Herland Report: Kristendommens betydning for Europa: Biskop Tor B. Jørgensen og Hanne Nabintu Herland brevskriver om kristendommens historiske verdi for Europa.
Debatten sto først i avisen Vårt Land (2015) der biskop Tor B. Jørgensen og Herland brevskriver om kristentroens betydning for den moderne samfunnsutviklingen. Religion handler dypest sett om å finne meningen med livet.
“Den knallharde kategoriseringen av mennesker er uheldig og stigmatiserende. Dette gjelder homofile så vel som pietistiske kristne, muslimer og andre,” skriver Herland.
Vi har et sykelig behov for å sette hverandre i bås for deretter å “skape krig” mellom disse.
Denne trenden har vært en ønsket utvikling. De kulturradikale har siden 1960-tallet brukt omtrent hele den totalitære paletten for å strupe ned friheten for ulike religiøse grupper, i kampen for å fjerne stoltheten over vår tradisjonelle kultur.
Det er nå over femti år siden 1968 og studentrevolusjonen som smadret i fillebiter de tradisjonelle verdiene i Europa.
Den ny-marxistiske, såkalte New Left bevegelsen i USA gikk lenger enn marxistene før dem, som ønsket en klasserevolusjon.
New Left 68erne ønsket mer en det, de ville også ha en kjønnsrevolusjon, en revolusjon i familien, i forholdet mellom mann og kvinne, revolusjon mot kirken, revolusjon mot de tradisjonelle europeiske verdiene.
Vi lever i dag i kjølvannet av disses smadring av europeisk kultur, mens de kulturradikale “later som” om de støtter pluralitet og mangfold. Nettopp derfor blir det viktig å minne mennesker på hvilke verdier som nettopp har sin rot i kristen tenkning.
“Jeg vil gjerne takke biskop Tor B. Jørgensen for Vårt Land debatten rundt mitt foredrag ved Oslo Symposium. Biskopen bidrar med inspirerende historiske og samfunnsmessige refleksjoner om kristendommen og frister meg som forfatter til svar som lett kan utvikle seg til en bok.
Kristendommens betydning for Europa: La meg først meisle ut noen tanker rundt det betydelige paradoks at kristentroens opprinnelige budskap ofte står i sterk kontrast til Kirkens politisk-teologiske utvikling gjennom historien, noe Jørgensen også berører.
Deretter omtaler jeg kirkelig maktmisbruk, Jesu radikale lære, at vi har flere «kristendommer» som søker selvbekreftelse i ulike kilder, temaet omvendelse, det jeg oppfatter som det uvesentlige homofili-spørsmålet og tilslutt, Jesu støtende ord i evangeliene.
Jeg tillater meg å bruke et teologisk språk med henvisning til Bibelen ettersom temaet handler om Kirken i dens ulike former.
Les de andre artiklene i Vårt Land serien her:
- Hanne Nabintu Herlands foredrag på Oslo Symposium: Europa i drastisk endring
- Biskop Jørgensens første innlegg: Ad Oslo Sympositum – Spørsmål til Hanne Nabintu Herland
- Herlands svar: Europas behov for ny åndelighet
- Biskop Jørgensens andre innlegg: Takk, Herland – og noen nye spørsmål
- Herlands svar: Behovet for radikal reformasjon.
- Les biskop Jørgensens tredje bidrag: Ingen motsetning mellom frelse og rettferdighet
- Herlands tredje svar: “Kulturell kristen eller Jesus etterfølger?»
- Les biskop Jørgensens fjerde bidrag: Til Herland – om generøsitet og tydelighet.
Den hedonistiske verdirevolusjon
Filosof og aktivist Noam Chomsky, som regnes som USAs mest kjente intellektuelle og er den mest siterte forsker innen humaniora, sier at kristendommen kjennetegnes ved at i dens tre første århundre var grensesprengende åpen mot de fattige og nødlidende, samt radikalt pasifistisk.
Han hevder at kirken endret karakter da den ble statsreligion i Romerriket. Korset gikk fra å være en identifikasjonsmodell for fattige og de lavere klasser, til å bli skjoldet til rå makteliter, de rike privilegerte og undertrykkerne i samfunnet.
