Konsekvensene av 1970-tallets verdiendring har vært katastrofal. Kristnes passivitet har gitt oss utviklingen av en anti-kristen, ekstrem-sekulær samfunnsutvikling preget av materialisme og ensidig vekt på hedonistisk nytelse.
I Vårt Land stilte biskop Tor B. Jørgensen en rekke spørsmål til meg, I kjølvannet av min åpningstale på Oslo Symposium.
Her er mitt svar: Jeg vil gjerne benytte anledningen til å takke biskop Tor B. Jørgensen for hans innspill til min åpningstale på Oslo Symposium. Jeg er enig med biskopen på en rekke punkter. La meg oppsummere betraktningene som ledet frem til min kritikk av såkalt konservative kristne og kirkens biskoper.
Jeg er i likhet med en rekke ledende samfunnsforskere av den oppfatning at troende mennesker har verdifulle åndelige og moralske bidrag til dagens ekstrem-sekulære samfunn der solidaritet forvitrer i et verdirelativt miljø som ofte bidrar til å legitimere menneskets rett til egoisme på bekostning av hensynet til andre.
Europa preges i sterk grad av en eksistensiell kulde og mangel på livsmening utenfor det rent hedonistiske nytelsesprosjekt som med slik kraft definerer dagens gudløse mål.
Troende mennesker kunne i langt større grad enn i dag gitt kulturen vår en åndelig varmebehandling i form av øket solidaritet og ansvar i fellesskapet, en bedre balanse mellom ytre materielle verdier og indre, spirituelle verdier, grensesetting, samt hjulpet oss tilbake til trofasthet, samhold, omsorg, høflighet, respekt for andre, lojalitet, ærlighet, godhet, stabilitet og en høyere grad av glede i hverdagen.
Utfordringen ligger i at kristne er altfor stille, fryktsomme og unnselige, noe som skjer fordi også disse har mistet mye av sin opprinnelige åndelige glød og kraft, og biskopene er altfor politisk korrekt smilende der de burde flerret sine kapper og talt Roma midt imot.
Protestene fra biskopene burde vært så sterk at deres rolle reformerte samfunnet, krevde respekt for de troendes stemme og bidro til samfunnsendring.
Den lavmælte mumlingen fra kristne er altfor svak og troende kues altfor raskt til taushet i møtet med det aggressive anti-kristne politisk korrekte miljøene.
Dermed bidrar mange kristne egentlig ikke med nasjonal reforankring i de positive elementene ved vår tradisjonelle, kristne kultur.
Man resignerer i møte med den sterke anti-kristne holdningen i samfunnet, og blir en del av den innadvendte, selvfokuserte «kristenvarianten» som er seg selv nok på bedehus og i kirke. I realiteten blir man dermed også en del av den post-moderne, selvfokuserte verdirelativisme idet man ikke går ut i all verden slik budet var, og egentlig ikke bryr seg om avkristningen som foregår rett utenfor kirkedøren.
Jeg henviste til at Jesus var intet mildt lam som gikk rundt og bare smilte til alle, han sto for dypt radikale og samfunnsendrende holdninger i et aktivt engasjement, og ble kalt både storeter og vindrikker idet han vanket på folks fester og trakk seg ikke tilbake fra samfunnet.
Kristnes passivitet har gitt oss utviklingen av en anti-kristen, ekstrem-sekulær samfunnsutvikling preget av materialisme og ensidig vekt på hedonistisk nytelse.
Vi lever i en tid der Europa er i dramatisk endring. Kulturelt har vi vært igjennom en neo-marxistisk verdirevolusjon som kulminerte i 1970-tallets radikale opprør mot tradisjonelle, nasjonale verdier.
I dag har også ytringsfriheten blitt et slags våpen for å knuse de troende, – også muslimer følger nå de kristne i prosessen der man tvinges under jorden, noe som i stor grad minner om undergrunns kirkene i gamle Sovjet og Kina. Frihetsgraden er altfor lav og forakten for troen, det være seg kristne, muslimer eller jøder er altfor høy.
Konsekvensene av 1970-tallets verdiendring har vært katastrofal. Vi har nå betydelige skilsmissetall i verdensklassen, familietragedier, narkotika- og pillemisbruk, kjønnskrig, etniske konflikter og innflyttere som har vært loset ned i en stønadsavhengig underklassekultur, ensomhetsproblematikk og kulturell fragmentering i et omfang vi ikke tidligere har sett i moderne historie.
Demografisk er vi også i betydelig endring ettersom vi ukritisk og i stor grad har idealisert abort og kvinnens rett til ikke å føde de barn hun blir svanger med, noe som på sikt truer kulturens eksistensgrunnlag.
