Den 18. oktober opptrådte Vladimir Putin i den såkalte Valdaj-klubben, en arena der utenlandske journalister, politikere og russlandseksperter møter representanter for den rusiske eliten.
Det viktigste budskapet Putin fremførte, var en utvetydig advarsel til Petro Porosjenko og den ukrainske ledelsen: Angriper dere den russiskvennlige befolkningen i Donbass, vil Ukraina lide en like ublid skjebne som Georgia da landet i 2008 angrep utbryterrepublikken Sør-Ossetia, skriver Dr. Bjørn Ditlef Nistad, som er doktor i russisk historie og leder det fristilte Russisk Informasjonssenter i Norge.
Som svar på et spørsmål fra en ukrainsk politolog om han så noen mulighet for å få Ukraina ut av blindgaten landet befant seg i og å løse den ukrainsk-russiske konflikten, svarte Putin at den eneste måten å løse krisen i Ukraina på, var å oppfylle de såkalte Minsk-avtalene fra 2015, altså å gjennomføre desentraliserende reformer og gi befolkningen i Øst-Ukraina utstrakt selvstyre.
Men dagens ukrainske ledelse – som var fiksert på president- og parlamentsvalget i 2019 – var åpenbart ikke villig til det. Det eneste man fra russisk side kunne gjøre, var derfor å innta en avventende holdning og håpe på at Ukraina ville få en ledelse det var mulig å samarbeide med.
Samtidig måtte man håpe på at den ukrainske ledelsen ikke av innenrikspolitiske årsaker lot seg friste til å tilspisse situasjonen. Gjør den det, advarte Putin, går den i fotsporene til Georgias tidligere president Mikheil Saakasjvili, som i 2008 gjennomførte et forbrytersk angrep på utbryterrepublikken Sør-Ossetia – med et betydelig territorielt tap for Georgia som resultat.
Fra russisk side har man tilsynelatende mer eller mindre avskrevet Petro Porosjenko og kretsen rundt ham. Det kom til uttrykk ved at Putin åpent anklaget den ukrainske ledelsen for involvering i terroristiske drap på ledere den østukrainske befolkningen hadde valgt, for å føre en antistatlig og antifolkelig politikk og for å spekulere i russofobi for å innynde seg i Vesten.
Under sin opptreden i Valdaj-klubben snakket den russiske presidenten også om Syria, atomvåpen, øygruppen Kurilene som Japan gjør krav på, sitt syn på dollaren og andre spørsmål. Putin virket rolig og selvsikker, men han gjorde ikke noe annet enn å gjenta godt kjente russiske oppfatninger.
Samme dag som Putin fremførte sin advarsel til den ukrainske ledelsen, vedtok Dumaen en resolusjon om Ukraina. Her ble den ukrainske ledelsen anklaget for å undertrykke sin egen befolkning og for å ha fremprovosert konflikten med Russland. Og resolusjonen erklærte at ”forsøk fra Ukraina på et nytt massivt militært angrep på Donbass sammen med nye drap og terrorhandlinger mot den lokale befolkningen vil få et adekvat svar og uunngåelig føre til katastrofale konsekvenser”.
I et intervju til den statlige tv-kanalen Russland 1 19. oktober etterlot Konstantin Zatulin, nestleder i dumakomiteen med ansvar for forholdet til postsovjetiske stater og landsmenn i utlandet, ingen tvil om hva denne resolusjonen gikk ut på: ”Saakasjvili angrep – vi anerkjente Ossetia og Abkhasia.
Ukraina angriper Donetsk og Lugansk – da får vi gjøre det samme igjen. Minsk-avtalene blir nullert.”
Hvordan skal Putins utsagn i Valdaj-klubben og dumaresolusjonen forstås? Tror den russiske ledelsen at Porosjenko og kretsen rundt ham forbereder et angrep på Donbass? Er det noe som tyder på at Kiev-regimet virkelig planlegger å angripe Donbass?
Er hensikten med de russiske advarslene å presse Kiev til å oppfylle Minsk-avtalene eller andre innrømmelser? Eller er det hele militant retorikk beregnet på et russisk publikum, for eksempel for å gi folk noe annet å tenke på enn den bebudede hevingen av pensjonsalderen?
I utgangspunktet burde et ukrainsk angrep på Donbass være utelukket siden Russland i så fall nærmest garantert vil komme befolkningen i Øst-Ukraina til unnsetning militært, med full krig og et ukrainsk sammenbrudd som resultat.
Porosjenko – som gitt den katastrofale økonomiske og sosiale situasjonen i Ukraina langt fra er garantert å bli gjenvalgt som president – kan imidlertid være interessert i å fremprovosere en krise, eventuelt ut fra en tro på at USA og andre vestlige land vil komme ham til unnsetning.
At det er krefter i den amerikanske ledelsen som ønsker en opptrapning av konflikten mellom Ukraina og Russland er det ingen tvil om, slik den amerikanske beslutningen om å selge offensive våpen til Ukraina vitner om.
Putins utsagn og dumaresolusjonen kan imidlertid også være en advarsel til Porosjenko og den ukrainske eliten, uten at man fra russisk side frykter et militært angrep på Donbass: Dersom dere ikke oppfyller Minsk-avtalene og normaliserer forholdet til befolkningen i Øst-Ukraina og Russland, vil en russisk anerkjennelse av folkerepublikkene Donetsk og Lugansk bli resultatet.
Et viktig, men lite påaktet moment i den sammenheng er at Russland nå oppgis å ha lyktes i å utvikle en nasjonal variant av det internasjonale betalingssystemet SWIFT som skal kunne brukes av ikke bare russiske banker og selskaper, men også utenlandske partnere. Det betyr i så fall at USA og andre vestlige land har langt mindre mulighet for å presse Russland ved hjelp av økonomiske sanksjoner, for eksempel som et svar på en russisk anerkjennelse av Donetsk og Lugansk som selvstendige stater.
Les om hvordan det ukrainske parlamentet i januar 2018 vedtok ikke lenger å forholde seg til Minsk-avtalene her.
Les om hvordan Putin under sitt møte med Donald Trump i juli 2018 tok til orde for en internasjonalt overvåket folkeavstemning om statusen til de opprørskontrollerte områdene i Øst-Ukraina her. Les om hvordan Donbass integreres i Russland her.