Vi har sett dette komme til uttrykk også gjennom vår tids politiske eliters tunge kontroll over Kirken, noe jeg kommer tilbake til.
1970-tallet representer på mange måter kulmineringen av en historisk prosess som pågikk helt fra før 1814.
Biskop Jørgensen har rett i at deler av dette ideologiske opprøret rettet seg mot kirkelig maktmisbruk og kulturtradisjoner som ikke var konstruktive og trengte reform.
Men de store endringene har gitt oss den nåværende moralske krise preget av et anti-kristent opprør mot familien og en abortkultur der over 600 000 nordmenn ikke er her i blant oss, mennesker som skulle hatt arbeidsplassene, jobbet på sykehjemmene og tatt ansvar for den aldrende befolkningen.
Nå importerer vi hundretusenvis med ikke-vestlige innflyttere som skal ta de samme jobbene. Avfolkingen av etniske, barnløse europeere skaper behovet for å befolke kontinentet med folkeslag som har langt større kjærlighet til barn og ønsker å beholde de barna de blir svangre med.
Det er derfor naturlig at islam og andre kulturimpulser utenfra overtar som en sterk religion i årene fremover i et barnløst, svekket Europa.
Med mindre vi får betydelige etniske konflikter på europeisk jord som kan ende med en situasjon tilsvarende det vi så i Afrika rundt 1960-tallet.
Hedonismen, egoismen, det ruvende narkotika- og pillemisbruket, mangelen på åndelig balanse og indre likevekt, samt familie- og barnløsheten som nå er kjennetegner vår kultur, innebærer på sikt et kulturelt selvmord.
Når markedsliberalismens økonomiske vekt på profitt blir et ideal som ukritisk overføres til medmenneskelige forhold, får vi lett et ensidige materialistisk fokus på statusjag og «bruk-og-kast» mentalitet. Om dette har blant annet den franske forfatteren, Michel Houellebecq skrevet meget.
Dersom mennesket frigjøres fra ansvaret i fellesskapet, kan individualismen, pessimistisk sett, bli frihetsundergravende og utvikle seg til en slags legitimering av egoisme eller ekstremindividualisme som truer tabiliteten.
Liberalisten Friedrich Hayek kritiserer i The constitution of liberty denne ekstreme formen for relativisme og påpeker at den blir et misbruk av den opprinnelige liberalismens frihetsideal som handlet om individets frihet under ansvar i fellesskapet.
Grunnkirkens Jesus versus sekulær-kirkens politikk
Forfatter Jens Bjørneboe uttrykker en tilsvarende skepsis som Chomsky mot kristendommen som institusjonalisert maktordning, og parallelt en fascinasjon av kristendommens opprinnelige budskap som, – etter hans mening, knuses fullstendig i møtet med institusjonalisert religion.
Bjørneboe påpeker at «det er ganske utrolig hvilken skarpsindighet teologien har mobilisert, helt fra kjetter- og hekseprosessenes tid, på fortolkninger og omskrivninger, og fremfor alt til å forvandle kristendommen til det motsatte av hva den er.
RELATERTE ARTIKLER:
- TV serien JERUSALEM med Hanne Nabintu Herland.
- Umulig å overdrive kristen filosofis betydning for utviklingen av Europa. #NyeBabylon
- Den sekulære ekstremismen i Europa. Mohammed Usman Rana.
- Politisk styring av norsk offentlig debatt har pågått i årtier.
- Samfunnsforskning er ikke verdinøytral, sterkt preget av politisk korrekthet.
For å komme til et nytt bilde og en ny forståelse av kristendommen, må det jo ryddes århundrer med teologi av veien.
Hele teologien i kirkevesenet og den forferdelige autoritære makt er vel det som i dag har bidratt mest til å avkristne Vesten».
Meget skarpt fra Bjørneboe, men mitt poeng er ikke angrepet på selve institusjonaliseringen, da orden og struktur er nødvendig for å unngå kaos.
De Hellige Skriftene sier også at Gud innsatte i menigheten ledere av ulike slag, utfordringen ligger i at de innsatte «hyrder» i historiens løp ofte ikke har beskyttet de troende, lært dem veien til en sunn, balansert tro og bidratt til Kristi etterfølgelse. Også dette kommenterer Jørgensen.