Vi er en kultur som absolutt ikke vil ha barna våre, vi nekter å føde dem. Jeg er helt enig i at abort noen ganger er et nødvendig onde, men vi bruker det jo som prevensjonsmetode og knapt problematiserer det etiske perspektivet.
Vi kvinner går i tog og skriker av sinne, det fråder rundt munnen på mange som er helt ville i blikket, hvis noen antyder at vi burde føde de barna vi blir svangre med. Hvilken kultur hater sine egne avkom med et så intenst hat?
La meg berømme biskop Jørgensen idet han påpeker at respekt og ydmykhet for livet betyr også tydelighet når det gjelder det unnfangede livet.
Den fransk-jødiske filosofen Bernard-Henri Lévy og Michel Houellebecq tegner i Ennemis Publics, et levende visjonært bilde av menneskerettighetenes vugge, ved å proklamere at han er overbevist om at vi aldri hadde hatt menneskerettighetene uten den kristne hypotese, den vanvittig dristige tanken om en skapning formet i Guds bilde og således ukrenkelig.
Eutanasi og andre spørsmål kommer i kjølvannet av dette og innebærer en dypt bekymringsverdig utvikling.
Hvilken fremtid har vi i Europa uten etterkommere? Muslimer og andre ikke-vestlige innflyttere kommer fra barneelskende kulturer, mange har 6-8 barn hver. Antallet innflyttere utgjør i dag omtrent det samme antallet vi har fjernet i aborter.
I et slikt klima er det kun et tidsspørsmål før andre folkeslag med andre, sterke religioner overtar i et barnløst, verdiforvirret Europa.
Det er også meget respektabelt at biskop Jørgensen engasjerer seg innen etiske biotekologiske utfordringer som på mange måter innebærer at vi gjeninnfører slaveriet i vår kultur. Biskopen har meget rett i at vi som mennesker er ansvarlige for å forvalte naturen på en respektfull måte, jeg vil gjerne legge til at også dyrebeskyttelsen har stor verdi.
Bibelen forteller mange rørende historier om Guds omsorg for dyrene, blant annet ble profeten Jonas sendt til Ninive fordi Gud sa han hadde mange mennesker og dyr som han ønsket at skulle få bedre levevilkår der.
Mitt poeng er at kirkelederes samfunnsprotest må bli langt sterkere og jeg stiller gjerne opp skulder til skulder med biskopen for å forsvare barnets rett til ikke å bli en ren salgsvare i et markedskapitalistisk system der alt av verdi synes å ha en pris i kroner og øre.
Dagens sosiale aksept av kjøp og salg av små barn er dypt problematisk, menneskeverdet forringes grovt av disse prosesser.
Min kritikk av de norske biskopene handler i hovedsak om at kirkens lederskap i altfor liten grad har synliggjort kristentroens radikale budskap og bidratt med en betydelig motstand inn i det som i dag fremstår som et anti-kristent og anti-religiøst ekstremliberalt samfunn der kristne så vel som muslimer, jøder og andre troende erfarer det man i andre land betegner som ren forfølgelse. Hvor er de store protestene?
Hvor er massemønstringene, demonstrasjonene og en bred økumenikk med høy respekt for forskjellighet også innenfor de ulike kristne grupperingene, også politisk?
Jesu budskap er å finne i både konservativ og liberal tenkning, både på høyre og venstresiden, både hos høy og lav, rik og fattig.
Dette innebærer nettopp det revolusjonerende element ved kristendommen. Det har vært altfor mye mumling, og altfor lite handling og altfor lite vilje til å stå opp for de kristne grunnsannhetene samme hvilken gapestokk man i så fall ble satt i.
Hvor er viljen til å lide for Kristi navns skyld? Biskop Jørgensen har for øvrig helt rett i at jeg retter en kritikk mot det ekstremindividualistiske samfunn, som frigjort fra ansvaret i fellesskapet legitimerer en usunn egoisme og ensidig fokus på selvrealisering.
For øvrig bør selvfølgelig biskoper så vel som andre tåle offentlig debatt rundt sin rolle eller sine utsagn. Fri debatt betyr ikke at alle må være eller bli enige, tvert imot, frihet innebærer retten til å være sterkt uenig og uttrykke dette.
Uenighet i sak er heller ikke det samme som latterliggjøring. Rasjonelle og redelige debatter der partene er sterkt uenige er helt naturlig i et demokrati.
Hets oppstår først når enkelte personer eller minoriteter, – ofte slik vi ser i dag med de troende i vårt ekstrem sekulære og anti-religiøse samfunn, utsettes for uforholdsmessig stort press til å endre synspunkt slik at det passer inn i malen til det politisk korrekte etablissement, på en slik måte at man kues til stillhet for å unngå represalier på en rekke felt, blant annet innenfor yrkeslivet.
