Herland Report: Vi lever i en tid der kulturradikal intoleranse og illiberale holdninger gjennomsyrer samfunnet, skriver Hanne Nabintu Herland. Kun noens meninger – nemlig de kulturradikale – skal tolereres og alle andre skal angripes.
Demoniseringen av majoritetsoppfatninger har pågått i årtier og er en bevisst strategi fra de kulturradikale og progressives side. Det beskriver Herbert Marcuse, som er 1960-tallets studentrevolusjonens far, i sine bøker.
Han omtaler viktigheten av å undertrykke de meninger som de kulturradikale ikke ønsker skal utvikle seg i samfunnet. Det vil si de som synes at det tradisjonelle, historiske Europa hadde mange gode idealer, slik som familien, anti-abort, de som ønsket at kirken skulle ha autoritet i samfunnet og så videre.
Slik har fenomenet oppstått at ytringsfriheten har blitt omdefinert av de kulturradikale til å bety noe helt annet enn dens opprinnelige mening.
Ytringsfriheten mister sin verdi hvis den defineres som retten til å snakke stygt til andre og hetse de som har en annen mening enn deg.
Når den brukestil å mobbe istedenfor å fremme saklige argumenter i en debatt, blir ytringsfriheten et redskap til undertrykkelse, skriver Hanne Nabintu Herland i avisen Norge I dag.
Og mediemobbingen er ekstrem i Norge: Drevland saken, Trond Giske, Listhaug, nå sist Per Sandberg. Det er en hårreisende, ondskapsfull mobbebehandling.
Å baktale, ærekrenke og sjikanere har vært et av menneskets onde sider siden tidenes morgen. Historien er full av beretninger om hvordan mobben forfulgte intellektuelle, politikere og religiøse ledere. Mange ble drept, andre ødelagt for livet.
Det gamle testamentet forteller om mang en filosof og profet som tok lederrollen og sa Roma midt imot, med ord som vekket raseri.
RELATERTE ARTIKLER:
- Intervju i DAGEN: Hanne Nabintu Herlands nye bok Det Nye Babylon omtalt hos TV2
- Artikkelserie: Moderne vitenskap er ikke nøytral/objektiv, Hanne Nabintu Herland.
- Artikkelserie om Vestens kulturelle nedgang og Det Nye Babylon.
- Ny bok fra Hanne Nabintu Herland, omtalt på TV2 og i en rekke medier: “Det nye Babylon”
- “Det nye Babylon”: Hanne Nabintu Herland siterer alt som norsk akademia ikke vil ta opp.
Jesu skjebne er ett eksempel. Datidens religiøse lederskap viste betydelig vilje til å spotte ham for hans godhet mot uønskede minoriteter og folk flest, hans evne til å lære mennesker veien til et rettferdig samfunn. De religiøse ble eksperter på å få ham dømt basert på falske anklager, og utleverte ham samvittighetsløst til den verste tortur og henrettelse.
Noe lignende skjedde med Sokrates, en av antikkens greske filosofer. Platon skriver i Sokrates’ forsvarstale at Sokrates innså at folkets hat mot ham ville komme til å dømme ham til døden. Han ble anklaget for å «forderve ungdommen» ved å lære dem opp til å tenke selv – viktige dyder i søken etter ydmykhet og visdom.
Dette var så utålelig for athenerne at de søkte en mulighet til å drepe ham. Sokrates hevder at det var sannheten selv som anklagerne hans dømte når de kalte ham ond og urettferdig. Han levde i en tid med massiv propaganda, der urett ble fremstilt som rett. Det var en tid da hedonismen vant frem i det athenske samfunn, til høy protest fra de ledende filosofene. Sokrates viste til hvordan baktalelse og hat hadde dømt mange til døden før ham, og kom også til å gjøre det etter ham.
Dette er den underliggende målsetningen. Vi så det særs tydelig under nazismen. Man ønsket et ensrettet samfunn. Meningsmangfold var fienden.
En av metodene som brukes for å få til denne typen frihetsinnsnevring, er grov mobbing av de få som våger å stikke hodet ut av boksen og stille kritiske spørsmål.
Dersom disse sjikaneres tilstrekkelig hardt, antar man at frykten for å bli utsatt for det samme vil fylle befolkningen, slik at offentlige motforestillinger vil stilne.
Mobbens ledere, i vår kultur ofte regnet for å være medieredaktører og ledende kommentatorer, blir dermed tildelt en viktig samfunnsrolle, ettersom det tilfaller disse å sørge for at det er tilstrekkelig frykt i befolkningen mot å ytre seg på tvers av det politisk korrekte.