Her finner vi kimen til alt fra hykleri, overmot, selvhevdelse, mangel på respekt for kvinnens rolle blant de troende, falskhet og et pastor- eller prestevelde der ledere ser seg selv som «høyest i systemet», dette til tross for at Kristus selv påpekte at den som vil være størst, skal være alles tjener.
Ydmykheten uteblir, Åndens flamme slukner og alskens religiøse onde ånder overtar i kirkerommet med all verdens teologiske forklaringsmodeller, – og Bjørneboe får rett i sin grimme analyse.
Det enkle budskapet om å elske sin neste og å følge Jesu radikale eksempel, har i historien ofte druknet i kirkelige maktintriger, pengespørsmål, jakten på eliteprivilegier og andre urenheter som slett ikke gjør Gud stor, men derimot spotter hans navn.
Mahatma Gandhi uttrykker i et berømt sitat at «Jesus er et ideal og en fantastisk person, men dere kristne ligner ikke på ham».
Kristendommens betydning for Europa: I historiens løp har det altså utviklet seg flere «kristendommer». Det vi snakker om er grunnleggende forskjellige «kirker» som får autoritet fra ulike kilder. En kirke-versjon er den nåværende norske og lutherske, som har valgt å ta sin dogmatiske «demokratiske» ordre fra en sekulær, avkristnet og på mange måter ny-marxistisk konsensuskultur.
Den kristenkulturelle, sekulariserte kirke har i norsk, luthersk tilfelle utviklet seg til en slags sosialdemokratisk folkekult, der sekulære politiske eliter i stor grad og over lang tid har bestemt både innholdet og dogmene.
Det har rett og slett blitt en sekt som mangler klassiske kristne trekk. Represaliene for brudd på det politisk korrekte er her betydelige, til stor frustrasjon for mange vanlige prester som føler seg knuget til taushet av den sekulære overmakten.
En annen kirke-type, er av det slaget det er flest av blant de kristne kirker som samlet representerer en rekke ulike kulturelle tradisjoner som har det til felles at man anser Bibelen som teokratisk autoritet.
Her anses Bibelen som Guds Ord som retningsgivende og man mener at det å etterleve Jesu ord slik det er nedtegnet i Bibelen er den avgjørende mål. I et demokrati bør det selvsagt være rom for begge posisjoner, – både sekulære folkekulter, kristendom og andre religioner, da målet ikke er at alle skal tenke likt, men heller at vi skal respektere subgruppers rett til å tenke forskjellig.
Sammenligner man med amerikanske baptistsamfunn, karismatiske grupperinger, katolske kirke og det ortodokse element, står de hittil statsstyrte lutherske og anglikanske kirker i særstilling hva gjelder anti-kristne politisering og nedriving av sentrale kristne dogmer.
Mens de andre grupperingene er i sterk vekst i kristendommen som er verdens største religion med rundt 2.3 milliarder tilhengere, er det ikke uventet tilbakegang hos lutheranerne. Slik Jürgen Habermas har uttrykt det: Europa er unntaket, kristentroen er i sterk vekst omtrent alle andre steder i verden.
Det begrenser seg dog hvor mye åndelig kraft som siver ut av sekulær-sosialistiske folkekulter som den norske kirke. Til det er budskapet altfor grumsete. Det er meget forståelig hvorfor vanlige folk velger bort deltagelse i en slik sær kultus og heller sover lenge på en søndag.
Jesus som radikal åndelig leder
Kristendommens betydning for Europa: Den opprinnelige grunnkirkens lære, på den tiden da Jesus selv underviste, er en fase som fremstår særdeles varmblodig og radikal når man leser det Nye Testamentet og Jesu egne, ytterst grensesprengende ord.
Ett forunderlig markant trekk ved Jesus er for øvrig at han hevet seg over samtidens politiske fraksjoner og hjalp alle mennesker, uansett politisk, religiøs, etnisk, klasse- eller kjønnsnivå.
Her, blant annet, skiller Jesus seg betydelig fra Mohammed, som gikk i motsatt retning og ble en betydelig krigsherre, militær hærfører og politisk leder i sin samtid.
