Militarisering av meningsdannelsen. Hvem faktasjekker VG?

Slik presenterer Faktisk seg på nettet. De skal altså dele ut diplomer til «sann» og «usann» informasjon. Noe sier meg at vi har sett det før.

Institusjonen med det krevende navnet Faktisk.no skal ifølge ansvarlig redaktør for prosjektet, Dagbladets Kristoffer Egeberg:

– Vi skal faktasjekke det politiske ordskiftet. Vi skal faktasjekke også mediene. Vi skal faktasjekke påstander, poster og saker i sosiale medier, spesielt de postene og sakene som trender. Vi skal faktasjekke debatter og kommentarer som får stor oppmerksomhet. Og vi skal også avdekke falske nyheter, sier han under dagens pressekonferanse.

Sjefredaktør Gard Steiro sier at:

Vi håper at Faktisk skal styrke redaktørstyrte mediers stilling som leverandører av kvalitetssikret journalistikk, og med det bidra til et mer opplyst ordskifte i Norge.

Allerede her ble målene til Faktisk noe uklare. Skal Faktisk drive kritisk granskning av alt som hevdes i offentligheten, også fra de store «redaktørstyrte mediene» eller skal de «styrke de redaktørstyrte medienes stilling»?

Er det gitt a priori at de store mediene sier sannheten, bare fordi de er styrte av en redaktør? Er det ikke faktisk sånn at alle disse tre mediene for eksempel systematisk spredde løgnene som førte opp til bombinga og ødeleggelsen av Libya i 2011?

Er det ikke sånn at de alle gikk god for USAs løgnaktige påstander om Saddam Husseins angivelige «weapons of mass destruction»? Dagbladet spredde den falske nyheten om at Russland hadde hacket et strømselskap i Vermont.

Alle tre spredde ukritisk den fullstendig manipulerte historien om «gutten i ambulansen», helt uavhengig av at kilden var al-Qaidas PR-avdeling De hvite hjelmene. Og der gjentok de bare det samme som main stream media gjorde over hele verden.

NRK-sjef Thor Gjermund Eriksen sier at han er «overbevist om at dette er et viktig bidrag for å styrke tilliten til norske medier».

Han har altså innsett at tilliten til norske medier er på et lavmål. Men han tror tydeligvis det kommer av «falske nyheter» på sosiale medier.

Kan det ikke tenkes at den sviktende tilliten kommer av den lave kvaliteten på norske meier og deres utrolige mengde av egenproduserte eller innkjøpte falske byheter og annet søppel? Hans egen Dagsrevy burde jo granskes for seg som et sløvt tilfelle av systemlojal infotainment. Fpr Hvem faktasjekker VG, NRK, Dagbladet?

Marsjordre fra USA

Egeberg sier at Faktisk skal jobbe uavhengig. Men initiativet til Faktisk er alt annet enn uavhengig. Begrepet «fake news» ble en stor sak da Hillary Clinton tapte valget i USA.

VG skriver:

På spørsmål fra VG etterpå bekreftet Egeberg at valget i USA har hatt litt å si for at dette prosjektet ble en realitet.

– Selvølgelig var dette bakteppet tydelig for oss alle. Alle vi som jobber innenfor journalistikk har sett med skrekk hvordan utviklingen var med valgkampen i USA, men vi har også sett det samme i Europa med Brexit. Og vi ser tendenser i ordskiftet i Frankrike, Tyskland, Nederland og Belgia.

Første jobb for Faktisk kunne være å faktasjekke påstanden om at Clinton tapte valget på grunn av falske nyheter. Og at Cameron tapte folkeavstemninga om brexit på grunn av falske nyheter. Det kan ikke tilfeldigvis være sånn at de tapte, Clinton, fordi hun, hennes løgner, hennes korrupsjon og hennes kriger var blitt ekstremt upopulære? Eller at arbeiderklassen og de lavere klassene i Storbritannia simpelthen brukte sin anledning til å si nei til EU-unionen?

• Vi trenger systemskifte bort fra partidiktaturet mot direktedemokrati.
•  Ny-marxismens 1968 ideolog, Herbert Marcuse beskriver hvordan de kulturradikale skal vinne: Undertrykk Majoriteten i befolkningen!
• Direktedemokrati sikrer folkeviljen. I dag har vi partidiktatur og politikerforakt.

Da Clinton aksepterte nominasjonen på demokratenes landsmøte var det kanskje så mange som 500 delegater som marsjerte ut av salen mens de ropte: No more war! No more war!

Fikk vi vite dette gjennom NRK, VG og Dagbladet? Men hvem faktasjekker VG?

VG rører ved rå nerve her, for Faktisk er alt annet enn uavhengig som fenomen. Marsjordren kom fra Obama-administrasjonen.

Militarisering av meningsdannelsen

Rett før han gikk av sørget Barack Obama for å få vedtatt en lov som gjør kampen mot såkalte «fake news» til et nasjonalt sikkerhetsspørsmål for USA.

Kongressen vedtok loven 23.12.2016 og den gir presidenten fullmakt til å opprette et Globalt handlingssenter som skal ha til oppgave å «å lede, synkronisere og koordinere innsatsen til den føderale regjeringen for å oppdage, forstå, avsløre og slå tilbake mot fremmede stater og ikke-staters forsøk på propaganda og desinformasjon rettet mot undergraving av USAs nasjonale sikkerhetsinteresser.»

Denne loven er et opplegg for informasjonskrig. Og USA vil bruke penger og press for å «å skaffe til veie bidrag eller inngå kontrakter om finansiell støtte til sivile samfunnsgrupper, innholdsleverandører til media, ikke-statlige organisasjoner, regjeringsfinansierte forskings- og utviklingssentra, private selskaper eller akademiske institusjoner».

