I historiens løp er det mange eksempler på at politiske ledere fører verden inn i urolige faser, deriblant årene før den andre verdenskrig. Det samme gjelder den arabiske våren, eller heller den arabiske vinteren som ledet til betydelige overgrep i Midtøsten.
Forsøket på å forenkle opprøret til ensidig å handle om muslimers lengsel etter å bli «sekulær-demokratiske som oss», har blant annet gjort mediedekningen påfallende ensidig.
Det er lenge siden bruken av krigspropaganda har gjennomsyret offentligheten i så stor grad, skriver religionshistoriker Hanne Nabintu Herland i denne artikkelen som først ble publisert i 2012.
Det er foruroligende at USA og NATO de siste årene har engasjert seg i kriger som verken er defensive langs egne grenser eller handler om lokalpolitiske konflikter. Vi bedriver en ny type aggresjonskrig.
Disse fremstilles med stort hell som «demokratisk humanitære» i en sedvanlig lettmanipulert vestlig opinion.
Ledende redaktører som burde bedrevet kritisk journalistikk har i prosessen sviktet sitt kall og vært så lite våkne at man snart kun fungerer som myndighetenes propagandakanal.
LES MER:
- TV serien JERUSALEM med Hanne Nabintu Herland.
- Umulig å overdrive kristen filosofis betydning for utviklingen av Europa. #NyeBabylon
- Den sekulære ekstremismen i Europa. Mohammed Usman Rana.
- Politisk styring av norsk offentlig debatt har pågått i årtier.
- Samfunnsforskning er ikke verdinøytral, sterkt preget av politisk korrekthet.
Om dette har intellektuelle som Noam Chomsky mye å si. Statsviter Samuel Huntington belyser også problemet. Han er kjent for å hevde at fremtidens politiske konflikter vil basere seg på kulturelle forskjeller.
Fordi sivilisasjoner har svært forskjellig virkelighetsoppfatning, forstår de ikke hverandre tilstrekkelig. I et globalt perspektiv skaper dette alvorlige konflikter. Den arabiske våren ser dessverre ut til å gi ham rett.
Huntington påpeker i The clash of civilizations and the remaking of world order at de rike vestlige landenes dominans i FNs sikkerhetsråd har gjort at FN lenge har fungert som tjener for vestlige interesser. Politiske spørsmål avgjøres raskt i FNs sikkerhetsråd av USA, Storbritannia og Frankrike, der ikke-vestlige lands perspektiver ekskluderes. Avgjørelsene presenteres for resten av verden som om det handler om «verdenssamfunnets» beste.
At USA og NATO land har lyktes så godt i å skaffe seg legitimitet i Sikkerhetsrådet til å gå til krig basert på rykter og udokumenterte påstander er meget urovekkende.
Alle husker Irak og de såkalte masseødeleggelsesvåpnene som viste seg ikke å eksistere. FN spesialutsending Hans Blix forsøkte forgjeves å stogge krigsretorikken. USA gikk opprinnelig gikk inn i Afghanistan for å finne Osama bin Laden.
Ti blodige år etter, med USAs lengste krig i historien med særlige tapstall de siste fire årene ifølge USA Today, trekker USA seg ut, ikke ulikt Vietnam.
Aggresjonskrigene der Vesten ensidig støtter sunni-muslimske fraksjoner, preges nå av aktiv bruk av anonyme såkalte « demokratiske aktivister» og «menneskerettighetsorganisasjoner» som forteller om massakre og overgrep og etterlyser «handling for å redde sivilbefolkningen».
Slik har man oppnådd den ønskede effekt: opinionen blir krigsvillig. Et klassisk eksempel er Aftenposten 23. juli om Obama som advarer Syria mot å bruke kjemiske våpen.
I artikkelen siteres en anonym «kvinnelig aktivist» som fritt får uttale seg uten kritiske kommentarer. Og folk er uvitende og tror det de leser og trekker konklusjonen om at selvsagt bør vestlige land gripe inn for å redde Midtøsten fra disse «grusomme statslederne».