Ved en rekke anledninger ble det uten hell gjort forsøk på å gjøre Jesus til en politisk leder, samtidig førte hans undervisning til betydelig politisk oppstandelse i hans samtid.
Han var ikke en politisk leder, men konsekvensene av hans revolusjonerende lære førte til betydelige politiske og sosiale forandringer i samfunnet.
RELATERTE ARTIKLER:
- Lever vi i et demokrati eller et oligarki? Er demokratiets tid over i Vesten?
- Norge, en studie av Totalitær Makt og Demokratiets svekkelse. Herlands Oslo Symposium tale 2019.
- Europas sammenbrudd. Hvorfor tjener ikke politikerne folket lenger? Er vi egentlig et demokrati?
Jesus ble kraftig og kontinuerlig kritisert for sin omgang med kvinner som brøt kraftig med datidens tradisjoner, han tok imot hyllest fra astrologer, de rike og lærde vise menn fra Østen, men var samtidig blant fattige og de lavere klasser i det som kan se ut til å være et slags opprør mot elitetenkningen i samfunnet.
Han vanket på folks fester, gjorde vann til vin i et bryllup, lot en prostituert kvinne vise sin kjærlighet til ham ved at hun gråtende helte meget kostbare salver over føttene hans og tørket det av med sitt hår;
Jesus ble faktisk skjelt ut av datidens selvhøytidelige religiøse ledere som kalte ham både «storeter og vindrikker» i forsøkene på å kritisere hans menneskekjærhet. Etter hans død, delte folk nattverdsbrødet og vinen i hjemmene, – noe kristne for øvrig bør begynne med igjen, kvinner ledet de første menighetsdannelsene i fellesskapene og Paulus setter forordninger for valg av ledere og læresetninger i de tidlige menighetene.
Min personlige oppfatning tenderer til å se de ortodokse kristne, – Midtøstens arabiske kristne, som nærmest grunnkirken på flere viktige felt, også hva gjelder teologi, mystikken og troen på det overnaturlige.
Samtidig har katolikkene også en rekke viktige bidrag, blant annet med samfunnsreformatorer som dagens pave Francis som er meget tydelig på mye av det samme som Jesus la vekt på i sin undervisning. Også innen de de protestantiske tradisjoner, med Martin Luthers djervhet i den verdirevolusjon og åndsfylde han representerte, har klare frigjørende elementer i seg som er hentet fra grunnkirkens opprinnelige budskap.
Den norske kirke – en sosialdemokratisk folkekult
Kristendommens betydning for Europa: I Norge har vår kirke-variant lenge verken vært selvstendig økonomisk eller ideologisk eller teologisk. Sist i rekken av omkalfatringer av kirkens innhold, kan nevnes det høyst pussige forslaget om «demokratisering», hvilket i praksis betyr at de politiske partiene voterer inn sine egne i menighetsråd og i styre, – med et enkelt grep beholder man følgelig den politiske styringen av Kirken selv om den ikke lenger er «statskirke».
Kirken går fra å være statsstyrt til å bli direkte styrt av politiske fraksjoner. Hva er forskjellen, egentlig?
Kirken skal ikke være styrt av folket, – en omskiftende størrelse som endrer mening alt etter hva de leser i VG eller ser på TV. Guds Ord, slik det er nedtegnet i Bibelen, skal være de retningslinjer som styrer den kristne kirke.
Her kan det være ulike tradisjoner, kulturelle forskjeller alt etter hvilken kirke man besøker i ulike kulturer, mindre dogmatiske ulikheter, men alle deler av den universale kristne kirke forenes i troen på de sentrale, kristne dogmer.
Disse er troen på Bibelen som Guds Ord, på Kristi liv, død og oppstandelse, på dommens dag og en fortapelse man bør unngå, troen på de helliges fellesskap og det evige liv.
Politiseringen av den lutherske, norske Kirken er i dag så sterk at det av flere reises tvil om hvorvidt den overhode bør betegnes som kristen, til det er det for mange avvik fra klassisk kristendom med en markant mangel på respekt for Bibelen som Guds Ord.