Folk frykter å uttale seg, noe også Fritt Ord undersøkelsen nylig viste at er et betydelig problem i Norge.
Eksempelvis fremmer mange akademikere ikke synspunkter av frykt for å miste forskningsstøtte ved neste søknad, journalister unnlater å skrive positivt om kristne hvis de vet at desken vil sensurere dette og personen, som ofte er midlertidig ansatt, vil dermed risikere å ikke beholde jobben, prester unnlater å snakke om sentrale kristne dogmer av frykt for represalier og så videre.
Dessverre er denne formen for samfunnssensur et langt mer fremtredende trekk i dagens Norge enn vi liker å være ved.
I en rekke sammenhenger grenser vi mot å være en demokratisk totalitær stat. Reservasjonsretten for leger er nettopp et krystallklart eksempel på dette.
Hva gjelder forkynnelse om dommedag, behovet for omvendelse til et nytt liv og Kristi etterfølgelse, er biskop Jørgensen selvfølgelig klar over Jesu selv meget tydelig på behovet for å vektlegge behovet for omvendelse til et nytt liv.
Biskop Jørgensen har derimot meget rett i at selve dommen over våre liv, den endelige evalueringen om hvem av oss som har vært ekte, ærlige, redelige og gjort opp for oss når vi tråkket feil, hvem av oss som har vært falske, fulle av dobbeltmoral og levd som løgnere, – samtidig som vi kanskje sto i kirkebenken og var velansett blant de «troende», denne dommen over vårt liv er det kun Gud som kan foreta.
Dette vil skje på dommens dag, i henhold til både den kristne tro og islam.
Nettopp derfor oppmuntres vi i både det gamle og det nye testamentet til å frykte Gud som har makten til å dømme våre liv til en evig død. Frelsen handler nettopp om flukten fra dommen.
Både Jesus, Paulus og så mange av de andre deltagerne i det nye testamentets offentlige debatt vektlegger nettopp av den grunn, det alvorlige behovet for omvendelse til gode gjerninger.
Hadde dette vært mer praktisert, ville vi også i større grad unngått kriser i kirken på grunn av utro tjenere.
Oppgjøret med sinnsgiftene slik som misunnelse, ondskap, sladder og grådighet leder i tillegg til et liv som kommer i en positiv balanse slik at vi mestrer livet og makter å håndtere verdens mange og farefulle landskap.
Bibelen er meget tydelig vedrørende behovet for omvendelse og «arbeid på sin frelse», slik at ens liv i størst mulig grad skal reflektere Åndens vesen.
Hvilket vi selvsagt ikke makter i den grad som er ønskelig, og derfor trenger stadig Kristi nåde og tilgivelse der vi kommer til kort.
Nåden utelukker derimot ikke den daglige kampen mot de onde tendenser i våre hjerter og behovet for Kristi etterfølgelse og å preges av Åndens frukt slik som godhet, tålmodighet, ærlighet og så videre.
Enkelte kristne miljøer ser ut til å mene at kristne kan være så slemme, dobbeltmoralske og ondsinnede de bare vil, fordi nåden skjuler dette. Dette stemmer ikke med Jesu lære. Jesus sier at «den som elsker meg, gjør det jeg sier».
Kjærligheten vises i handling. Uten handling, ingen kjærlighet. Og kjærligheten kan være tøff, hard og konfronterende, noe vi også ser i Jesu liv.
På treet vises fruktene, uten den rette frukt tilhører treet ikke Kristus, samme hvor mange bibelvers som siteres. Husk at også Fanden leser Bibelen, stiller opp som en lysets engel og siterer gjerne flotte bibelvers.
Enkelte kristne har også i altfor stor grad vært preget av behovet for å snakke negativt om andre, og selvhevdelse idet man tidvis har takket Gud fordi man ikke var som «synderen der nede», – i lignelsen med fariseeren og tolleren.
Jesus sier selv at han her har lagt større favør for den foraktede synderen som i det minste er ærlig og ydmyk i erkjennelsen av sin mangelfullhet.
Mangelen på ydmykhet og genuin kjærlighet til medmennesker reflekterer dermed åndsfattigdommen blant dagens kristne da det er umulig å være full av Den Hellige Ånd og samtidig ikke bry seg om menneskene man lever sammen med.
Jeg takker biskop Jørgensen for spennende refleksjoner og håper at vi kan møtes ved neste Oslo Symposium eller i andre sammenhenger.
Det hadde vært en glede å stå skulder til skulder med biskopen i en høylytt kamp for et bedre samfunn med en sterk forankring i det kristne kjærlighetsbudskapet.