Og mediemobbingen er ekstrem i Norge: Drevland saken, Trond Giske, Listhaug, nå sist Per Sandberg. Det er en hårreisende, ondskapsfull mobbebehandling.
Denne typen autoritær makt- og trusselstruktur fungerer følgelig utmerket i land som Norge.
Det er dog viktig å presisere at mange som jobber i media, er svært fortvilet over denne trenden og ønsker å skrive balansert og nyansert, hvis de fikk lov. Mange utdannet seg som journalister nettopp for å bidra med kritisk tenkning og viktige avsløringer hva gjelder maktmisbruk.
Likevel, ser vi nøye etter så hadde ikke det kulturradikale opprøret mot europeiske tradisjoner til hensikt å øke meningsmangfoldet. Herbert Marcuse, en av de viktigste intellektuelle inspiratorene bak 1960-tallets studentopprør, snakket åpent om behovet for å «avgrense friheten» på en slik måte at meningsmotstandere slutter å stille kritiske spørsmål.
Kirsten Powers, som selv tilhører de liberale venstresiden i USA, hevder i The Silencing. How the Left is Killing Free Speech at når dagens maktelite og stadig mer intolerante venstreside forsøker å fjerne de stemmene som bryter med deres egen ideologi, bruker man brutalt undertrykkende strategier.
Hun henviser til etterkrigstidens filosofiske apostel, hvis nymarxistiske filosofi ledet til studentrevolusjonen på 1960-tallet, Herbert Marcuse. Han skriver i A critique of pure tolerance, sammen med Barrington Moore Jr. og Robert Woolf, om behovet for å begrense ytringsfriheten for å fremme venstresidens samfunnsmål.
Det var disses tanker om samfunnet som burde undertrykkes, altså en effektiv illiberal holdning som hadde til hensikt å strupe pluralitet og mangfold i samfunnet.
Man var altså ikke ute etter å få et fritt samfunn der ulike meninger skulle respekteres, men derimot innsnevre ytringsfriheten til kun å gjelde de som var enige med Marcuse.
Under ytringsfrihetens faner, kjempet man i praksis for å avslutte meningsmangfoldet. Milo Yiannopoulos uttrykker det i et Herland TV (HTV) program slik at man har brukt den amerikanske konstitusjonens vekt på frihet og ytringsrett til å utvikle et tyranni der poenget er å undertrykke de hvis meninger man ikke liker.
I mange tiår har de upopulære minoritetene i Vesten – de som nå har blitt mobbet fordi de ikke er tilstrekkelig ekstrem-liberale – klaget nettopp over dette.
Man mener at enkelte subgrupper som homofile, kvinner, mennesker med annen etnisk opprinnelse enn den europeiske har fått fri talerett og i stor grad ikke møtt med innvendinger.
Disse har hatt full ytringsrett til å si og gjøre akkurat som man vil, uten kravet om respekt for det naturlige mangfoldet i samfunnet.
Den offentlige debatt blir en gladiatorkamp der målet er å «ta livet av» den andre. Dette er ikke definisjonen på rasjonell, sivilisert debatt, men heller på en samfunnsutvikling mot barbarisme og kaos.
Dessverre er denne trenden en av årsakene til at mange hevder at vestlige samfunn blir stadig mer autoritære. Under «demokratiets» faner, er vi egentlig i ferd med å miste respekten for folkestyret. Under ytringsfrihetens faner, innstrammes den naturlige friheten til å ha ulike meninger i Vesten.
Ytringsfrihet er blitt «frihet til å håne» de du er uenig med, de som tilhører «uønskede» minoriteter, som for eksempel kristne, muslimer, jøder. Disse gruppene kan karikeres til det ugjenkjennelige i ledende medier, uten protest.
Den opprinnelige betydningen av ordet «toleranse» innebærer derimot respekt for den andres rett til å være uenig med deg, samtidig som du selv holder fast ved din egen oppfatning. Toleranse betyr ikke at den ene parten må gi etter for den andre, eller at partene må bli enige til slutt. Retten til å være uenige er nettopp det som skiller det demokratiske samfunnet fra det totalitære.
Sterke meningsforskjeller er ikke det samme som «lite toleranse». Tvert imot er det å verdsette og oppmuntre til meningsforskjeller et ideal som ligger dypt forankret i det tradisjonelle demokratiet, nettopp en forutsetning for frisinnet offentlig debatt der man er på jakt etter de beste løsningene på samfunnsproblemer.
Also check out these topics at CNN or FOX News. Other sources may be New York Times, USA Today, the Washington Post or from the British angle, BBC, The Guardian, The Telegraph or Financial Times.