ISSP 2008 viste at rundt 2 % av befolkningen går jevnlig til gudstjenestene, til tross for at rundt 70 % nordmenn sier at de tror på Gud. For å sette det i perspektiv, er om lag 2.3 % av verdens befolkning ateister.
Det er dog ikke rart at så få velger kirkebenken i Norge tatt i betraktning hvor politisk styrt budskapet som forkynnes er, og i hvilken grad det i grunnen reflekterer, i ærlighetens navn, Arbeiderpartiets ideologiske virkelighetssyn heller enn den opprinnelige kristendom.
Sjansen for at man sovner av kjedsommelighet er overhengende. Martin Luther hadde vrengt seg i graven dersom han hadde sett den nåværende tros- og Bibel-fiendtlige kirkeutviklingen som om det er «folket» som skal definere innholdet i den kristne tro.
Vi skaper en helt ny religion, – en helt ny avlatshandel, og den er ikke kristendom, men noe helt annet.
Vi trenger en ny Martin Luther som spikrer opp nye, revolusjonerende teser, og denne gangen på den lutherske kirkes dører.
Homofili som sidespor
Kristendommens betydning for Europa: Hva gjelder temaet homofili som ser ut til å fenge så mange, så har jeg bestandig oppfattet et fokus på dette som et sidespor. Kirken burde holdt seg for god til å gjøre dette marginale spørsmål til en hovedsak slik at hele Kirkens budskap marginaliseres til «for eller imot homofile».
Den omfattende levekårsundersøkelsen fra SSB 2010 viste at rundt 1 % her til lands betegner seg som homofile, mens 1.3 % føler seg ikke-seksuelle. Altså er andelen a-seksuelle eller bare ikke seksuelt interesserte større enn andelen homofile.
Ingen bryr seg tydeligvis om dem eller om deres behov. Vi hører svært sjelden noe om denne gruppen, noe som godt illustrerer skjevfordelingen av medienes interesse.
Da gjenstår de 97 % heterofile blant oss med de myriader av svik, hykleri, godhet, kjærlighet, dobbeltmoral, ondskap, sladder, ondsinnet snakk om andre, mangel på respekt for forskjellighet, ukontrollert begjær og mangfoldige seksuelle og medmenneskelige variasjoner som finnes her. Det burde være mer enn nok å ta tak i.
Hvorfor er 97 prosenten så ekstremt opptatt av den ene prosenten? Eller er det de til enhver tid politiske korrekte medier, som i altfor stor grad er talerør for makthavere heller enn informasjonsformidlere i vår tid, som er de skyldige?
Jeg mener den knallharde kategoriseringen av mennesker som i hovedsak foregår i mediene er uheldig og kunstig stigmatiserende.
gjelder homofile så vel som en rekke andre grupper slik som konservative kristne, muslimer og andre.Vi ser ut til å ha et sykelig behov for å sette hverandre i ulike båser for deretter å «skape krig» mellom disse.
Her kommer problematikken med homofobi ofte opp, hvis man går i debatt med en ledende homofil er det omtrent umulig å komme ut av debatten uten å bli stemplet som homofob enda man i grunnen kun var uenig i argumentet hans.
Vi må kunne snakke sammen, uten straks å bli kategorisert. Vi må kunne få lov til å forbli uenige og ha ulike oppfatninger om kvinner eller homofiles egnethet som for eksempel prester.
Muslimer aksepterer ikke kvinnelige eller homofile imamer, hvorfor skal ikke muslimer få lov til å beholde sine egne institusjonelle oppfatninger om hvem som skal være lærere i deres egne, religiøse kretser? Vi har da fortsatt religionsfrihet?
Og vil homofile muslimer, kan de jo lett lage sin egen moske der de bestemmer reglene.
På samme måte bør det være rom for forskjellige oppfatninger både om kvinnelige prester og homofile og andre tema i ulike menighetssammenhenger. Noen liker katolisismen, andre ikke. Noen foretrekker barnedåp, andre voksendåp. Det hele er da svært uproblematisk.
Her bør hvert kirkesamfunn få stå fritt til selv å velge hvilken linje man ønsker å legge seg på, uten at det sekulære samfunnet påtvinger ved makt sine egne politisk korrekte oppfatninger.
