Israels president Shimon Peres fremmet nylig bred kritikk mot Norge som ikke står på linje med EU, FN og USA i synet på Hamas som en terrorbevegelse.
Når man i tillegg leser artikler som den Harvard professor Alan M. Dershowitz’ publiserte i Wall Street Journal 30. mars, blir man skamfull over å være norsk.
Under tittelen ”Jøder er ikke velkomne i Norge,” forteller Dershowitz om sitt møte med antisemittiske norske akademikere som gjorde det klart at han var uønsket som gjesteforeleser ved norske universiteter.
Dette dreier seg om Vestens mest kjente forsvarsadvokat, med saker som O.J. Simpson og Mike Tyson bak seg. Han er en av Harvards mest anerkjente professorer.
Anti-Israelismen er anti-semittismens nye ansikt i Europa
Jeg traff Dershowitz i mars under Oslo Symposium 2011. Hans beskrivelse av det åpenlyse jødehatet og mangelen på viljen til å være objektiv som preger norske akademikere, er rystende.
Under åpningsforedraget ved Oslo Symposium 24. mars påpekte jeg at den unyanserte politiske håndteringen av Israel ikke bare er skamløs, men historieløs.
For vi har et langt mer sivilisasjonsmessig fellesskap med det jødiske folk enn man skulle tro i disse antisemittiske tider.
Vestlige verdier har sin vugge i greske og romerske bidrag, men også, og spesielt verdimessig i det hebraisk-kristne bidraget som kom med det humane menneskesynet som anerkjente verdien av ethvert menneske uansett rang og klasse eller etnisk tilhørighet.
Men i dag har norske historieforvrengere nådd langt forbi Palestina-spørsmålet og istedenfor å støtte det eneste reelle demokratiet i Midtøsten, nemlig Israel, så hakker vi på israelere som om vi fortsatt befant oss i 1939 da den sosialistiske Hitlers “zieg heil” lød over landet.
For nazismen var venstreekstrem og kom ut av Tysklands Sosialistiske Arbeiderparti, den var ikke høyreekstrem.
De individer i norske maktposisjoner som har presset frem ensidig negative holdninger, er ansvarlige for å ha skapt et politisk-korrekt hat mot Israel som har gjort Norge til Vestens mest antisemittiske land.
VGs nylige undersøkelse om hvorvidt NRK dekker Midtøsten-konflikten på en objektiv måte, viste at 60 % av den norske befolkningen mener at Israel har rett i at dekningen er ensidig.
Undersøkelsen kom i kjølvannet av at Israels ambassade i Oslo hadde fremmet en klage på dette i Kringkastingsrådet. For når nyansene forsvinner, glir vi sakte over i totalitær tvang.
I dag tør enkelte jøder nesten ikke gå på gaten i Oslo uten frykt for å bli spyttet på, – og det ikke av muslimer, men av etnisk norske som tror de gjør sannheten en tjeneste ved å mobbe sin neste.
I forkant av Oslo-avtalen måtte Fatah-partiets leder Yasir Arafat, både anerkjenne staten Israel og avstå fra terrorisme. Dagens regjering fremmer ikke lignende krav.
Man godtar stilltiende Hamas’ program hvis hovedmål omfatter etnisk rensning og folkemord mot den jødiske minoriteten. For den som tier, samtykker.
I moderne norsk historie har man aldri før sett tilsvarende anti-israelske holdninger. Urettferdigheten består i at man har bestemt seg for ikke å bidra til øket kunnskap om internasjonale forhold, men kun reflektere den politisk-korrekte venstresidens diktat.
Under Sovjet-tiden ble dette kalt propaganda. Utenriksminister Jonas Gahr-Støres stadige artikler i internasjonale aviser til forsvar for Hamas, reflekterer denne naiviteten som tilslutt blir så stor at man bør fremmes mistanke om villet ondsinnethet.
Det er god grunn til å forstå hvorfor deler av Arbeiderpartiet i henhold til Klassekampen heller ønsker Støre som helseminister.
Da kunne man i det minste få stanset den skadevirkning denne mannen bedriver når han sverter Norges internasjonale ry. For som selvoppnevnt Hamas forkjemper, latterliggjør Gahr-Støre sitt eget fedreland.
På grunn av manglende politisk vilje til å se nyanser, nektes nordmenn objektiv informasjon som kunne bidra til folkeopplysning.
Dette skjedde også i 1979 da marxister og andre tilhengere av naive drømmer om effektene av væpna revolusjon, hyllet Khomeini.
Shahen av Persia ble styrtet og mange gråt av glede fordi folket hadde fått sin revolusjon. Som kjent stilnet gråten, og i dag gråtes det av helt andre grunner.
Den alvorlige ensrettetheten kom også til uttrykk gjennom mediedekningen av urolighetene i Egypt. President Mubarak hadde ved siste valg over 80 % av befolkningens stemmer og som under sin regjeringstid gjorde at Egypt ble kåret til Afrikas raskest voksende økonomi.
Mubarak maktet å gjøre Egypt til en av Midtøstens mest økonomisk ekspansive, sekulære og stabile land. Nasjonalinntekten pr. innbygger økte med over 40 % fra 2004 og til i dag.
Dette glemmes raskt når norske aviser plutselig finner det for godt å ensidig støtte unge sinte muslimers raseri på Tahrir-plassen. Den konservative 1800 talls filosofen Alexis de Tocqueville observerte at først når såkalte diktatorer over tid har gjort forholdene bedre for folket sitt, kommer en revolusjon som ofte gjør tingene verre igjen.
Den manglende viljen til å fremme og belyse ulike sider ved Israel spørsmålet så vel som ved en rekke andre internasjonale forhold, blir dermed en av årsakene til at mange nå står samlet om en ny kurs i norsk politikk. Vi vil ha slutt på ensidigheten.
Fædrelandsvennen 23.5.11
