Hun mener norske kvinner bør droppe den knallharde kjønnskampen og stelle mer for mann og familie. Herland hevder også at vi nordmenn ikke vet at vi er rasister – overfor oss selv.
Og at vi stakkarsliggjør innvandrere fordi vi egentlig ikke respekterer mennesker som kommer utenfra.
Mitt hovedbudskap er at jeg ønsker større respekt for forskjellighet, ulike meninger og større individuell frihet i Norge.
Jeg ønsker større respekt for stemmene til de som kommer utenfra. Ensrettetheten i Norge er for sterk.
Mange har en stor frykt for å bli snakket stygt om hvis de stikker hodet frem og mener noe annet enn alle andre. Jeg ønsker meg et multietnisk samfunn – men et lovlydig samfunn.
RELATERTE ARTIKLER:
- Medieelitens diskriminering av konservative.
- Hanne Nabintu Herlands tale Oslo Symposium: Europa i krise.
- Intervju med Hanne Nabintu Herland om bestselgeren Alarm.
Politiets tall viser at 100 prosent av gjengvoldtekter begås av ikke-vestlige innvandrere.
72 prosent av voldtekter begås av ikke-vestlige. For å få bukt med dette må vi få strengere straffer. Vi viser en svekling-kultur. Vår snillhet tolkes som svakhet.
blir som å si at det er greit, vi godtar voldtekt. Tenk hvilke signaler det gir. Jeg går gjerne i tog med Ottar for å vise at vi trenger å høyne respekten for kvinnekroppen og den kulturen vi har i dag. Jeg brenner for at vi må gjøre noe med kriminaliteten i Norge.
Den sosialistiske rasismen som gjennomsyrer Norge og måten vi ser på utlendinger på, setter nordmenn og de hvite på toppen av rangstigen.
Hvis en mørkhudet gjør en dårlig handling, sier vi «stakkars, deg, du vet jo ikke bedre».
Altså, det er synd på ham fordi han ikke kommer fra Norge. Denne rasismen må vi få bukt med, slik at alle mennesker behandles likeverdig. Vi trenger å tiltrekke oss lovlydige, høyt utdannede personer, uansett hudfarge.
Janteloven er så sterk i Norge. Jeg ønsker større armslag og respekt for kvinners forskjellige valg – det er ikke alle som vil følge feministenes valg.
Vi må ha respekt for kvinner som velger å være hjemme med barna fremfor å gjøre karriere noen år av sitt liv.
Faren ved det norske samfunnet hvor begge skal jobbe fulltid, er at det blir lite tid til hygge i hjemmet. Arbeidet som gjøres med barn er svært verdifullt og burde verdsettes langt høyere.
Og når det gjelder at kvinner taper pensjonspoeng ved å jobbe hjemme – kan ikke det endres med et knips med lovverket?
kvinner velger omsorgsyrker, mens menn velger andre yrker og tjener bedre. Jeg mener man godt kan verdsette kvinners innsats med pensjonspoeng.
70-tallsfeministene tok kampen for likhet for langt. Jeg vil heller ha likeverd og respekt for kjønnsforskjellene.
At kvinner kan bli stolte over å være feminine kvinner, heller enn bestandig å sutre over at de føler seg diskriminert. Det skaper så svake kvinnetyper, all denne sutringen. Kjønnskampen er blitt til et mannshat og parforholdet en kamparena.
Jeg vet om kvinner som nesten ikke tør si at de liker å lage mat til mannen sin eller som kunne tenke seg å jobbe 80 prosent.
Jeg etterlyser å få tilbake kosen. Litt mindre stigmatisering. At man kan ha den deilige sanseligheten og varmen i familien og parforholdet uten at det skal ses ned på. Og selvsagt har menn like stort ansvar for at forholdet skal fungere som kvinner.
Hvorfor tror du folk lar seg provosere av deg?
Jeg tror folk lar seg provosere av meg fordi jeg pirker på fasaden, særlig når jeg pirker på det som er en kulturell verkebyll.
Noen oppfatter mine meninger som politisk ukorrekte. Det er opplest og vedtatt hva vi skal mene, en streng politisk korrekthet.
Jeg tar opp elementære saker som vanlige nordmenn er opptatte av. Jeg tror det er en debatt vi må ta i Norge, jeg får tusenvis av e-poster og brev fra folk som er enige med meg.
Jeg blir ofte misforstått når jeg sier at kvinnen bør være tjenestevillig overfor mannen. Dette gjelder selvsagt også mannen, noe jeg like ofte poengterer men sjelden siteres på.
Vi har så masse vonde skilsmisser, jeg mener vi bør vektlegge å vise mer respekt, godhet og forståelse for hverandre. Ofte spisses dette i media og innebærer at jeg feilsiteres – og særlig i bloggverdenen.
Men jeg mener jo at den knallharde feminismen har gitt oss mange sinte bitre kvinner som stiller altfor mange krav til mannen, i stedet for å gjøre noe godt og hyggelig.
Kvinner står så fryktelig hardt på krava’, da får vi skylde oss selv at så mange ekteskap går i oppløsning.