Er vi demokratisk frie, bør det aksepteres at ulike grupper har ulike oppfatninger, både om det ene og om det andre. En slik posisjon burde i valgfrihetens navn være fremelsket i et pluralistisk samfunn som vårt.
Hvorfor dette frihetsinnskrenkende mantra om at all må bli enige om alt, og mene det samme om det meste?
Hvorfor kan vi ikke få lov til å være forskjellige her til lands uten å bli tvunget og presset inn i den samme formen alle sammen?
Det skaper slike kjedelige, blodfattige samfunn med engstelige, bleke og jantelovspregede samfunnsborgere som knapt tør uttale seg på tvers av konsensus av frykt for samfunnspisken. Det var jo slik det så ut i totalitære samfunn! Har vi helt glemt det?
De ulike kristne miljøer har forøvrig meget å bearbeide hva gjelder egne sinnsgifter og synder som preger miljøene og hindrer åndelig lys: sladder, ondt snakk om andre, mangel på ydmykhet, åndelig likegyldighet, hardhet overfor fremmede, selvhevdelse og fariseisme.
Vi bør skjære igjennom hele denne skodden av mørke og komme tilbake til Jesu’ enkle budskap: Elsk din Gud og elsk din neste.
Det er nødvendig med et betydelig brudd med konsensustenkningens kategoriseringstrang som i det hele ender opp med å skape kunstige, feilaktige og unødige skyttergraver.
Kan vi begynne å be for hverandre, styrke hverandre i troen, fylles med kjærlighet overfor hverandre og legge denne triste homo-stridsøksen bort?
Behovet for omvendelse
Kristendommens betydning for Europa: Behovet for omvendelse til gode gjerninger er en sentral kristen dogme som ikke lar seg feie under teppet.
Den har tidvis har vært misbrukt i kirkehistorien og omgjort til en slags «ekstrem-pietisme» eller «askese-dogme» eller «anti-seksuell kristendomsforståelse», noe biskop Jørgensen også kommer inn på. Like fullt, det som står i Bibelen, står i Bibelen.
Dessverre. VI kan føle at det er hardt, krast, feil, dårlig, irriterende, nåderikt, trist, – det står der likevel. Og Jesus sier at han er veien, sannheten og livet. Vi er altså ikke som genuint Kristus-troende frie til å kutte ut det vi «ikke liker», og kun beholde det som klør oss i øret.
Summen av Guds ord er sannhet, å fornekte summen av Bibelens og Jesu budskap blir å gå over fra kristendommen til noe annet, – eksempelvis en folkekult eller en sekt.
«Synden er at de ikke tror», sier Jesus og definerer dermed dette som skiller oss alle fra Guds nåde. Vår egen urenhet skiller oss fra Guds gjennomgripende og håndfaste kjærlighet, – Han kan ikke komme nær oss så lenge vi er fylt av det onde.
Vi må ydmyke oss og komme til Korset med alt dette og legge det ned der, «til syndenes forlatelse», vi forlater våre synder og står opp til et nytt og rent liv der Kristus selv er lyset som åpner veien foran oss og leder den troende til «hvilens vann».
Jesus selv uttrykker at veien til Guds rike er smal. I møtet med kvinnen grepet i hor, – altså å ligge med en mann som ikke var hennes, møtte Jesus henne med nåde. «Heller ikke jeg fordømmer deg,» sa Jesus og reddet de facto hennes liv da hun etter Moseloven burde steines, men han la til, – og dette utelater de fleste: «Gå bort og synd ikke mer.»
Altså, slutt med å ligge med alle mulige menn som ikke er din egen mann. Vær trofast og hengiven mot din egen partner. Ikke forgift ditt eget liv med svik, mangel på trofasthet og oppriktighet.
Vær ærlig, og ta konsekvensen av din ærlighet! Redelighet står seg som regel her i verden, gir du respekt vil du bli møtt med respekt. Få respekterer løgneren, i hvert fall ikke de som er sveket av hans løgn.
Så er det stadig interessant å huske at både samleiet og seksualiteten er en av Vårherres egne oppfinnelser. Han kan umulig være imot dette spennende han selv innstiftet, han setter konstruktive grenser for denne må man si ekstreme begjærlighet omtrent på samme måte som han gjorde i Edens Hage hva gjaldt hvilke frukter det lønner seg å spise i livet, og hvilket man bør la være.
