Herland Report: Vi minnes: “Journalist Henryk E. Malinowski sammenligner i en Aftenposten kronikk polsk og norsk skole. Norsk middelmådighet som problem belyses.
Han beskriver et skolesystem med mastergradsutdannede lærere, treretters EU subsidiert middag og interessekretser etter skoletid der barn kan videreutvikle spesielle begavelser.
En del av oss som har bodd større deler av livet utenfor Norge og som reiser mye internasjonalt, setter pris på denne typen analyser som synliggjør karaktertrekk som ofte betegnes som typisk norsk: en naiv tiltro til at Norge er verdens beste land.
Naivitet ligger som kjent ikke langt unna selvgodhet og derfra er det kort vei til middelmådighet. For fisken som lever i bollen, ser seg ofte blind på sitt eget innsideperspektiv, skriver religionshistoriker og forfatter Hanne Nabintu Herland.
En av årsakene til at middelmådigheten som Malinowski beskriver er blitt et norsk kjennetegn er at vi har hatt råd til å slappe av. Norge er et styrtrikt oljeland.
Det er lett for staten å bevilge seg ut av utfordringer, heller enn å foreta nødvendige strukturelle endringer. Likevel er det ingen hemmelighet at oljeproduksjonen på norsk sokkel har sunket med 50 % de siste årene. I realiteten er festen over i 2020. Vi er i dag verdens sykeste og mest trygdede land. Med dagens trygdeutbetalingsnivå, er oljeformuen oppbrukt i løpet av få år. Norsk middelmådighet er et betydelig problem.
At Norge stadig kåres av FN til verdens beste land å bo i, er ikke rart tatt i betraktning at en av indeksene er bruttonasjonalprodukt pr innbygger.
Forskningsrapporter bygger dessuten på ulike parametre. Financial Times kåret nylig Finland til det beste landet å bo i.
Det blir sagt at en av årsakene til at finske skoler er Europas beste, er at Finland ikke hadde råd til reformer. Skolen legger verken vekt på lek eller moro, men hardt arbeid slik det ble gjort på 1950 tallet. Læreryrket er godt betalt med høye krav til utdanning.
I Norge vil det finske systemet antagelig betegnes som gammeldags. Her har den kulturradikale optimismen hatt en naiv tiltro til at reform alltid er til det bedre.
Svakheten ved sekstiåtternes opprør mot tradisjonelle autoriteter er i dag åpenbar.
Degraderingen av lærerens myndighet har ført til utydelig lederskap, mangel på handlekraft og disiplin, anarkistiske tilstander i klasserommet og en likhetsterror som baner veien for et middelmådighetssamfunn der man nesten ikke stiller krav til egen innsats av frykt for å såre de svakeste. Norsk middelmådighet skapes nettopp her.
Strategien oppsummeres i A-magasinet 7. august der Jonas Gahr Støre sier at det ikke er behov for å dyrke de beste fordi de klarer å dyrke seg selv.
Den maniske jakten på likhet ikke bare har gjort barn med spesielle evner svakere, men også de som av ulike grunner ikke har maktet å ta ansvar for egen læring.
Sekstiåtternes skolestrategi har spilt fullstendig fallitt, noe de dårlige resultatene i PISA undersøkelsene stadig bekrefter.
I oljelandet Norge skygger den ensidige vekten på selvrealisering for behovet for selvbegrensning. Kvalitet og gode resultater kommer ikke bare av å gjøre det man føler for, men også det man plikter til. Norsk middelmådighet er igjen problemet.
Etter en nylig reise i Midtøsten, fremsto Flesland flyplass i Bergen som et stykke Øst Europa under den kalde krigen.
Med graffiti på vegger, takplater som manglet, serviceuvillige funksjonærer og elendige sanitære forhold minnet stedet mest om flyplasser i det sørlige Afrika.
For ikke å snakke om bord fylt av brukte kaffebeger, matrester og søppel på gulvet, uten at ansatte ser behovet for å løfte så mye som en finger.
Man må måke rotet unna for i det hele tatt å få plass til sitt eget beger med gammelkokt kaffe. Når man går utenfor terminalbygget, støter man på et hav av sigarettstumper. Inntrykket som befester seg er at kulturen er godt forbi sin storhetstid.
Norge er blitt både dyrt og dårlig. Den konforme trygdestaten garanterer de tiltaksløse like god lønn som de kreativt arbeidsomme.
Det er liten vits i å forsøke å være god. Norge hviler søvndyssende godt på friske oljemilliarder og sakker foruroligende akterut, men merker ikke sin dekadente tilstand.
En kjent asiatisk tenker, Kishore Mahbubani, advarer mot Vestens arbeidsetiske forfall og dets grunnleggende strukturelle svakheter. Når å nyte blir viktigere enn å yte, rettigheter blir viktigere enn plikter mens lek og fritid får større fokus enn hardt arbeid, da stagnerer hele kulturen.
