I ateistiske miljøer har man latt seg forarge over at religionens tid ikke er forbi.
På 1980-tallet hersket forestillingen om at det mer moderne et samfunn blir, det mindre viktig vil religionen få. Slik gikk det ikke.
En av Europas mest kjente intellektuelle, ateisten Jürgen Habermas, sier at samfunnet trenger den tradisjonelle etikken i oppbyggingen av en balansert sekulær stat.
Han mener at den religiøse moralforståelsen har en større rolle å spille enn tidligere antatt. Den kan demme opp imot den pågående tendensen til at solidaritet svekkes.
Europa trenger å hente moralsk styrke fra sitt historiske opphav.
Religion er viktig som motivator for empati og solidaritet
Da filosofen Jürgen Habermas var i Bergen for å motta Holbergprisen i 2005 påpekte han at religion, på tvers av hva det sekulariserte samfunn har spådd, spiller en stadig viktigere politisk rolle i den moderne verden.
Religionens økende betydning indikerer en mental endring i sivilsamfunnet, der akademiske debatter om religion i økende grad preger offentligheten.
Selv om det er påvist en sekularisering i de fleste europeiske land siden den andre verdenskrig, tyder alle data fra USA på at den høye andelen med hengivne religiøse borgere ikke er gått ned de siste seksti årene.
Habermas påpeker at de religiøse fornyelsesbevegelsene i den vestlige sivilisasjonen forsterker skillet mellom Europa og USA.
I et verdenshistorisk lys oppleves den ensidige sekularismen dermed som Europas isolering fra resten av verden: alle andre rasjonelle tror på en Gud.
Norge er derimot annerledeslandet som i dag fremstår som et av verdens mest ensidig sekulariserte og gudsfientlige nasjoner.
Denne utviklingen har blitt muliggjort gjennom den norske kirkes vinglete lederskap som i årtier har latt seg diktere av sine mer eller mindre ateistiske arbeidsgivere i staten.
Teolog Eskil Skjeldal påpeker at den norske kirke over lengre tid har fulgt en statspålagt inkluderingsideologi som innebærer at det kristne budskapet reduseres til en sekulær-humanistisk folkekult heller enn å representere tydelig kristendom.
Det kan virke som om kirkens populistiske ledere har vært mer opptatt av egen status og anerkjennelse heller enn å være en tydelig etisk rettledende stemme i samfunnsutviklingen.
De er dermed ute av takt med internasjonal tidsånd der tydelighet og fryktløshet definerer spirituel
lt lederskap. Verdirelativismen innad i kirken har gått så langt at man i dag kan betvile hvorvidt kirken overhode kan betegnes som kristen.
Den som lever i et land med en taus kirke og generellt, en utstrakt grad av demonisering av troende, både muslimer, kristne eller andre religiøse, kan lett miste vidvinkelsynet på de massive trender som egentlig preger verden.
Sør Amerika har hatt en voldsom vekst av konservative katolikker og protestanter, i USA står respekten for den troende sterkere enn på lenge, i Sør Korea alene er 70 % av befolkningen kristne, i Russland gjenåpnes ortodokse kirker i rekordfart som del av en nasjonal-religiøs bevegelse.
Det muslimske beltet dominerer fra Indonesia til Marokko med kraftfulle uttrykk for religiøs identitet også i den muslimske diaspora i Europa, og det sørlige Afrika preges fullstendig av konservativ kristendom.
Islam representerer med 1.3 milliarder troende og kristendommen med 2.3 milliarder et betydelig tilbakeslag for de få ateister som faktisk finnes i verden.
En overveldende internasjonal trend avliver dermed myten om at det automatisk er en konflikt mellom rasjonalisme og gudstro.
Milliarder av mennesker deltar i utviklingen av det fornuftsbaserte markedskapitalistiske samfunn uten at dette virker sjenerende på de sammes tro på det overanturlige.
Gudsfornektende livssynsbevegelser som Human Etisk Forbund, som kun har en medlemsmasse som tilsvarer 1.8 % av den norske befolkning, fremstår temmelig blodfattig i lys av det ovenstående bildet.
Forsøket med å stemple troende som irrasjonelle mennesker, blir det irrasjonelle.
Det merkelige er i verdenssammenheng de få som ikke tror på en Gud. Marginale Human Etisk Forbund ble dessuten opprettet så sent som i 1948 og er omtrent ikke-eksisterende i utlandet.
Bevegelsens statutter viderefører ironisk nok sånær samtlige opprinnelig kristne idealer, bare minus gudstro. Den representerer således ingen nytenkning og mangler fullstendig internasjonal slagkraft.