Enhver som vil betegne seg som en kristen bør her selv studere Bibelen og Jesu egne ord for å finne ut hva som er rett og galt i forhold til moralske oppfatninger om dette. Dette er ikke et konsensusspørsmål som er oppe til «demokratisk» votering.
Bibelens er en rettesnor til hvorledes få et godt liv og den som vil finne frem til denne eksistensielle freden og åndelige kraften må være villig til å følge oppskriften for å bli fylt av Ånden og erfare en fullbyrdelse av kjærlighetsforholdet til Skaperen.
Her er det ydmykhet, lydighet og lojalitet som åpner for nettopp det nåderike livets hemmeligheter som kjennetegner den troende i møtet med den elskede Kristus.
Jesu støtende ord
Kristendommens betydning for Europa: Skriftene er særdeles tydelige på det meste, og meget retningsgivende. De er i grunnen også bemerkelsesverdig støtende.
For de som er interessert i løftet om et evig liv etter dette livets korte reise og mest mulig fred mens vi fortsatt er her på jorden, utgjør «de gode nyhetene» også brutale veivalg.
Det er ingen menneskerett å være en kristen, men et valg som innebærer personlige ofre som leder frem mot usigelige åndelige gleder av indre karakter.
Personlig har jeg ikke ord for å beskrive den fred, indre ro, eksistensielle trygghet og dyptfølte mening med livet som troen gir.
Den gir, slik Søren Kierkegaard uttrykte det, etiske så vel som estetiske perspektiver som fyller den troendes verden med både indre og ytre mening. Og det hele er gitt av nåde, da vi alle har syndet og ikke fortjener Guds godhet da vi alle av natur er del av det kosmiske opprør mot Skaperen.
Guds rike er for dem som ønsker å underlegge seg Kristi ord, ta opp hans kors og følge ham.
trer inn i en åndelig virkelighet som utsletter all skam, alle tidligere synder og mangler, det falne i mennesket erstattes med et genuint gudslys som åpner den indre verden for et helt, nytt landskap av fred og en dyp tilfredshet.Dette er den kristnes sødme.
Han forholder seg til verden som en som er på reise igjennom dette landskap, han er på vei til et annet sted og føler daglig på den dype kosmiske kjærligheten som stråler mot ham fra den Gud som er virkelig i det åndelige og nær for hver den som tror.
La oss se på noen av Kristi’ ubehagelige utsagn. «Bred er den vei som leder til fortapelse», sier Jesus. I det høyst radikale Lukas evangeliet, står det blant annet: «Frykt ikke for mennesker, men for Gud som har makt til å slå i hjel og deretter kaste i helvete.
Ham skal dere frykte» og «den som fornekter meg for menneskene, han skal bli fornektet for Guds engler.» I det tilsvarende grensesprengende og på mange måter skrekkelig revolusjonerende Johannes evangeliet, påpeker han at «Den som tror på ham (Guds sønn), blir ikke dømt.
Den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn» og «den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, han blir i meg og jeg i ham og jeg vil oppreise ham på den siste dag» og i Johannes 14:23: «Om noen elsker meg, da holder han mine ord og min Far skal elske ham og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham» og 15,14 «dere er mine venner dersom dere gjør det jeg pålegger dere.»
Han sier også: «Den som kommer til meg vil jeg slett ikke støte ut» og «den som følger meg, skal ikke gå i mørket, men ha livets lys» samt «de skal forfølge dere, slik de forfulgte meg».
Dette er meget støtende og skarpe ord. Mange vil vemmes ved dem, og ikke velge denne troen, – og håpe at det ikke venter en dom over deres handlinger etter døden.
Noe som for øvrig er en helt grei posisjon. For meg er valget meget klart, jeg kunne overhode ikke tenke meg en eneste dag uten tilgangen til den åndelige rikdom og livsfilosofiske skatter som kristentroen innebærer.
Følg debattene om samme tema i VG, samt Dagbladet og Aftenposten og Bergens Tidende eller Dagens Næringsliv for mer informasjon.
