Psykolog Kristin Spitznogle skrev i fjor en kronikk i Dagbladet der hun refererte til Oslo Politiets tall som i 2009 viste at samtlige overfallsvoldtekter de tre siste år involverte ikke-vestlige gjerningsmenn.
Som psykolog hadde hun bistått flere av voldsofrene og fikk inntrykk av at ivaretagelsen av gjerningsmennene med en vanskelig bakgrunn var viktigere enn de ødelagte liv de hadde påført sine ofre. (Foto:VG)
Så kom den velkjente reaksjonen. Hun ble utsatt for en personangrepspreget stemplingsprosess der hun indirekte ble kalt nazist, sammenliknet med Hitler og beskrevet som alt fra rasist til fremmedfiendtlig og intolerant.
16.5. i år erfarte Spitznogle igjen, også i Dagbladet, å bli behandlet i tråd med den type usaklig argumentasjon som dessverre preger brorparten av våre medier.
«This is a remarkable book by a remarkable person. Excellent work.” Dr. Paul Craig Roberts, leading American political economist
Eksemplet med Spitznogle illustrerer noe av utfordringen som etter Behring-Breiviks motbydelige terrorhandlinger 22.7. bærer enda et foruroligende trekk.
Nå risikerer man ikke bare å bli stemplet med de ovenfor nevnte skjellsord dersom man påpeker svakheter ved kriminelle fra ikke-vestlige land.
Nå blir man også betegnet som “ideologisk venn av Europas verste massemorder i moderne tid”.
For det har lenge vært en angst blant konfliktskye nordmenn for å kritisere kriminelle fra andre land av frykt for å bli kalt «rasist».
Nå brukes i tillegg nye skjellsord som «høyreekstrem» på så nær enhver som stritter imot det sosialistiske hegemoniet og mener høyresiden kan ha enkelte verdier som er bra for Norge å ta vare på.
Eller «islamfiendtlig», brukt på de fleste samfunnsdebattanter i opposisjon til politisk korrekte Arbeiderpartiet, inkludert meg selv, der særlig NRK benytter begrepet aktivt om mitt arbeid, – jeg som i en årrekke har forsvart flere av de muslimske verdiene som verdifulle bidrag i samfunnet og sammen med kjente muslimer gått til felles angrep på den sekulære ensidigheten samt en rekke andre tema.
Nå er alt dette glemt. Plutselig anses jeg som «islamfiendtlig», jeg som er født og oppvokst blant muslimer, har noen av mine nærmeste i religionen, reiser ofte til Midtøsten og andre steder med stor glede over å møte andre troende med gjensidig respekt for Guds storhet.
For vi forsøker alle å nærme oss den Allmektige så godt vi kan, utfra vår egen kulturelle kontekst. I Europa har vi dessuten religionskritikkens frihet, så det ligger i sakens kjerne at også islam bør utsettes for dette, noe jeg også har skrevet om.
I større grad enn før godtar man nå «å ta mannen og ikke ballen».
Dette bryter med spillereglene for hele den demokratiske debatt som fremfor alt handler om respekt for forskjellighet i jakten på de beste saklige argumentene, uansett hvilken ideologisk leir de måtte komme fra.
Et hederlig unntak er Klassekampen, som jeg ofte har påpekt er en avis som tilhører de få som representerer et mer positivt venstreside-fokus. Vilje til objektivitet og kritisk belysning av flere sider av saken står i et balansert fokus der saklighet er vektlagt og relevante argumenter diskuteres i et dannet forum.
Frykten for disse nye sjikanerende stemplene er nå så sterk at mange unngår med all kraft å snakke om at dagens håndteringsmodell for innvandring er mislykket.
Finansavisen siterte 24. mai stygge tall fra SSB som viser hvorledes «Norge taper på all innvandring». Vi taper på innvandring fordi vi møter innvandrere med stakkarsliggjøring, ikke respekt.
Hele den norske velferdsmodellen legger opp til et stønadssamfunn som klientifiserer og umyndiggjør ikke-vestlige på en måte som skaper en alvorlig splittelse preget av parallelle virkeligheter.
Mange innflyttere har for lengst resignert og tatt til etterretning at Norge er et land der man tildeles rollen som annenrangs mørkhudet borger.
Folk som kommer på jakt etter lykke og fremgang, havner statistisk sett i altfor stor grad i ghettoer uten jobb, barna deres vokser opp under elendige skoleforhold i et Oslo der hverdagen preges av gjengmentalitet og narkotika.
Og vi nordmenn, som merkelig nok stadig påstår at vi bor i verdens beste land, er selv arkitektene bak den forfeilede integrasjonen.
Men alt dette er det nesten ikke lov til å snakke om. Dermed legges lokk på debatten atter en gang og gjeninnføringen av fortidens klassesamfunn og opprettelsen av et etnisk segregert samfunn av det slaget vi i sin tid kritiserte Sør-Afrika for å bedrive, fortsetter.
Dette skriver jeg mye om i min siste bok «Respekt».
Hvis den økende aksepten for direkte ondskapsfull mistenkeliggjøring fortsetter, står vi i realiteten foran en periode med mindre demokrati, mindre meningsutveksling og mindre frihet i Norge.
I et slikt fiendtlig og ytringsfrihetsinnsnevrende klima står man i fare for å få en befolkning som resignerer. Debattanter trekker seg fra offentligheten.
Enkelte flytter ut av landet. Man tror ikke lenger på det som skrives i avisene og vet hvor politisk farget det er. Man holder seg til utenlandske tidsskrifter.
Da går de arge diskusjonene under jorden. Det mumles i familieselskapene, blant venner, i debattsentraler og andre fora der identitet er mer eller mindre skjult. Her vokser den farlige fremmedfiendtligheten frem.
Tragedien ved Behring-Breivik saken er ikke bare de drepte, de etterlatte og traumen Norge erfarer over å ha mistet sitt rykte som sosialdemokratisk fredsnasjon.
Det tragiske er at Behring-Breivik aktivt brukes i et kynisk politisk spill som ser ut til å ha til hensikt å hemme flerfoldigheten i norske argumenter og rendyrke hyllingsdiktene til dagens konformitetspregede Arbeiderpartipolitikk. Men strategene har forregnet seg.
For subtile eller åpenbare uttrykk for undertrykkelse fra en lukket politisk elite produserer i lengden enda sterkere politisk motstand, nettopp fordi samfunnsutfordringene krever reelle praktiske løsninger.
Den offentlige debatten hindres på en måte som minner om stater vi ikke liker å sammenligne oss med. Den israelske professoren Jacob L. Talmon har lenge snakket om «totalitære demokratier». Alexis de Tocqueville bruker betegnelsen «mykt tyranni». Vil vi virkelig hit?
Klassekampen 2011
Følg debattene om samme tema i VG, samt Dagbladet og Aftenposten og Bergens Tidende eller Dagens Næringsliv for mer informasjon.