Marx er død
De selvdestruktive religionsskrigene i Europa var en av årsakene til utviklingen av et sekulært samfunn. Tanken var at religion skulle holdes unna det offentlige rom og henvises til privatsfæren. Det var forståelig. Man hadde sett seg lei på religiøse lederes uforsonlige holdninger som igjen og igjen førte til krig på kontinentet. I Guds navn ble både den ene og den andre henrettet, og maktsyke kirkeledere benyttet sjansen, da som nå, til å sette egen ære og vinning fremfor folkets beste. Sekularismen ble dermed oppfattelsen av at politiske forhold bør diskuteres uavhengig av religion, utfra et verdinøytralt perspektiv.
Andre verdensanskuelser kom på banen og forsøkte å gi mening i tilværelsen: liberalisme, marxisme og darwinisme. Fra 1900 tallet og utover dominerte den voldsomme troen på verdsliggjøring så godt som alle vitenskapelige miljøer. Frederich Nietzsche proklamerte at Gud var død og at menneskets tilværelse var tømt for mening. Karl Marx kalte troen på Gud opium for folket. Sigmund Freud mente at religion var en illusjon. Forskere smilte overbærende av troende mennesker og kalte dem irrasjonelle. Man antok at det bare var et tidsspørsmål før kristendommens tid var over også i Europa. Fremveksten av den markedskapitalistiske velstandsøkningen førte til en overopphetet vekt på den materielle verden, på empirisk etterprøvbare vitenskapelige teorier og på det som var observerbart med det blotte øye. De fleste var enige om at dess mer moderne samfunnet ble, dess mer ville religionen forsvinne. Man antok at religiøs tro tilhørte laverestående kulturer og uopplyste folkeslag som ennå ikke hadde opplevd opplysningstidens og vitenskapens gjennombrudd. Man befant seg i imperialismens høyalder og plasserte den hvite mann øverst på enhver tenkelig rangstige.
Det ble tatt for gitt at det liberale verdslige samfunnet man bestrebet så hardt for å utvikle i Europa, et samfunn uten Gud, automatisk ville ha et tilstrekkelig solid moralsk fundament. Folk flest kom til å behandle hverandre pent, vise hensyn og være solidariske. Man så ikke svakheter ved materialismen og den ensidige troen på menneskets evne til å være fornuftig. Heller ikke la man merke til farene ved å hakke en hel kultur løs fra dens historiske moralske fundament, uten at dette ble tilstrekkelig erstattet med et annet. Bok etter bok ble publisert og forelesningene ved universitetene var stappfulle av nysgjerrige studenter utover 1970 tallet som fikk klar beskjed: Gud er død. Man hånlo av enhver som påsto noe annet.
En av Europas viktigste og mest forfriskende teologer, pave Benedict XVI sier i Christianity and the crisis of cultures at opplysningstidens måte å definere fornuft på, førte til at man distanserte seg fra kulturens egne historiske røtter. Dette skapte den store europeiske splittelsen som til dags dato preger Europa, sier han.
Plutselig ble gudstro altså retorisk stemplet som irrasjonellt, mens ateisme ble opphøyet som det eneste rasjonelle valg. Slik kuppet man definisjonen på hva som er rasjonellt og skapte et skille mot de ”tilbakestående” som fortsatt trodde på en Gud. Kulturen dras dermed i flere retninger mellom de som mener det rasjonelle er å beholde det tradisjonelle gamle Europa og de andre som mener det eneste fornuftige er å reformere og endre samfunnet i liberal retning, bort fra det som engang var. Dypest sett står slaget om Europa nettopp her. Den vitenskapelige revolusjon førte til et veiskille. Som en konsekvens har vi i dag en kulturell misbalanse. Fordi vekten så lenge ble lagt på vitenskapelig og teknologisk fremdrift, lider den europeiske kultur av mangel på en tilsvarende vekt på moralsk energi, sier pave Benedict XVI. Moralsk styrke har ikke vokst i takt med teknologiens utvikling. Grensesetting er blitt et angstpreget tabu. Få gjør forsøk på å sette moral på dagsordenen. Å snakke om etikk stemples som moralisme. Et viktig element i samfunnets selvjustis er dermed borte. Gruppepressets mer eller mindre tilfeldige konsensus opphøyes til gjeldende norm. Friheten blir dyrket i sin grenseløse form. Ikke engang biskopene i den norske kirke våger å snakke tydelig om frihetens grenser. Vi nærmer oss dermed et moralsk anarki, tilstanden som går forut for en sivilisasjons fall.
