Det hersker en statspålagt munnkurv i Norge overfor enhver som kunne komme i skade for å påpeke svakheter ved ikke-etnisk norske. (Foto: VG, brukt med tillatelse)
Den rasismen det er aller mest av i Norge er nådeløs hakking på enhver med hvit hud.
Pål Gulbrandsens defensive kronikk om Ali Farah saken i Aftenposten 12. september føyer seg inn i rekken av gode eksempler på nettopp dette.
Helt siden ambulansepersonellet forlot Ali Farah i Sofienbergparken og mente at saken var av en slik art at politiet burde håndtere den, har hele Norges mediekorps, deriblant flere minister, rast og betegnet hendelsen som rasistisk. (Kronikk fra Aftenposten, 15. September, 2007)
Gulbrandsen spør hvorfor ”de”, les helsepersonell, ydmyker andre mennesker. At en feil blir gjort da ambulansen forlot Farah i Sofienbergparken, er hevet over enhver tvil.
Det er derimot ikke grenser for hvor hysterisk hardtslående ”vi” angriper etnisk norske ambulansesjåfører bare timer etter hendelsen, selv om kildene ensidig er det illsinte selskapet ledet av en til de grader rasende Kohinoor Nordberg.
Saken har verken blitt gransket og langt fra alle fakta har kommet på bordet. Likevel er kritiske røster er påfallende få.
Årsak: Det hersker en statspålagt munnkurv i Norge overfor enhver som kunne komme i skade for å påpeke svakheter ved ikke-etnisk norske.
Hvis det fortsatt finnes tabu i det norske samfunnet, må det være dette: Å offentlig kritisere mennesker med mørk hud.
Kohinoor Nordberg er i realiteten høyt hevet over kritikk i kraft av sitt ikke-etnisk norske utseende: For hvem tør kritisere hennes ufyselige og frådende rasisme idet hun forhåndsdømmer en hvit mann?
Hvem tør be henne slutte å offentlig ydmyke en hardtarbeidende ambulansesjåfør som gjorde en feil? Og hvor mye bedre arbeid gjør ambulansene i Ali Farahs opprinnelige land, om man skulle driste seg til å spørre?
Er det da overhode ingenting som er godt med norsk helsevesen? Mannen har da i ettertid fått gratis førsteklasses behandling i et av verdens mest velorganiserte land.
Suksessregissør Ulrik Imtiaz Rolfsen, kjent for filmen Izzat og den nå premiéreklare Bitre Blomster, karakteriserer den norske formen for rasisme temmelig treffende i siste utgave av SAS Norge Magasinet:
”Norge er så utrolig tolerant. Man er så livredd for å bli stemplet som rasister at man lar innvandrere slippe unna med en oppførsel vi aldri hadde tolerert av nordmenn.”
Hva ville skjedd dersom ambulansepersonellet var norsk-pakistanere?
En hel nasjon har offentlig fordømt ”de hvite gutta”, helseetatens ”underdogs” som Gulbrandsen betegner dem, uten at en eneste rettssak har gitt begge parter jevnbyrdig taletid.
De anklagede har sagt noe i den retning at det får være grenser for hva slags behandling man skal måtte godta etter å ha brukt år til å hjelpe mennesker i krise.
Sykehusrapporten viste at tilstanden i det illsinte selskapet var så graverende at personellet følte seg truet og mente at ordenspolitiet burde overta.
Dessuten, hvorfor ydmyker Kohinoor Nordberg så nådeløst, hun som så frådende krever slutt på enhver rasisme?
Hun forventer respekt og forståelse, men er selv ikke villig til å gi det.
Nelson Mandela valgte i sin tid en helt annen vei: Å vise storhet gjennom å heve seg over urett.
Han gjelgjeldte ikke ondt med ondt, men inviterte apartheid-ministre med i sin samlingsregjering der en helbredelsesprosess begynte mellom rasene.
Det er lett å glemme at dersom han hadde kylt de hvite rasistene rett inn i cella på Robben Island, hadde han vært skyld i nøyaktig den samme rasisme som dem.
Mandela oppmuntret til forsoning heller enn skyttergravsposisjonering. Nettopp derfor hyller en hel verden ham fortsatt.
Dessuten, hvor mange etnisk norske blir ikke liggende igjen i gata etter at helsefolk har gjort så godt de kunne? Årlig dør et utall hvite menn og kvinner på norske gater, med blinkende ambulanser like ved, uten at det skrives annet enn en minimal notis i en avis.
Drapet på Holmlia gutten Benjamin Hermansen i 2001 produserte rettmessig både fakkeltog og kondolanse fra statsministeren. Ethvert gruefullt uttrykk for rasisme bør og må bekjempes.
Men hvorfor påkaller ikke drap på etnisk norske gutter utenfor hovedstadens utesteder like stor oppmerksomhet? Hva med moren til gutten som ble drept av en pakistansk ungdom? Hvilken politiker har ofret henne så mye som en e-mail?
Denne formen for rasisme mot hvite forsterker rasemotsetningene heller enn svekker dem. Er det slik å forstå at minoriteters rasisme bør stå uimotsagt?
At man for alltid må stå med lua i hånda og bukke hver gang minoriteters rasende hakking på Norge utspinner seg i det offentlige rom? Er det rettferdighet?
For å gjenta Gulbrandsens eksempel: Det er ikke automatisk rasisme dersom en mann fra Afrika nektes sykemelding. Skal man reell rasisme til livs, må enhver ydmykelse uansett rasetilhørighet slås ned på.
Så lenge den nærmest totalitære holdningen hos konsensussamfunnet opprettholdes ved at en hvit mann kan hakkes i fillebiter, mens en mørk tas på med silkehansker, videreføres den norske rasismen til neste generasjon.
Organisasjoner som Frelsesarmeen og den statseide kirken filleristes, mens muslimske menigheter slipper strålende glatt unna kravet om ansettelse av homofile prester/imamer.
Det er en direkte ufyselig forskjellsbehandling. Å fortie likhetsprinsippet, tanken om at vi alle uansett farge bør likebehandles, er et alvorlig og urettferdig samfunnsvalg.
