Den stadige debatten om hvordan islamsk ideologi bryter med vestlige verdier aktualiserer et grunnleggende spørsmål: Hvilke vestlige verdier kjemper vi egentlig for I Europa? De kristne, de hedonistiske eller de ateistisk-humanistiske? 1968-revolusjonens liberale moralsyn? FNs menneskerettigheter? Eller kapitalismens fri-flyt? Og hvilke av disse er i så fall mange radikale muslimer imot?
Et feltarbeid jeg gjennomførte endel år tilbake ga den gangen uventede svar og et annerledes perspektiv. Feltarbeidet ble utført i Øst Afrika blant svært konservative muslimske ledere, en region hvis attentatmenn for øvrig knyttes til de mislykkede angrepene i London noe tid senere. Afrika sør for Sahara står midt i en kraftig radikaliseringsprosess, og nettopp dette gjorde det interessant for meg å samtale med individer akkurat der. På grunn av at jeg er født og oppvokst i regionen, har verdifulle kontakter og snakker språkene, ga feltarbeidet et unikt innsyn i et ellers svært lukket muslimsk miljø. Avhandlingen baserte seg på samtalene med muslimske, religiøse ledere, advokater og sentrale aktører innen næringslivet i Øst Afrika der kystområdene har vært islamisert fra 700 tallet. I dag utgjør muslimer rundt 25% i Kenya og Tanzania, 95% i land som Somalia.
Resultatene var oppsiktsvekkende ikke bare fordi de fleste hadde meget sterke sympatier for Osama bin Laden, men også fordi årsakene til sympatien var en helt annen enn ventet. Mange muslimer er naturlig nok svært tause om sin sympati for al Qaeda og Osama bin Laden i det offentlige rom. Man frykter og med rette. Dermed blir temaet sjelden omtalt I mediene og mennesker har andre holdninger privat enn de som kommer til uttrykk offentlig. Aryn Baker, journalist i Time, sammenligner bin Ladens popularitet blant mange, unge muslimer med den status Che Guevara hadde noen år tilbake i Vesten. Han påpeker at Shahzad Tanweer, en av selvmordsbomberne i London noen år tilbake, delte denne sympatien og anså Osama bin Laden som en stor helt. David som slo Goliat, for å bruke en sammenligning som ble nevnt av en av informantene.
I følge avhandlingen var motstanden mot vestlige verdier ikke en ideologisk motstand mot demokrati og menneskerettigheter. Informantene argumenterte derimot for sine rettigheter som en minoritetsgruppe i et demokratisk samfunn. Ikke én gang fremkom kritiske synspunkter på demokrati som styringsform. Ideologisk sett er heller ikke fundamentalistisk islam i Øst Afrika en reaksjon i møte med tradisjonelle, kristne verdier. Samtlige informanter påpekte de lange tradisjonene av samarbeid blant annet i nasjonale råd. De to religionene har hatt mye til felles hva gjelder oppfatningen av familien som viktig søyle i samfunnet, et konservativt moralsyn, etisk vekt på respekt for sin neste og felles kamp mot sekulariseringen.
Derimot var den muslimske reaksjon rettet mot 1968-revolusjonens etisk-moralske frihetsbegreper og et ensidig kapitalistisk verdisyn. Fri flyt av pornografi og narkotika, oppløsningen av familien som samfunnsinstitusjon, en individualisme som grenser til narcissisme, et materialistisk fokus og vestlige sekularisering var kjernen i muslimenes motstand mot det de definerte som vestlige verdier. Det sentrale protestpunkt var den marxistisk liberale tenkning som baserer seg på ateistiske samfunnsmodeller der mennesket tar plassen i sentrum for tilværelsen heller enn et gudsbilde, hvor individualismen erstatter kollektivismen og åpner for at sentrale dydsetiske verdier som plikt, ansvar og respekt for foreldre mister status.
Den islamistisk-inspirerte kritikken rettet seg dermed mot moralske utfordringer i vestlig kultur. Hedonismen og pornokulturen ble oppfattet som direkte sivilisasjonsødeleggende av mange. Informantene ytret sterke ønsker om å slippe å se sine muslimske miljøer infisert av det som de oppfatter som en vestlig anti-religiøs og respektløs liberal-dekadens.