Problemet med ensidig sekularisme
Slik pendelen ofte svinger fra den ene ytterkanten til den andre, har mange begynt å legge merke til at også det sekulære samfunnet har svakheter. Argumentet om religionenes tyranniserende og krigsfremelskende vesen, holder ikke lenger mål. Det tyvende århundres gudsfornektende politiske ledere har vist en vel så stor vilje til å bruke vold mot uskyldige og annerledestenkende som religiøse ledere gjorde på 1600 tallet. Det er blitt drept flere de siste hundre årene av undertrykkende ateistiske regimer enn noen gang før i historien. Makt ser følgelig ut til å korrumpere, enten det er gudløse eller religiøse ved roret. Modernismens optimisme har dermed fått ett alvorlig skudd for baugen.
Dagens forskningsdebatt preges av stemmer som ikke er fullt så ensidige i sin tro på at Gud er død. Man spør seg om det egentlig er bedre vekstvilkår for religion i det moderne samfunn enn mange har trodd. Sosiologen Peter Berger svarer ja, og sier at religionen er sterkere i dag enn den noen gang har vært. Pluralisering, individualisering og globalisering innebærer også utfordringer. Postmodernismen ser det som problematisk at samfunnets søyler forsvinner i verdirelativismens navn og individet overlates til sin egen meningstomhet. Den kjente sosiologen Zygmunt Bauman påpeker at modernitetens flytende grenseløshet sliter på individet og utgjør et press som blir uutholdelig. Moderniteten har ført til tap av forankring og et fast verdigrunnlag, noe som medfører til dels store påkjenninger for identiteten. Mange blir usikre og søker tilbake til religionens faste fundament. Foreign Affairs henviste i mars 2008 til en rekke undersøkelser som bekrefter at troende ønsker at religiøse ledere skal være mer tydelig opptatt av religionen i møte med ensidig sekularisme. Man krever at gudstro blir ansett som en del av den rasjonalismen den er, og at den dermed hører hjemme midt i den offentlige sfære. For som Thomas Aquinas sa: ”Troen bygger på naturen og kompletterer den.” Det sekulære samfunnets betingelsesløse avvisning av gudstro i det offentlige rom er paradoksalt nok iferd med å føre til en forsterking av nettopp det den søkte å utrydde: religionen.
Habermas hamskifte
Filosofen Jürgen Habermas har i sitt ambisiøse arbeid med å etablere grunnlaget for kommunikativ rasjonalitet, også studert metoder som viser at normative spørsmål (altså spørsmål som omhandler hva mennesket bør gjøre) kan avgjøres på en fornuftig måte. Han har i årtier vektlagt behovet for sosiale bånd mellom individer og tatt opp som tema sosial evolusjon og moralutvikling. Ikke minst i et globalisert perspektiv omfatter dette også overnasjonale hensyn. Helt siden Habermas tok doktorgraden i 1954 har hans tenkning vært regnet som neo-marxistisk. Han betegner seg selv som tonedød for religionen.
Etter terrorangrepet på USA i 2001 har han derimot skiftet syn på religionens rolle i det moderne. Denne dramatiske endringen har overrasket, for ikke å si forbløffet vitenskapelige miljøer til de grader at man nærmest ikke snakker om det. Habermas mener ikke lenger at religionen bør isoleres i det private rom, men påpeker behovet for å gjeninnføre respekten for de gamle europeiske normene for å demme opp imot den pågående tendensen til at solidaritet og empati svekkes i den sekulære liberale staten. Europa trenger å hente moralsk styrke fra sitt historiske opphav. Religiøs etikk har en rasjonell rolle – en moralsk rolle – å spille som etisk fundament i det sekulariserte samfunnet.
I boken The dialectics of secularization. On reason and religion som er skrevet sammen med pave Benedict XVI, hevder han at den gamle europeiske etikken trengs fordi sekularismen ikke har hatt tilstrekkelig drakraft for å opprettholde solidariteten som samfunnslim. Habermas etterlyser de etisk-religiøse overbevisningene som preget før-moderne tid, altså rasjonelle religiøse argumenter som kan tilføre den sekulære stat det moralske fundament som trengs for at borgerne skal oppføre seg tilstrekkelig empatisk overfor hverandre. Han deler pave Benedict XVIs bekymring over det moralske forfallet i Europa. Habermas tviler på hvorvidt den sekulære stat i tilstrekkelig grad vil makte å motivere borgerne til solidaritet, uten å lene seg på den religiøst-kulturelle etikken.