Lovteksten finne på norsk her.

Umiddelbart etterpå fulgte partiet Høyre signalet fra Washington.

Mediepolitisk talsmann i Høyre, Kårstein Eidem Løvaas, sier til avisa Dagbladet at Høyre vil opprette et statligfinansiert fond for gravende journalistikk. Begrunnelsen han gir er ar at han er skremt av graden av «rykter og falske nyheter» i valgkampen i USA.

«- En åpen og opplyst offentlig samtale er en forutsetning for demokrati. Nå er det en veldig åpen samtale, men det er variabelt hvor opplyst den er. Rykter og falske nyheter florerer på nettet, sier mediepolitisk talsmann Kårstein Eidem Løvaas (H), til Dagbladet.
Han mener skrekkeksemplet er den amerikanske valgkampen hvor falske nyheter florerte og til og med store mediehus lot seg lokke.»

For å skape en motvekt mot dette vil Høyre opprette et fond for gravende norskprodusert journalistikk.

Norske nyhetsmedier er svært tilfredse med å formidle akkurat det samme som de dominerende mediene i USA, helt ned til pinlige enkeltformuleringer. Helt ned til de groveste falske nyhetene som er produsert, ikke av bloggere, men av US State Department, av reklamebyråer og av main stream media. Det er ikke alle som har glemt «kuvøsebarna» i Kuwait eller «Iraks masseødeleggelsesvåpen» eller «De hvite hjelmene».

«Faktisk» har globale storebrødre

Ingenting av det som kommer fra de tre mediehusene og ledelsen for Faktisk er funnet opp av dem sjøl. Sannhetsminister Egeberg sier til VG:

Prosjektet skal, i tillegg til Vær varsom-plakaten og Redaktørplakaten, også forholde seg til den internasjonale «Fact-checkers code of principles».

Faktasjekk: Hva er «Fact-checkers code of principles»? Det virkelige navnet er Poynter’s International FactChecking Code of Principles. Og hva er så det og hvem er Poynter?

Poynter sier sjøl at de er finansiert av

Arthur M. Blank Family Foundation, the Duke Reporters’ Lab, the Bill & Melinda Gates Foundation, Google, the National Endowment for Democracy (NED), the Omidyar Network, the Open Society Foundations (OSF) and the Park Foundation.

Her kan man jo merke seg verdens rikeste ektepar, ekteparet Gates, verdens mektigste meningskontrollør Google, CIA-organisasjonen NED og George Soros’ OSF.

Betenkelig ureflektert

Faktisk skal altså intervenere nærmest i sann tid og dele ut stempler som sier hva som er fakta og hva som ikke er det.

Det er noe så naivt ureflektert over dette, som om sannheten finnes i en eller annen fasit.

Alle vestlige medier kunne umiddelbart, over natta, slå fast at det var Russland som hadde skutt ned det malaysiske flyet MH17 over Ukraina i 2014.

Den dag i dag, to og et halvt år etter, finnes det ikke noe som kan kalles et ugjendrivelig bevis for hva som skjedde.

Det eneste som er tilnærmelsesvis helt sikkert er at det ikke var Russland som gjorde det. Hvordan skulle «Faktisk» ha brukt sine stempler i slutten av juli 2014?

Nå er det seks år siden Norge gikk til krig mot Libya for å ødelegge det landet. Men til nå har ikke de tre initiativtakerne til Faktisk tatt et oppgjør med sin rolle i den løgnkampanjen som gjorde det mulig å starte denne krigen.

Jeg har en oppgave til Egeberg og hans faktasjekkere: Jeg har i disse årene uten hell forsøkt å finne fram til hvem som faktisk vedtok at Norge skulle gå til krig, hva som er ordlyden på vedtaket og hva slags dokumentasjon som lå til grunn for det.

Det som er helt sikkert er at vedtaket ikke ble truffet på regjeringsmøtet bare noen få timer før beslutningen ble fattet.

Jeg jobber daglig med å analysere nyhetsbildet. Jeg bringer alltid lenker til kildene mine, og i den grad jeg lykkes i å finne dem, foretrekker jeg å bruke stoff fra mine motstandere, slik som Financial Times, CIA og Pentagon.

Men det er utrolig vanskelig å skille mellom etterretningsorganisasjonenes plantede nyheter og de faktiske forhold. Ofte kan det ta mange år før tåka virkelig letner.

Løsninga på dette er ikke å lage et presteskap som hevder at det har tilgang til den «faktiske» sannheten, men å drive ærlig, undersxøkende og kritisk journalistikk hver dag – og så la leserne dømme.

Egeberg og hans kolleger har skapt seg en betydelig fallhøyde. Hvor mange feil kan de gjøre før den «faktiske» fasaden sprekker?

Hvor mange kuvøser og masseødeleggelsesvåpen tåler de før deres troverdighet er like lav som de mediene de springer ut av? Og hvem skal sjekke faktasjekkerne?

The level of censorship in social media and search engines is all-time high. Do like thousands of others, subscribe to The Herland Report newsletter here!

Led by Scandinavian bestselling author, Hanne Nabintu Herland, The Herland Report news and opinion website provides independent analysis from leading Western intellectuals and ground breaking YouTube interviews, cutting through the mainstream media rhetoric. It is a great place to watch interviews and read the articles of leading intellectuals, thought leaders, authors and activists from across the political spectrum. The Herland Report believes in freedom of speech and its editorial policy resides above the traditional Left vs Right paradigm which we believe has lost its relevance and ability to describe the current driving forces in Western politics.