Herland Report: Nanna Segelckes siste bok, Krigens Arvinger med kjente deltagere som Kristin Skogen Lund, Mette Manus, Nicolai Nansen, Helge Hjort m.fl. seiler opp som årets julegave.
Hans-Jørgen Wallin Weihe og Marie Smith-Solbakken har skrevet innledende kommentarer.
Den kjente, norske historikeren, Lars Borgersrud skriver: “Andre verdenskrig var den verste menneskeskapte katastrofen verden uten sammenlikning har opplevd.
Skapt av makthaverne i Europas fremste kulturnasjon. Med Europas best organiserte og utviklete industrisamfunn.
Ved hjelp av nazistiske og fascistiske forestillinger hentet fra den mørkeste middelalder. Resultatet: så forferdelig at vi ennå ikke er i stand til å måle det. Å forstå rekkevidden. Hvordan var det mulig?
Nanna Segelcke og Gloria Forlag har latt noen barn og barnebarn forsøke å fortelle hvordan foreldre og besteforeldre formidlet hva som skjedde med dem i denne forferdelige tiden.
Her er for første gang sabotører, milorg- og etterretningsfolk fra forskjellige politiske leire presentert sammen. Historiene er forskjellig. Men ett synes likt og overrasker oss: De formidler nesten alle at de såkalte “ansvarlige” i hjemme- og utefront ikke gjorde nok i kampen mot nazimonsteret.
Tidligere har slike synspunkter vært stemplet som “uansvarlige”. Det blåser nye vinder i okkupasjonslitteraturen! Det er sannelig på tide.”
Eksklusivt først for Herland Report: Et utdrag av Nanna Segelckes forord
“Krigen hadde tatt fra min fars tante, Kristine Segelcke Koren, alt. Risset i stein bak henne står navnene Jan og Kjell Segelcke Koren, tante Kis to eneste sønner.
Da krigen kom, var Kjell 16 og Jan 19 år. De var skoleungdom og ble senere studenter og aktive i Milorg. I 1944 ble de begge, på hvert sitt sted, angitt og tatt til fange av nordmenn, og senere skutt samme natt, den 5. juli.
Den ene på Grini, den andre på Trandum. På Grini satt også min bestefar Lorentz Henrik fra og med desember 1943 som gissel for sin bror, Wilhelm, som måtte flykte.
Da hans nevø ble ført bort for å henrettes, fikk min bestefar sitte i et vindu og vinke. Han satte aldri ord på sine følelser rundt dette.”
På frigjøringsdagen, den 8. mai 1974, befinner jeg meg i Badeparken i Drøbak sammen med min familie.
Folk står tettpakket for å følge med på seremonien som markerer den dagen da andre verdenskrig i Norge tok slutt. Bautaen med navn på gutter og menn som ga sitt liv for Norge, skal bekranses.
I Drøbak kjenner folk naturligvis godt til historien om det dramatiske krigsutbruddet, med tyske krigsskip på vei inn Oslofjorden. Fra der vi står, ser vi over på Oscarsborg festning med kanonene som var med og senket den tunge krysseren Blücher, lett synlige fra Vollen ytterst på festningen.
Først skal det legges krans på minnebautaen. Det gjør kommandanten på Oscarsborg festning, Hans Sollie, som var rekrutt på den samme festningen ved krigsutbruddet, og som også er i familie med oss. Etter det holder en høyreist dame med en imponerende fremtoning tale om fredens pris.
Jeg husker at hun hadde på seg en litt rar hatt, og at hun snakket høyt og klart. Hun var min fars tante – tante Ki – Kristine Segelcke Koren.
Krigen hadde tatt fra henne alt. Risset i stein bak henne står navnene Jan og Kjell Segelcke Koren, tante Kis to eneste sønner.
Da krigen kom, var Kjell 16 og Jan 19 år. De var skoleungdom og ble senere studenter og aktive i Milorg.
I 1944 ble de begge, på hvert sitt sted, angitt og tatt til fange av nordmenn, og senere skutt samme natt, den 5. juli.
Den ene på Grini, den andre på Trandum. På Grini satt også min bestefar Lorentz Henrik fra og med desember 1943 som gissel for sin bror, Wilhelm, som måtte flykte.
Da hans nevø ble ført bort for å henrettes, fikk min bestefar sitte i et vindu og vinke. Han satte aldri ord på sine følelser rundt dette.