Den kjente islamforskeren Charlotte A. Quinn bekrefter dette inntrykket og viser til følgende kjennetrekk ved den økende afrikansk islamismen: Krav om konstitusjonell sosial og økonomisk reform med vekt på de fattiges rettigheter, anti-korrupsjonsrettede tiltak og moralsk opprustning. Informantene oppfattet Verdensbanken som svært korrupt og en dominerende deltager i den problematiske afrikanske korrupsjonen. U-hjelpsarbeid ble kalt u-hjelpindustri med årlige milliardoverskudd de mente ikke gikk til verdens fattige, men til å mette Vestens materielle grådighet. Utenlandsgjelden ble kalt Vestens metode for å holde de fattige nede. En av informantene sa det slik: ”Vesten ønsker å herske over den tredje verden så lenge den kan. De ville gi oss selvstendighet, men ikke økonomisk selvstendighet.”
Den egyptiske islamisme-ideologen Sayyid Qutb betegnet den vestlige kultur som materialistisk, individualistisk og egosentrisk orientert, et inntrykk informantene definitivt bekreftet. En muslimsk forretningsmann mente at: ”Det er politikk og makt som gjør at mistenksomhet og uvilje vokser mellom rasene i dag. Osama Bin Laden er blitt gjort til et symbol på motstanden mot den vestlige dobbeltmoralen. Vi støtter ham i dette opprøret.”
Sayyid Qutb påpekte nettopp at islam er en religion som ikke opererer med et sekulariserende skille mellom tro og liv.
Avhandlingen konkluderer med å bekrefte at islamisme som fenomen og alternativ ideologi har slått betydelig rot i Øst Afrika. Kristne og muslimer som før arbeidet sammen, står nå dypt splittet. Kenyanske muslimske ledere mener årsaken til dette er internasjonalt press mot muslimer, et press som oppleves som forfølgelse av dem som minoritetsgruppe. Informantene påpekte at islam er en fredens religion, men dersom islam trues, er jihad( hellig krig) eneste utvei. Islams økende betydning for identitetkonstruksjon og som et verdisystem i opposisjon til sekulariseringen i Vesten er et tydelig signal fra det samlede feltarbeidet. Muslimene mente at kampen grunnleggende handler om hvilke verdier samfunnet bør bygges på.
Feltarbeidet påpeket at en svakhet ved islamismen er at vestlig praksis og islamske idealer settes mot hverandre i en asymmetrisk komparasjon. Dette er problematisk. Vestlig praksis bør sammenlignes med islamsk praksis, et ideal mot et annet ideal. Som reformasjonsbølge innebærer islamsk politisk filosofi dessuten en åpenbar idealisering av islam og ikke nødvendigvis en kulturkritikk rettet mot egne miljøer. Det er definitivt et paradoks. Ytringsfriheten som prinsipp innebærer nødvendigvis at nasjonale debatter også tar opp islamske tema. Kulturkritikken bør gå begge veier.
En rekke utfordringer i Afrika sør for Sahara kan neppe bare skyldes Vesten. De samme som på individnivå er opptatt av muslimske idealer, fremstår i praksis som en splittet gruppe på samfunnsnivå. De er dårlig organisert med et lederskap preget av indre maktkamper om posisjoner med kritikkverdig, svakt engasjement til å løse de fattiges utfordringer. Geografiske, etnografiske, stammetilhørighet utgjør skillelinjer som gjør at muslimer i Øst Afrika ikke snakker med en stemme utad.
Likefullt, flere av informantene som stilte til de fortrolige samtalene avviste kontant mulighetene for dialog: ”Dialog på hvilke premisser? En dialog kan ikke bestå av den ene part har makten og den andre part er fattig og uten rettigheter. Du kan ikke stå med foten på strupen min og kalle samtalen vi da har en dialog. Når begge sider blir hørt og begge parter forstår hva den andre parten egentlig mener, da kan det bli en dialog.”
Det får være en åpen debatt hvorvidt dialog er ønskelig. Det kan imidlertid definitivt være på sin plass å reflektere over hvorledes den vestlige kultur som verdiformidler egentlig oppfattes. En grunnleggende utfordring ligger i modernitetens pluralitet: Hvilke verdier står Vesten i praksis egentlig for?
Vårt Land 17.10.05