Hva koster det deg å stikke hodet frem?
Jeg har alltid blitt opprørt av urettferdighet. Norge er ikke et så fredelig land lenger, og jeg er villig til å ofre en del av min personlige sikkerhet.
Det er en pris jeg gjerne betaler hvis det kan bidra til at vi får luftet ut spørsmål som rasismen mot hvite og stakkarsliggjøringen av mange innflyttere.
Det er viktig å forstå at den som vil ha respekt, må sette seg i respekt. Vi må unngå å få et nytt Malmø her. Jeg er selv bikulturell og har vokst opp langt unna Norge – jeg kan ikke sitte stille og se på disse voksende etniske spenningene uten å gjøre mitt.
Mitt håp er at vi skal bli mer fargeblinde og ikke bedømme folk etter hudfargen, men heller etter holdningene deres. Norge kan bli litt mer internasjonalt.
Jeg blåser en lang marsj i hva folk mener. Nordmenn er kjent for å være ondskapsfulle, et smålig folk. Vi lever i et udannet samfunn hvor folk snakker utrolig stygt om hverandre og dømmer hverandre hardt.
Jeg føler meg derimot ikke dårlig behandlet av den norske pressen. Jeg må tåle motsvar i offentlighetens lys.
Les gjerne bestselgeren «Respekt» og bli sint, det er greit, men dette er historien om mitt liv og hvordan jeg flyttet til Norge og fikk sjokk av Janteloven. Det er historien om Norge sett utenfra.
Hva provoserer deg mest?
Blant annet at nordmenn aksepterer at enkelte innvandrere ikke respekterer den norske kulturen. Jeg vil heller ha en assimiliering i samfunnet fremfor integrering – der det forventes at man må jobbe, betale skatt og oppføre seg lovlydig for å være en del av samfunnet.
Vi er på vei mot tilstander som i Malmø og i Frankrike. Vi må få innvandrere ut av stønadssamfunnet som skaper annenrangsborgere og en underklassetilstand.
At man kan sitte her og heve stønad uten å ha bidratt til fellesskapet først, er urettferdig og vekker rasisme. Det må drastiske politiske virkemidler til.
Snillismen fører til at vi ikke tillegger mørkhudete tilregnelighet.
Jeg blir også provosert av den norske Janteloven.
Hvis vi hever takhøyden, får vi et mye mer spennende liv. Jeg skulle ønske at flere våger å gjøre som de vil, stå for det de mener. Inviterer den rare naboen på kaffe, ta den utdannelsen du har lyst på. Livet vil bli mer beriket.
Hva slags reaksjoner får du fra kvinner kontra menn?
Norge er ganske todelt: vanlige folk har ofte helt andre meninger enn hva som reflekteres i de politisk korrekte avisene.
Så på temaer der jeg får kjeft i aviser, får jeg ofte ros av folk flest. Det er merkelig.
Jeg får mye positiv tilbakemelding både fra kvinner og menn, de som blir sinte sier det ofte ikke rett til meg, mange nordmenn er feige og redd for å stå for det de mener.
Noen av de ideologiske temaene jeg tar opp, interesserer mest menn, mens på andre felt kan det være motsatt.
Min erfaring er at mange kvinner har liten respekt for andre kvinners valg, særlig når de velger å leve annerledes enn den knallharde feminismens diktat. Janteloven fører til at kvinner ser ned på andre kvinner. Vi trenger et opprør mot Janteloven.
Kvinner bør roe ned det veldige fokuset på kjønnskamp og heller dyrke kjønnsforskjellene, de seksuelle gledene og det gode i parforholdet.
Det er på tide å respektere ALLE kvinner, også de utenlandske slik som thailandske kvinner som gifter seg med norske menn. Noen tror visst at alle fra Asia er horer fra Pattaya. Det er bondsk uvitende.
Hva sier barna til din rolle?
Det er mange år siden jeg fikk de første drapstruslene, også trusler mot barna mine, så Norge er ikke lenger et uskyldig land.
Men jeg kommer jo fra et kongolesisk militærdiktatur og er vant til å passe på meg selv. Barna er vokst opp med en mor som er utlending og med et internasjonalt miljø i privatlivet.
Jeg legger vekt på fysisk kjærlighet, klare grenser, en god kommunikasjon og har snakket mye med dem. De er fostret opp til å kunne klare seg selv.
Det er mange år siden de ble lei seg på grunn av ytringer på nettet. «Hvorfor sier de sånne stygge ting om deg?» lurte de på. Jeg svarte at kanskje noen har blitt sinte fordi de ikke tåler at vi har forskjellige meninger, det er en del av den personlige sjikanen – som til tider er svært grov.
Den offentlige scenen i Norge er en rå scene, men jeg trives godt med det. Men hjemme snakker jeg minst mulig om min offentlige rolle, barna skal ha egne liv.
Jeg har forsøkt å fostre gutter som er sterke med et godt selvbilde som tidvis kan være uenige med meg, det synes jeg er flott.
Alt for Damene, 2012
