Herland Report: Journalist Åse Brandvold har skrevet godt i Klassekampen om somaliske Amal Adens sjokkerende bok ”Se oss.” Det hun forteller blir en grusom tankevekker om hvilke forhold enkelte somaliske kvinner og barn lever under i Norge.
Paradokset er at dersom Aden var etnisk norsk, ville hun antagelig for lengst blitt anklaget for rasisme, et av vår samtids største maktord.
Denne gangen har Aden selv nyansert debatten ved å håpe at politikere kan være mer opptatt av at somaliske barn kan få det bedre, enn å anklage hverandres politiske ståsted, skriver religionshistoriker Hanne Nabintu Herland.
Kjøp den her som julegave til familie og alle tenkende mennesker i Norge! Den er også tilgjengelig hos ARK bokhandel, ADLIBRIS, Haugen Bok og andre.
Tematikken aktualiserer dog behovet for nytekning når det kommer til toleranse-begrepet, fremhevet som et av Vestens store idealer.
Kravet om toleranse følger logisk av det opprinnelig kristne menneskesynet som sier at alle mennesker har grunnleggende rettigheter. Filosofen Voltaire oppsummerte betydningen slik: ”Jeg er helt uenig med deg, men vil kjempe inntil døden for din rett til å si det du mener.”
Men er det bare den ene parten som skal være tolerant?
Skal man fortie historier som Adens av frykt for anklager om intoleranse?
Og i hvilken grad brukes ordet i dag som en hersketeknikk for å få motstanderen til å tie?
Samtidsfilosofer som blant annet Theodor W. Adorno, som i sin tid inpirerte til studentopprøret i 1968, har påpekt hvorledes maktspråk utvikles i det offentlige.
Både innenfor byråkrati og vitenskap, disipliner som innehar retten til å definere begreper, farges ords betydning av maktapparatet som bruker dem.
For å blottlegge språkets herskersystemer må man reflektere over hvorledes ord brukes som undertrykkelsesredskaper.
Min påstand er at toleranse er iferd med å bli et slikt hersketeknisk moteord.
Mange akademikere og offentlig ansatte skremmes i dag til taushet av frykt for å bli kalt rasister.
Forhåndsdefineringen av hvilke perspektiver som er ”tolerante og respektfulle” hemmer kreative forslag som kunne destigmatisert etniske grupper.
Derav utviklingen av det kulturredaktør i Aftenposten Knut Olav Åmås betegner som parallelle virkeligheter.
Han sikter til gapet mellom hvordan politikerne snakker om integreringens mange suksesser i det ”flerkulturelle” Norge og etnisk norskes erfaringer av det stikk motsatte.
Å bruke toleranse som munnkurvstrussel fører dermed til en omvendt rasisme: Nemlig den at mange etnisk norske føler seg kneblet i eget land.
De siste dagene har gitt et av de hittil groveste eksempler på at kravet om toleranse brukes som hersketeknikk for å tvinge motparten i kne: justisminister Knut Storbergets angrep på biskop Ole Christian Kvarme da han forsøkte å stanse en partnerskapsinngåelse i Kampen kirke som brøt med Kirkerådets vedtak.
Anklagene om at Kvarme er fordomsfull og gir grobunn for hatvold, viser treffende hva som skjer når dissens ikke lenger respekteres i en stat.
Utsagnet kan med letthet speiles: Hva er det med Storbergets intoleranse og fordommer mot Den norske kirkes rett til styring over egen teologi?
Er det Arbeiderparti-lobbyen i Oslo som i sovjetisk stil skal diktere hva Kirken til enhver tid skal stå for?
Det virker temmelig pussig å kreve at en kirke som er en del av en religion med 2.2 milliarder mennesker uten videre skal reflektere Aps oppfatninger.
Eksemplene var mange på hersketekniske overtramp forut for vedtaket 11. juni om Kjønnsnøytral Ekteskapslov.
Homofile har lenge vært usedvanlig raske til å ikle seg den klassiske offerrollen.
Følelsesladet etterlyser man toleranse og respekt hos motparten, parallellt med anklager om diskriminering.
Maktbruken lar seg derimot avsløre: Hvor er respekten og toleransen for den verdikonservative minoriteten? En handling er først intolerant når den vil hindre selve ytringen gjennom konkrete trusler eller vold.
I så måte viser Storberget skremmende autoritære tendenser ved på toppen av det hele å true Kvarmes inntektsgrunnlag med å minne om at Kirken mottar statsstøtte.
Underliggende har kirken å adlyde regjeringens sensurkrav. En av shia-muslimenes ledere, fastlege Ali Lindstad erfarte da han påpekte at i islam er homofili regnet som et avvik.
Man kontaktet Fastlegesystemet for å forsøke å frata mannen legelisensen. Protestfestivalen, hvis oppgave nettopp er å protestere mot likegyldighet der den enn måtte finnes, ble i forkant av årets festival rammet tilsvarende.
Svein Inge Olsen og Kai Erland slo i år et særegent slag for den verdikonservative minoritet i det såkalte ”hyrdebrevet.” Forbauset over den øredøvende tausheten fra kristne rundt forslaget til Kjønnsnøytral Ekteskapslov, etterlyste de engasjement.
Det er lenge siden verdikonservative utgjorde makta i Norge. Å utfordre denne gammeldagse konservatismen blir dermed forfriskende radikalt.
Det ble derimot overhode ikke tålt av maktas politisk-korrekte etablissement. Kort tid etter mediestormen ble festivalen i god anti-demokratisk ånd møtt med trusler om inndragelse av statsstøtte.
Undertegnede, blant annet foredragsholder på festivalen, mener at den elite-makta man til enhver tid bør være kritisk til er den som søker å dominere minoriteter og tvinge dem til å godta det til enhver tid rådende majoritetssynet.
Angrep på individers økonomiske livsgrunnlag er en sofistikert metode for å begrense frihet.
Tanken går raskt til forholdene i det gamle Sovjet under den verste propaganda-tiden, der denne type straff var vanlig.
Dersom en person uttalte seg på tvers av det politisk korrekte, risikerte han både tap av inntekt, inndragelse av eiendom samt å miste livet.
Hva er det med Ap og den påfallende trangen til å dyrke dialog med en nærmest religiøs glød, og anta at alle tilslutt skal bli enige?
Toleranse innebærer at man respekterer motpartens rett til å mene noe annet. Det betyr ikke at den ene part automatisk må bøye seg for den andre.
Noen ganger kveles dialogen permanent fordi partene overhode ikke enes. Da blir uenighet dialogens endestasjon, noe det bør være takhøyde for i et demokrati. Klassekampen 20.9.08
Følg debattene om samme tema i VG, samt Dagbladet og Aftenposten og Bergens Tidende eller Dagens Næringsliv for mer informasjon.
.
