Herland Report: Når man skal fremheve hvilke verdier som var grunnleggende for Vestens tradisjonelle politiske filosofi nevnes ofte toleranse-begrepet som et ideal. Den franske filosofen Voltaire oppsummerte idealet slik: ”Jeg er helt uenig med deg, men vil kjempe inntil døden for din rett til å si det du mener.”
Men er det bare den ene parten som skal være tolerant? I hvilken grad brukes ordet i dag som en hersketeknikk for å få motstanderen til å tie?
Forfatter Hallgrim Berg har i ”Amerikabrevet” aldeles treffende brukt betegnelsen ”enveis-toleranse,” nemlig den tilstand der kun den ene part blir bedt om å være tolerant mens den andre ikke viser den samme respekt tilbake. I slike situasjoner reduseres betegnelsen til å bli et politisk virkemiddel.
Toleranse innebærer at man respekterer en motpartens rett til å mene noe annet. Det betyr derimot ikke at den ene part automatisk må bøye seg for den andres oppfatning, heller ikke at alle tilslutt blir enige.
RELATERTE ARTIKLER:
- Artikkelserie om Vestens kulturelle nedgang og Det Nye Babylon.Ny bok fra Hanne Nabintu Herland, omtalt på TV2 og i en rekke medier: “Det nye Babylon”
- “Det nye Babylon”: Herland siterer alt som norsk akademia ikke vil ta opp.
- Umulig å overdrive kristen filosofis betydning for utviklingen av Europa. #NyeBabylon
- Feminisme som påkjørsrett? Hanne Nabintu Herland på TV2 om Det Nye Babylon – “Snakk med Unni Wiik”
Flere forskere, deriblant Michel Foucault har sett på hvorledes maktspråk utvikles i det offentlige, særlig i byråkrati- og vitenskapsspråk. For å blottlegge språkets herskersystemer må man reflektere over hvordan ord brukes som undertrykkelsesredskaper.
Min påstand er at toleranse er iferd med å bli et slikt hersketeknisk moteord som brukes manipulativt for å tvinge motparten i kne.
Forhåndsdefineringen av hvilke perspektiver som regnes som ”tolerante og respektfulle” er så sterk at det i praksis hemmer den frie tanke og den demokratiske retten til ytring.
Justisminister Knut Storbergets angrep på biskop Ole Christian Kvarme da han forsøkte å stanse en partnerskapsinngåelse i Kampen kirke som brøt med Kirkerådets vedtak, er et grovt eksempel på dette. Storbergets anklager om at biskop Kvarme er fordomsfull og gir grobunn for hatvold, viser hva som skjer når dissens ikke lenger respekteres i en stat.
Utsagnet kan med letthet speiles: Hva er det med Storbergets intoleranse mot Den norske kirkes rett til styring over egen teologi?
Er det Arbeiderpartiet som i sovjetisk stil skal diktere hva Kirken til enhver tid skal stå for?
Det virker temmelig pussig å kreve at en kirke som er en del av en religion med 2.2 milliarder uten videre skal reflektere Aps oppfatninger.
Den gammeldagse konservatismen biskop Kvarme for øvrig representerer, blir i dagens politiske klima forfriskende radikal.
Hvem har så rett til ytring i dette landet om det ikke er tilhengere av den kristne kulturarv som Norge har vært tuftet på i tusen år? At Ap gjennom nitidige reformforsøk søker å påtvinge samfunnet endringer mange slett ikke vil ha, får så være.
Den kristne kulturarv har nettopp representert klinkende klare moralske normer, som slett ikke lar seg vippe av pinnen av Aps snedige og spekulative forsøk på å omdefinere kristendommens grunnprinsipper.
Det er først når man vil hindre selve ytringen med trusler eller vold, at man opptrer intolerant. I så måte viser Storberget skremmende autoritære tendenser ved på toppen av det hele å true Kvarmes inntektsgrunnlag med å minne om at Kirken mottar statsstøtte.
Underliggende har kirken å adlyde regjeringens sensurkrav. Årets Protestfestival i Kristiansand, hvis hovedoppgave nettopp er å protestere mot likegyldighet, ble rammet av intoleranse i ordets rette betydning. Da Svein Inge Olsen og Kai Erland valgte å problematisere temaet toleranse, utfordret de det politisk-korrekte Norge.
De var i det såkalte ”hyrdebrevet” forbauset over den øredøvende tausheten i offentlig debatt fra kristne rundt forslaget til Kjønnsnøytral Ekteskapslov, forundret over at verdikonservative ikke mobiliserte og jeg siterer: ”Hvordan kan de ha sine søndagsmøter som om ingenting har hendt, og hvordan kan de la teolog Øivind Benestad få drive en enmannskampanje i denne saken?”
Kort tid etter mediestormen som fulgte, ble festivalen møtt med trusler om inndragelse av statsstøtte. Den massive protesten mot Kjønnsnøytral Ekteskapslov fra muslimske organisasjoner er et annet eksempel. I beste sendetid ble de møtt av homofile som er usedvanlig raske til å ikle seg den sutrende klassiske offerrollen.
Følelsesladet etterlyste man toleranse og respekt, parallellt med anklager om at muslimer diskriminerer homofile. Maktbruken lar seg igjen raskt avsløre: Hvor er toleransen for den konservative muslimske minoritetens rett til ytring? Fastlege Trond Ali Lindstad, profilert muslimsk leder, erfarte da han påpekte at i islam er homofili regnet som et avvik, at man kontaktet Fastlegesystemet for å forsøke å frata mannen legelisensen.
Angrep på individers økonomiske livsgrunnlag er et sofistikert angrep på ytringsfriheten. I det gamle totalitære Sovjetsamveldet var denne type straff vanlig. Dersom en person uttalte seg på tvers av det politisk korrekte, risikerte han både tap av inntekt, inndragelse av eiendom samt å miste livet. En ting er sikkert: Dersom demokratiet utvikler seg til et manipulativt meningstyranni, står det ikke på noen måte tilbake for enhver form for totalitært diktatur.
Dagen 4.10.08
Følg debattene om samme tema i VG, samt Dagbladet og Aftenposten og Bergens Tidende eller Dagens Næringsliv for mer informasjon.
