Herland Report: Fred i Midtøsten? Vesten bidrar til det stikk motsatte: I historiens løp er det mange eksempler på at politiske ledere fører verden inn i urolige faser, deriblant årene før den andre verdenskrig. Det samme gjelder “den arabiske våren”, som jo raskt viste seg å heller være en arabisk vinter.
Forsøket på å forenkle “den arabiske våren” opprøret til ensidig å handle om muslimers lengsel etter å bli «sekulær-demokratiske som oss», har blant annet gjort mediedekningen påfallende ensidig, skriver religionshistoriker Hanne Nabintu Herland.
Fred i Midtøsten? Vesten bidrar til det stikk motsatte: Det er lenge siden krigspropaganda har gjennomsyret offentligheten i så stor grad. Det foruroligende er at USA og NATO de siste årene har engasjert seg i kriger som verken er defensive eller handler om lokalpolitiske konflikter. Vi bedriver en ny type aggresjonskrig.
Disse fremstilles med stort hell som «demokratisk humanitære» i en lettmanipulert vestlig opinion. Ledende redaktører som burde bedrevet kritisk journalistikk har sviktet sitt kall og vært så lite våkne at man snart kun fungerer som myndighetenes propagandakanal. Om dette har intellektuelle som Noam Chomsky mye å si.
RELATERTE ARTIKLER:
- Den arabiske våren ble til en vinter, godt hjulpet av Vesten.
- Ledende medier: Hovedleverandør av Fake News i 2011. Libya.
- Norge som verdensledende våpenforhandler og krigsnasjon.
- Artikkelserie: Moderne vitenskap er ikke nøytral, men sterkt preget av kulturradikal tenkning.
Fred i Midtøsten? Vesten bidrar til det stikk motsatte: Statsviter Samuel Huntington belyser også problemet. I The clash of civilizations? hevder han at fremtidens konflikter vil basere seg på kulturelle forskjeller.
Fordi sivilisasjoner har svært forskjellig virkelighetsoppfatning. I et globalt perspektiv skaper dette alvorlige konflikter.
De rike vestlige landenes dominans i FNs sikkerhetsråd har gjort at FN lenge har fungert som tjener for vestlige interesser.
Politiske spørsmål avgjøres raskt i FNs sikkerhetsråd av USA, Storbritannia og Frankrike, der ikke-vestlige lands perspektiver ekskluderes. Avgjørelsene presenteres for resten av verden som om det handler om «verdenssamfunnets» beste.
At USA og NATO land har lyktes så godt i å skaffe seg legitimitet i FN til å gå til krig basert på udokumenterte påstander er meget urovekkende.
NATO har i vår tid gått fra å være en transatlantisk forsvarsallianse til en maktpolitisk angrepsallianse mot svake stater der vestlige og særlig amerikanske interesser er truet.
Alle husker Irak og masseødeleggelsesvåpnene som viste seg ikke å eksistere. Og et USA som gikk inn i Afghanistan for å finne Osama bin Laden. Ti blodige år etter, med USAs lengste krig i historien med særlige tapstall de siste fire årene ifølge USA Today, trekker USA seg ut, ikke ulikt Vietnam.
Aggresjonskrigene der USA ensidig støtter sunni-muslimske fraksjoner minner nå mest om en religionskrig i Midtøsten mellom sunni og shia islam.
The Guardian kom med en kraftsalve 12. juli med kritikk over at så skremmende få har tatt seg bryet med å se nærmere på hvem «sunni-aktivistene» er i Syria, som konstant rapporterer om massakrer fra Bashar al-Assads shia-regjering.
Artikkelen viser den betydelige økonomiske støtte «aktivistene» har mottatt fra USA i flere år, noe Wikileak dokumenterte allerede i fjor. USAs og NATO lyktes som kjent i 2011 å smadre Libya gjennom å gi støtte til opprørere som blant annet besto av Al-Qaida tilhengere.
Ifølge The New York Times finansieres sunni-opprørerne i Syria av USA på samme måte, og man ønsker en destabilisering av Syria med sunni-muslimske Saudi Arabi og Qatars hjelp.
Når man ikke kom forbi Russlands og Kinas veto i FNs sikkerhetsråd, – disse som har smadringen av Libya friskt i minne, blåser USA i folkeretten og finansierer angrep uansett. Med et pennestrøk er det glemt at de lederne man de siste årene har fjernet, har vært de moderate og sekulære.
Høyst feilbarlige statsledere som Mubarak og Gaddafi førte tross alt sine land inn i en betydelig økonomisk vekst der titalls millioner er løftet ut av fattigdom.
Libya var Afrikas rikeste land med høyere levestandard enn Italia og Australia. Men nå slår etniske, religiøse og politiske motsetninger ut i voldelige sammenstøt, noe som får betydelige følger for minoriteter som koptiske kristne i Egypt. Forfølgelsene av svarte libyere har tilsvarende eksplodert i Libya.
Fred i Midtøsten? Vesten bidrar til det stikk motsatte: Foreign Affairs hadde nylig en artikkel om hvorledes en rekke land i nord Afrika nå opplever alvorlig utfordringer som følge av Libya krigen. Der Spiegel har skrevet om grusomme forhold for kristne i Syria, da sunni-fraksjonene som støttes av Vesten anser kristne som fiender av «det nye Syria».
Få tenker over at Vestens vekt på liberale rettigheter til kvinner, homofile, religiøse minoriteter som ekstremister kjemper imot. Forholdet til det eneste reelle demokratiet i Midtøsten som har vært et demokrati i over femti år, Israel, med solide historiske røtter til både Europa, Russland og USA med en nåværende middelklasse som har en rekke fellestrekk med vestlig middelklasse, har kjølnet betraktelig.
En av konsekvensene av den arabiske våren er at stater er destabilisert, levestandarden har gått betraktelig ned, turistindustrien stanset mens religiøse og minoriteter grovt forfølges. Landene kastes ut i borgerkriger med betydelige lidelser for sivilbefolkningen.
La ett være klart: Vi bidrar til det motsatte av verdensfred gjennom en selvforherligende militær politikk som er dømt til å fremprovosere alvorlige tilbakeslag. Når det skjer, kan vi skylde oss selv. Først publisert 27.8.2012
Fred i Midtøsten? Vesten bidrar til det stikk motsatte: Følg debattene om samme tema i VG, samt Dagbladet og Aftenposten og Bergens Tidende eller Dagens Næringsliv for mer informasjon.
