Norske skoler har forsikret seg at om vikingkonger som Harald Hårfagre – «mannen som samlet Norge» – og Olav den hellige – «mannen som kristnet og rikssamlet Norge» – ikke blir glemt i historieklassen.
Men det finnes enda en avgjørende norsk lederskikkelse som vi altfor ofte glemmer: Håkon den Gode.
Uten denne mannen hadde Norge kanskje ikke eksistert. Det er på tide å plassere Håkon der han fortjener: som en av våre viktigste norske landsfedre, skriver forfatter av boken “Fryktløse Nordmenn”, Simon Vincent.
Artikkelen ble først publisert på Vårt Land Verdidebatt. Traileren for boken, som ble forlaget Venturas bestselger, kan du se her.
Hentet fra boken Fryktløse Nordmenn: Håkon var sønn av Harald Hårfagre, den kompromissløse norsk herskeren som hadde underlagt seg alle småkongedømmer på det norske fastlandet. Før Harald Hårfagre var Norge nemlig ikke et samlet rike slik det er i dag.
I stedet bestod landet av mange rivaliserende stammer. Ideen om et samlet «norsk» folk var ennå fjern. Da Harald Hårfagre til slutt fikk «samlet» Norge, var det derfor bare en skjør konføderasjon av småkonger han regjerte over.
RELATERTE ARTIKLER:
- Boken Fryktløse Nordmenn om vikingtidens ledere som grunnla Norge – forfatter Simon Vincent, anbefaling Halvor Tjønn
- Se også hele TV serien Fryktløse Nordmenn på Herland Report og frisk opp kunnskapene om vikingtiden, full spilleliste her.
- KJØP boken HER og lær noe nytt om din egen kulturhistorie.
- Vårt Land: Hvem sa at Olav den Hellige må være syndfri? – Simon Vincent
- Norges glemte landsfader: Håkon den Gode – Simon Vincent, forfatter av boken “Fryktløse Nordmenn”
Det var rett og slett ikke noe systematisk nasjonsgrunnlag til stede – og uten dette ville Norge raskt falle fra hverandre.
Alt som holdt landet sammen var Haralds autoritære jernhånd, som straffet på brutalt vis alle som våget å trosse hans makten.
Da Harald døde i 933 e.Kr. overlot han makten til sin despotiske sønn, Eirik Blodøks. Eirik påla folket tunge skattebyrder og sløste skattepengene på tokt utenlands.
Nordmenn var rasende. «Den unge norske nasjonen» var på randen av borgerkrig og oppløsning – så dukket Håkon opp.
Håkon hadde vokst opp på det engelske hoffet under kong Adalstein, og var derfor kjent som Håkon Adalsteinsfostre.
Harald Hårfagre hadde nemlig sendt Håkon, som et barn, til England til opplæring i statsvitenskap.
Håkon er beskrevet i sagaene som intelligent, vennlig, selvdisiplinert, klok og rettferdig, en mann som kvikt fikk nordmennene på sin side gjennom politiske løfter og fornuftige ord. Han tok makten og tvang sin bror Eirik Blodøks i eksil.
Nå begynte «den gode regjering» – en svært viktig periode i norsk historie – der Håkon la grunnlaget for Norge som et fungerende, samlet kongedømme.
Første steg var å opprette tillit mellom stat og folk. Ikke bare oppfylte han de politiske løfter han ga under maktkampen, men han investerte både tid og ressurser på å forsikre at hans underståtter behandlet folket med respekt.
Deretter organiserte han kongshirden – en organisasjon av frie menn, bundet sammen av en ed for å beskytte kongen inntil døden.
Dette var og ble utrolig viktig for kongens evne til å regjere. Disse hirdmennene fungerte ofte som kongens rådgivere og administratører. Hirden forble kongens hovedinstrument for å håndheve statens lover i flere hundre år.
Håkon bygget blant annet Norges første offentlige veinett. Før dette foregikk all transport med båt, men nå ble det veier på fastlandet og store, offentlige sjøveier mellom Sogn og Trøndelag.
Denne nye infrastrukturen styrket innenlandshandelen og økte den komersielle aktiviteten betydelig langs kysten.
Med en økonomi i vekst var det viktig å ha et godt forsvar. Håkon skapte derfor et nytt og effektiv forsvarsapparat.
Hele Norge ble inndelt i fylker og hvert fylke skulle ha et forhåndsbestemt antall krigere og krigsskip klare til enhver tid.
Slik ble verneplikten og fylkesordningen introdusert i Norge. I tilfelle en nødsituasjon ble varder satt opp over hele riket for å varsle om innkommende fiender. Håkon var selv en svært dyktig krigfører. Han beskyttet Norge fra dansk invasjon hele tre ganger, og viste usedvanlig god forståelse av krigerkunstens prinsipper.
Sagaene avslører at Håkon også var svært lovkyndig, og gjorde viktige reformer innen rettsvesenet. På denne tiden var tingene – lokale forsamlinger av frie menn – kilden til lov og rett for folk flest. Men disse var uorganiserte og tidkrevende.
Håkon reorganiserte derfor tingsystemet. Han omgjorde tingene til representative institusjoner der hvert fylke hadde en representant som deltok i forsamlingen, noe som gjorde tingforsamlingene mye enklere å organisere.
Håkon samarbeidet så tett med bøndene og fylkesrepresentantene i å innføre nye lover.
Sagaene er uklare på hvilke lover Håkon introduserte, men historikere Jon Sigurdsson og Synnøve Hellerud har konkludert at tre av de mest sannsynlige lovene fra Håkon var dødstraff for tyveri, bannlysning av mordere som drepte i hjemmet og innføring av bøter som straffmetode.
Håkon den gode er kjent som Norges første «kristningskonge». Han var selv en troende på kristendommen, og begynte et langsomt prosjekt for å spre troen til folket. Håkon bygget kirker og importerte engelske prester til Norge.
Langs kysten var mange mottakelige – men mer innenlands støtte Håkon på sterk motstand. Kirker ble nedbrent, prester drept og kristne forfulgt. Kong Håkon ble til å med truet med opprør ved mindre han deltok på hedenske ritualer for Odin og Thor.
Til tross for motstanden var kristningen stort sett vellyket i mange områder på Vestlandet, og den bidro sannsynligvis til å åpne Norge opp for aktiv kristen-europeisk innflytelse.
Han døde i 961, som følge av et dødelig sår han fikk på slagmarken ved Fitjar på Stord, i forsvaret mot danske styrker. Det sies at både Håkons venner og fiender gråt da de hørte om hans bortgang. Han var en høyt elsket mann.
Håkons regjeringstid var en periode med usedvanlig vidstrakt fred og orden. Stabiliteten ga rom for forsoning mellom rivaler, tryggere handel og sterk landbruksaktivitet. Sagaene sier at det aldri før var bedre høstningstider enn under Håkon den gode.
Med en offentlig infrastruktur, mer effektive tingforsamlinger, dynamisk forsvarsapparat og en helt ny fylkesbasert ordning ble ikke Norge bare enklere å styre for kongen – men det vevde også folket tettere sammen.
Ideen om et samlet folk og en samlet nasjon var ikke så fjern lenger. Et kraftig, nasjonalt potensiale ble utløst, om en rettferdig og fornuftig stat som kunne bidra til et stabilt Norge – og dette potensiale jager vi etter den dag i dag.
Skrevet av Simon Vincent, forfatter av boken “Fryktløse Nordmenn” som kan kjøpes på Ventura Forlag. Artikkel først publisert i Vårt Land Verdidebatt.
