Herland Report: Det rasefokuserte stønadssamfunnet ødelegger Norge: Norge er i dag et stønadsorientert samfunn som har plassert mange arbeidssøkende ikke-vestlige innflyttere i sosialkøen istedenfor å gi dem et konstruktivt arbeid, mener den profilerte religionshistorikeren Hanne Nabintu Herland.
Hun betegner Norge som krav- og rettighetsorientert istedenfor plikt- og ansvarsfokusert. Stønadskrav har erstattet arbeidsmoral og stigmatisering av etniske grupper er konsekvensen.
Hun er selv født og oppvokst i Sentral-Afrika og flyttet til Norge som 19 åring.
Utsideperspektivet på det norske samfunnet har vist seg å være verdifullt i mitt mangeårige arbeid blant etniske minoriteter i Norge, mener Herland som selv er en del av et multikulturelt miljø i Oslo.
Teksten er hentet fra “Ny Sjanse” debattbok som ble utgitt av Høyres stortingsgruppe, oktober 2006
Den norske tragedien: Sosialsystem istedenfor hardt arbeid
Det rasefokuserte stønadssamfunnet ødelegger Norge: – Norge i 2010 har dessverre utviklet seg til å være et raseorientert stønadssamfunn der individet vurderes utfra etnisitet heller enn personlig kompetanse, sier Hanne Nabintu Herland og kaster en brannfakkel inn i velferdsdebatten.
Årsakene er sammensatte, men den negative spiralen rammer alle: De oppriktige innflytterne som ønsker å arbeide hardt for å delta i velferdsøkningen, de som utnytter stønadssystemet og etniske nordmenn som reagerer med et tiltagende raseri på det de oppfatter som innflytternes utnytting av godene.
RELATERTE ARTIKLER:
- Nymarxismens radikale ideer ødelegger Norge.
- VG intervju om stønadssamfunnet som passiviserer nordmenn.
- TV intervju med ambassadør Carl Schiøtz Wibye.
– Norge har dessverre opparbeidet seg et solid rykte som det dumsnille landet der staten velvillig betaler bolig og høye, månedlige beløp til alles konto, sier Herland.
– Enhver som kjenner noe til miljøene, er klar over dette. En del ikke-vestlige innflyttere er uklokt rask til å legge skylden for den høye arbeidsledigheten på etnisk diskriminering.
Man unnlater effektivt å rette pekefingeren mot egne miljøer: Velferdsstatens rause tildeling av sosiale stønader har unektelig motivert mange til heller å gå på sosialen enn å kjempe for å få seg jobb og dermed respekt fra storsamfunnet.
Hanne Nabintu Herland er derimot klinkende klar på et punkt: Å hakke på etnisitet er å hakke på symptomet på den egentlige utfordringen. Det er nordmenn selv som har skapt stønadssamfunnet, ikke innflytterne.
Norge er selv ansvarlig for egen politikk. Det norske systemet har i årevis nitidig forklart ikke-vestlige innvandrere og asylsøkere om rettigheter til sosiale stønader, uten å fremsette krav om gjenytelser. Rettighetsorienteringen i det norske samfunnet er blitt en forbannelse som har gitt et klart signal til innflyttere: Dette er landet hvor ingen trenger å jobbe.
Hun siterer Farukh A. Chaudhry, forsker ved bioteknologisenteret ved UiO som uttrykker det slik: ”Etableringen av sosialkontorene er på en måte den feilen man har gjort i Norge.
Slik det er nå, blir alle innvandrere introdusert for sosialkontoret før det har gått et år.” De fleste som kommer til Norge er dessuten del av en kapitalsterk elite i landene de reiser fra. Bare billetten til Europa koster mer enn en gjennomsnittsafrikaner tjener på flere år. Mange er velutdannet og utgjør en kompetanse-pool politisk, språklig og kulturelt som Norge definitivt er i behov av.
I verdenssammenheng har migrasjonsbølger til alle tider vært en utfordring. En nylig reise Herland foretok til Stillehavsøyene synliggjorde hvor ulike erfaringene er.
På New Zealand fører kinesiske immigranter til store samfunnsendringer. De er så hardt arbeidende at de på kort tid har etablert seg som en økonomisk overklasse.
De motiverer barna til karakterjag og å ta landets høyeste utdannelse. Etterkommere av europeere og de opprinnelige øyboerne maori blir stående på sidelinjen i støvskyen etter aggressive kinesiske arbeidsnarkomane som kjøper eiendom som aldri før. Innvandrergrupper behøver ikke å være tapere. Det er opptil hver enkelt å arbeide hardt for å finne sin plass i det nye samfunnet.
Den skjulte, norske rasismen
Det rasefokuserte stønadssamfunnet ødelegger Norge: Herland mener at her ligger den skjulte, norske rasismen: Det er automatisk synd på en innflytter med mørk hud. Sosionomer og pedagoger har fra 1970 tallet vært preget av denne rasismen i møtet med innflyttere og umyndiggjort arbeidsdyktige, ofte språkmektige mennesker som i god tro har kommet til Norge på leting etter arbeid og et bedre liv.