Med et pennestrøk er det glemt at de lederne man de siste årene har fjernet, har vært de moderate og sekulære som har motarbeidet ekstremisme og sikret religiøse minoriteters rettigheter.
Høyst feilbarlige statsledere som Mubarak og Gaddafi førte tross alt sine land inn i en betydelig økonomisk vekstfase der titalls millioner er løftet ut av fattigdom og inn i middelklassen.
Libya rangerte allerede på 1980-tallet som Afrikas rikeste land med en befolkning som hadde høyere levestandard enn Italia og Australia. Landet gjorde opp for seg hva gjaldt Lockerbie-skandalen, åpnet for vestlige investeringer og moderniserte.
Det var før NATO under påskudd av å beskytte sivile bombet infrastruktur og byer i månedsvis, – all den velstand som Libya hadde bygget opp utenfor den vestlige kultursfære.
NATO har som kjent gått fra å være en transatlantisk forsvarsallianse til en maktpolitisk angrepsallianse mot svake stater der vestlige interesser er truet.
En av konsekvensene av den arabiske våren er at stater er destabilisert, levestandarden har gått betraktelig ned, turistindustrien stanset mens religiøse og etniske minoriteter som svarte libyere og koptiske kristne grovt forfølges.
Landene kastes ut i borgerkriger med de betydelige lidelser dette medfører for sivilbefolkningen. Foreign Affairs hadde nylig en artikkel om hvorledes en rekke land i nord Afrika nå opplever alvorlig utfordringer som følge av Libya krigen.
Og nå, Syria. The Guardian kom med en kraftsalve 12. juli med kritikk over at så skremmende få har tatt seg bryet med å se nærmere på hvem disse «demokratiske aktivistene» er, som konstant rapporterer om massakrer og overgrep fra den sittende regjeringen i Syria.
USAs og NATO lyktes som kjent i fjor å smadre Libya gjennom å gi støtte til opprørere som blant annet besto av Al-Qaida tilhengere.
Nå er det åpenbart at USA ønsker å bidra til samme type destabilisering av Syria med sunni-muslimske Saudi Arabi og Qatars hjelp. Ifølge deriblant The New York Times finansieres sunni-opprørerne i Syria av USA. Allerede i fjor dokumenterte Wikileaks betydelige pengeoverføringer til opposisjonsgrupper og «aktivister» i Syria.
Når man etter måneder med tautrekking i FNs sikkerhetsråd ikke maktet å komme forbi Russlands og Kinas veto, – disse som har ødeleggelsen av Libya friskt i minne, blåser USA altså i folkeretten og finansierer angrep uansett.
Antagelig vil historien ende med shia-alawittiske Bashar al-Assads fall, der mediene helst ønsker bilder av ham drept av den USA finansierte «sunni-jidhadistene» i gatene i Damaskus.
Dermed har USA har fri tilgang til å fortsette til neste land, Iran. La ett være klart: Vi bidrar til det motsatte av verdensfred gjennom en selvforherligende militær politikk som er dømt til å fremprovosere alvorlige tilbakeslag som på sikt kan føre til en ny kald krig. Når det skjer, kan vi skylde oss selv.
The level of censorship in social media and search engines is all-time high. Do like thousands of others, subscribe to The Herland Report newsletter here!
Led by Scandinavian bestselling author, Hanne Nabintu Herland, The Herland Report news and opinion website provides independent analysis from leading Western intellectuals and ground breaking YouTube interviews, cutting through the mainstream media rhetoric. It is a great place to watch interviews and read the articles of leading intellectuals, thought leaders, authors and activists from across the political spectrum. The Herland Report believes in freedom of speech and its editorial policy resides above the traditional Left vs Right paradigm which we believe has lost its relevance and ability to describe the current driving forces in Western politics.