Bestefar, tante Noni og pappa i 1944. På baksiden av bildet står det «Kylling!!» Det eneste jeg hadde hørt om hans fangeopphold, var en morsom historie om bestemor som kom med bløtkake til Grini.
Hva min grandonkel Wilhelm angår, så bosatte han seg i Danmark etter krigen, men holdt kontakten med Norge via sin kone, som hadde arvet et sommerhus på Hankø hvor de ferierte hver sommer. Min bror og jeg elsket å besøke dem.
Nå har det gått så lang tid at hans gjenlevende norske slektninger, min tante og onkel, ikke lenger husker hva slags motstandsarbeid han var involvert i. Det sier noe om at både den enkeltes og vår felles Krigens arvinger.
Blikket skulle vendes fremover mot en ny og håpefull tid.
Denne propagandaen bidro også til å forenkle den kompliserte historien om freden, som nærmest sementerte forestillingen om hvordan nordmenn hadde stått sammen mot okkupasjonsmakten.
Det ikoniske bildet var tyske tropper marsjerende nedover Karl Johan 9. april 1940.
Bortsett fra enkeltstående innslag av norsk ondskap i Trøndelag, der Rinnanbanden bedrev sin reddsomme virksomhet, ble det fort skapt en felles forståelse av at nordmenn hadde stått sammen mot tyskerne.
Det er bare få år siden jeg virkelig forsto at til tross for nærværet av hele 360 000 tyskere i Norge, var det norske angivere motstandsfolk var mest redde for.
De var villige hjelpere som befant seg fra syd til nord og førte egne landsmenn til tortur og død.
Da hjemmefrontens egen liste over farlige angivere ble publisert i 2014 nærmere 70 år etter krigen, skapte det stor debatt.
De fleste var motstandere av at navnene ble offentliggjort.
Og da journalist og forfatter Eirik Veum utga sin tredje bok i det store verket om nådeløse nordmenn, Nådeløse Nordmenn – Gestapo, ble vår historie om freden ytterligere utfordret.
Det var først under lesningen av Eirik Veums tredje bok jeg forsto det min fars søster, tante Noni, svarte da jeg spurte om hvorfor hun ble kurer 19 år gammel, i 1940.
Hun holdt på til januar 1945, da nettverket sprakk og hun dro til fjells. Hun sa: «Men kjære deg, da, det var en ære å bli spurt.»
Mange år senere skjønte jeg altså hva hun mente: Det var ikke mange man kunne stole på. Slik er det selvfølgelig også i fredstid.
Jan Segelcke Koren og Kjell Segelcke Koren, Milorg. Henrettet 5. juli 1944, henholdsvis på Trandum og på Grini.
Nå er det mange som stiller spørsmål ved hvordan historien om krigen og freden har blitt fremstilt, og mange føler seg også grundig lurt over det fortegnede bildet av historien i skolebøkene.
Der sto det heller ingenting om de to hundre konsentrasjonsleirene for russiske og jugoslaviske krigsfanger som fantes i Norge.
Det var ikke få villige nordmenn som stilte som fangevoktere for den tyske okkupasjonsmakten.
I disse leirene levde fangene under forhold som var identiske med forholdene i tyske konsentrasjonsleirer.
Først i de senere årene har temaet vært fremme igjen. Det ble blant annet belyst i utstillingen Grossraum på Teknisk Museum i 2017, der det kom frem at mange av våre veier og jernbanenett ble bygget av jugoslaviske og russiske slavearbeidere.
Groteske historier om norske fangevoktere i disse leirene har blitt avdekket. For meg var det historien om tante Kis sønner som for alvor startet min interesse for krigen og litteraturen om den.
The level of censorship in social media and search engines is all-time high. Do like thousands of others, subscribe to The Herland Report newsletter here!
Led by Scandinavian bestselling author, Hanne Nabintu Herland, The Herland Report news and opinion website provides independent analysis from leading Western intellectuals and ground breaking YouTube interviews, cutting through the mainstream media rhetoric. It is a great place to watch interviews and read the articles of leading intellectuals, thought leaders, authors and activists from across the political spectrum. The Herland Report believes in freedom of speech and its editorial policy resides above the traditional Left vs Right paradigm which we believe has lost its relevance and ability to describe the current driving forces in Western politics.