Det moderne samfunnet har utviklet seg i tiltagende egosentrisk retning. Det gamle nestekjærlighetsbegrepet, et annet ord for solidaritet, er gått av moten. Det er blitt legitimt å bare tenke på seg selv. Angsten for grensesetting er blitt nåtidens altoverskyggende mantra. Det sekulære samfunn trenger en ny forståelse for og nye konstruktive holdninger til religionens rolle som motivator for gode handlinger, sier Habermas og ser blant annet den statlige institusjonaliseringen av omsorg som problematisk. Under Holbergprisutdelingen i 2005 sa han: ”Ved avskaffelsen av dødsstraff, ved den liberale abortlovgivningen, ved likestillingen av homoseksuelle partnerskap med heteroseksuelle ekteskap, ved den betingelsesløse avvisningen av tortur og generelt ved å sette individuelle rettigheter foran kollektive goder som for eksempel nasjonal sikkerhet, synes de europeiske landene på sin side å ha beveget seg alene langs den veien de inntil nå har vandret sammen med USA.” Måten eldre skipes bort til kalde byråkratiske institusjoner er nedverdigende, psykiatrien eksploderer, hele generasjoner forsvinner i abort, barnevernsbarn misligholdes og den seksuelle frigjøringen går så langt at familiens eksistensgrunnlag er truet. Moralsk anarki fører til at menneskeverdet forringes og kulturen går inn i en forvitringsprosess.
Er sekulære verdier nøytrale?
I dagens Norge er det en sterk tendens til å degradere troendes rasjonelle argumenter i det offentlige rom. I et slikt klima er det lett å glemme at såkalte sekulære verdier i europeisk sammenheng nettopp har et religiøst opphav. De er således ikke verdinøytrale. For å gjengi Skjeldal har kirkens ledere lenge vært ensidig opptatt med å redusere kirkens budskap til et sosialt program som bare tar opp materielle spørsmål knyttet til økonomi, miljø og bistand. Det er min påstand at mens troen på Gud representerer noe absolutt står den norske kirkes lederskap for det stikk motsatte: en verdiliberal hedonistisk inkluderingsfarse som minner om alt annet enn overnaturlig kristendom. Det må altså i et slikt begredelig klima ateister som Habermas til for å minne om at det var den kristne teologien i middelalderen og den spanske skolastikken som danner det moderne grunnlaget for det man i dag kaller menneskerettighetene. Troen på en sekulær stat og verdinøytralitet kom først senere på 1600 tallet, sier han. Tankene som ledet til den franske revolusjon i 1789 gjenopplivet gamle idealer om folkerettsprinsippet, den folkebaserte styreform med ytringsfrihet og rettigheter også for kvinner og barn. I dag påstås det historieløst at sekulære verdier oppsto i opplysningstidens tankesmie, som om disse idealene var noe revolusjonerende nytt. Virkeligheten er at opplysningstiden bragte med seg svært lite som egentlig var originalt, men gjenopplivet tanker som lenge hadde vært sovende i den europeiske kulturen. Det helt nye med opplysningstiden var derimot opprøret mot gudsbildet, den ondsinnede stemplingen av troende som irrasjonelle og innføringen av mennesket som meningsbærer i Guds sted.
Opplysningstidens rasjonalister hentet altså inspirasjon til ideologien om menneskets rettigheter fra de vestlige verdiers trefoldige utspring: Det greske bidraget med demokrati, det romerske med romerretten og det hebraisk-kristne bidraget med det humane menneskesynet som i ettertid har preget humanistisk tenkning. Nå for tiden kan det nærmest virke som om dette menneskesynet først ble lansert av opplysningstidens ateister eller maginale Human Etisk Forbund som stadig bedriver en propagandapreget kampanje som minner mistenkelig om historieforfalskning da de påstår at det humanistiske menneskesynet er en moderne oppfinnelse. Det revolusjonerende med kristendommen var nettopp at den utvidet humanitetsbegrepet til å gjelde alle mennesker uansett kjønn, klasse og etnisk tilhørighet. Dette ble likeverdstankens ultimate vugge. Bruddet med antikkens slaveri kom først da kristendommen vant terreng og keiser Konstantin kom til makten i Romerriket på 300 tallet. Historikeren Robert R. Palmer påpeker at det er umulig å overdrive viktigheten av kristendommens innflytelse på utviklingen av vestlige verdier.
Europas grunnverdier er dermed hentet nettopp fra en rasjonell religiøs verdibase. Dermed faller myten om sekularismens verdinøytralitet. Legitimeringen av religionens plass i det offentlige rom, henger dermed sammen med at troen på Gud må oppfattes som like rasjonell som troen på vitenskapen. Det ene utelukker ikke det andre. Det sekulære liberale samfunn trenger både den rasjonelle troen og den fornuftige vitenskapen. Dette leder frem til en konklusjon: Dersom ingen verdier i realiteten er historieløse eller nøytrale, kan heller ikke religiøse verdier som bygger på logiske slutninger avvises i en rasjonell debatt i det liberale sekulære samfunn.