Eurosentrismen som ligger i at man ikke forventer det samme av en mørk som det man gjør av en lys, bekrefter dermed inntrykket av at vi ikke er likeverdige. Herland mener at kulturrelativismen dermed bryter med et av opplysningstidens viktigste idealer: Troen på likhet. Universelle regler som gjelder for alle borgere. Eller er vi fortsatt evolusjonister som ser ned på andre raser? Den kjente kulturanalytikeren Zygmunt Bauman har lenge vektlagt et prinsipielt spørsmål: Er solidaritet et ideal som kun gjelder europeere imellom?
Oljealderen er i realiteten allerede over
Det rasefokuserte stønadssamfunnet ødelegger Norge: Herland påpeker at den norske petroleumsproduksjonen er synkende i den midlertidige oljealderen. Stønadssamfunnet må endres til et arbeidssamfunn, sier hun, hva skal vi leve av etter oljen?
Statistikk fra Upstream, utgitt av Norges Handels og Sjøfartstidende, viser at pr. 2030 er festen i realiteten over. Med dagens totale stønadskostnader på 200 milliarder årlig vil det ta få år å bruke opp oljefondets 1500 milliarder. Fremtiden er slett ikke så lys som stemmeavhengige politikere vil ha det til.
I et land der nærmere 800.000 lever av stønader, er det åpenbart at systemet mangler en offside-regel. Hva hadde skjedd dersom fotballen ikke begrenset spillernes tilgang på motsatt banehalvdel, spør Herland. Målmannen ville konstant være overfalt av hissige brukere som sto på sine rettigheter til å vente på neste utbetaling.
Offside-ordningen setter derimot krav: Den som løper feil, blir effektivt stanset. Det må være en balanse mellom det å nyte og å yte, mellom individets ansvar og plikter og fellesskapets goder i velferdsstaten. Denne balansen mangler vi i Norge i dag, mener Herland.
Såkalte “utlendinger” er den nye, sinte underklassen
Herland advarer på det kraftigste mot utviklingen av en ny underklasse som består av store, homogene grupper innflyttere. Skuffelsen blant ikke-vestlige innflyttere da det går opp for dem at de gjennom sosialhjelpen er skjøvet nederst på den sosio-økonomiske rangstigen, fører til en passivitet som i lengden går ut over selvbildet.
Hun viser til at den kjente sosiologen Anthony Giddens peker på farene ved utviklingen av en underklassekultur der mange sliter med å komme seg ut av et passivt, motagende liv. Man blir avhengige av offentlige ytelser og makter ikke å bryte løs.
Terrormistenkte 2. og 3. generasjonsinnvandrerne som stadig pågripes i storstilte aksjoner i England og andre europeiske land illustrerer dette, mener Herland. Lektor ved Aalborg Universitetet, Marianne Skytte, sier at innflytteres selvstendighet og selvtillit brytes ned når de umyndiggjøres i det nye miljøet der man mister ansvarlighet for eget liv. Ulike identitetskonstruksjonsteorier peker på mestring i arbeidslivet som en viktig betingelse for et positivt selvbilde.
Løsningen er hardt arbeid for alle, uansett etnisk tilhørighet
Det rasefokuserte stønadssamfunnet ødelegger Norge: Hanne Nabintu Herland påpeker for det første at asylsøkere bør ved ankomst Norge øyeblikkelig sendes på tre måneders obligatorisk språkkurs. Etter endt kurs, bør personen straks i jobb, det være seg renhold, veivesenet eller andre innstanser som trenger arbeidskraft. Dette gjøres med stort hell i blant annet USA.
Norge er i dag i behov av arbeidskraft, det er åpenbart kun et organisatorisk spørsmål hvor innflytterne skal kunne bidra. Språk og kulturkunnskaper er en forutsetning for å kunne fungere i det norske samfunnet.
Hun mener det er tvingende nødvendig at ikke-vestlige innflyttere er blant de nasjonalitetene som er minst integrert i Norge, bidrar til fellesøkonomien i stedet for å være passive mottakere. Den som ikke trives med reglene i det nye landet, er fri til når som helst å returnere dit han kom fra, sier hun konsekvent.
Når oppholdstillatelse eventuelt gis, bør personen allerede være i arbeid. Arbeidsplasser må tilgjengeliggjøres og det bør forventes nøyaktig det samme av en innflytter som av en etnisk nordmann. Likhet for loven er en viktig forutsetning for at innflytteren skal få respekt og ha selvrespekt. Den skjulte rasismen som ligger i umyndiggjøringen av ikke-vestlige innvandrere, må man med tvingende nødvendighet få slutt på i det norske samfunnet.
“Ny Sjanse” debattbok utgitt av Høyres stortingsgruppe, oktober 2006
Det rasefokuserte stønadssamfunnet ødelegger Norge: Følg debattene om samme tema i VG, samt Dagbladet og Aftenposten og Bergens Tidende eller Dagens Næringsliv for mer informasjon.
