En av 68’er kvinnekampens utilsiktede konsekvenser har vært en samfunnsutvikling som domineres av familieoppløsning, dobbeltarbeidende kvinner, eneforsørgere med dårlig råd og en ruvende unødvendig abortstatistikk.
Kvinner er fritt vilt på sex-markedet og oppklaringsprosenten for voldtekt er marginal. Det har aldri vært så mange samlivsbrudd som etter feminismens aggressive inntog
. Slik sett blir feminismekritikk opprøret mot de kulturradikales meningsmonopol når det kommer til synet på tradisjonelle familieverdier som eksempelvis respekten og beundringen for mannen.
Kvinnekampens opprinnelige positive fokus på likeverdige politiske og sosiale rettigheter mellom kvinner og menn har vært et viktig bidrag i moderne historie. Feminismens tidlige kamp om likeverd var både viktig og riktig.
Min kritikk, derimot, retter seg i hovedsak mot 1970-talls feminismen som tok kampen ett langt skritt videre.
Før handlet feminisme om å gi kvinner likeverd, respekt og selvrespekt. Nå skiftet feminismens fokus over til “kampen mot mannen” og en aggressive negativitet mot det maskuline. Kampen mellom kjønnene ble bitrere.
I dag kan man nesten få inntrykk av at kjønnskampen er så hard at det nesten handler om et hat mot mannen og maskuline kvaliteter.
Aldri før har vi hatt så mange skilsmisser og så mange sinte, bitre feminister. Noe gikk galt.
Generelt kan sies at en av de største svakhetene ved progressiv kulturradikal tenkning er antagelsen om at reform alltid er til det bedre.
I tråd med marxismen som kulturradikalismen opprinnelig springer ut ifra, tar man det for gitt at revolusjon og dens mer subtile følgesvenn reform vil lede frem mot målet: fred på jord i det klasseløse samfunn.
Fordi 68’ernes form for feminismen springer ut fra kulturradikale ideer, er den bærer av den samme naive forestillingen om at straks tradisjonelle autoriteter er fjernet, vil verden bli et bedre sted.
Professor Sigurd Skirbekk beskriver ironisk den feministiske utopi i Nasjonalstaten på omtrent følgende måte:
”Hittil i historien har menn villet utnytte og styre sårbare kvinner gjennom patriarkalske samfunnsordninger.
I takt med vitenskapelig fremskritt og opplysning er derimot kvinner blitt istand til å kaste av seg undertrykkelsens åk og gjøre opprør mot den onde mannen.”
Kvinnesaken som opprinnelig var et konstruktivt slag for politiske og sosiale rettigheter, har utviklet seg til en knallhard kamp mot mannen. Ved et gitt punkt gled pendelen over i den andre grøften.
Dagens feminisme bidrar til en legitimering av kvinnens egoisme der hun rettferdiggjør sin kravmentalitet gjennom å henvise til forrige generasjoners offerrolle.
Tradisjonelle kjønnsrollemønster der kvinnen representerer godhet, klokskap, tjenestevillighet og omsorg for barn blir i dag konsekvent latterliggjort.
En av 68’er kvinnekampens konsekvenser har vært en samfunnsutvikling som domineres av familieoppløsning, dobbeltarbeidende kvinner, eneforsørgere med dårlig råd og en ruvende unødvendig abortstatistikk.
Kvinner er fritt vilt på sex-markedet og oppklaringsprosenten for voldtekt er marginal. Det har aldri vært så mange samlivsbrudd som etter feminismens aggressive inntog.
Slik sett blir feminismekritikk opprøret mot de kulturradikales meningsmonopol når det kommer til synet på tradisjonelle familieverdier som eksempelvis respekten og beundringen for mannen.
Feminismens beskrivelse av kvinnen som iboende god og mannen som en patriarkalsk undertrykker blir i lengden problematisk.
For slik kvinnen engang var undertrykket, er tradisjonelle mannsverdier upopulære i dag.
Kjønnsforsker Jørgen Lorenzen har med rette etterlyst en mannsrevolusjon som kan gjenreise respekten for mannens seksualitet.
Det er på tide å være skeptisk til en feminisme som ved sitt mannsfientlige vesen skaper splid mellom kjønnene.
Kvinnen er grunnleggende biologisk forskjellig fra mannen. Hun er dømt til å tape en likestillingskamp der hun kjemper for å bli lik ham. Hvorfor ikke heller rendyrke styrken i kvinnelighet?
Kritikken av 68’er feminismen er en del av kulturkampens skeptiske blikk på venstresidens vedtatte sannheter.
Disse har lenge nok blitt fremstilt som de eneste rasjonelt gyldige. Mange av oss er lei av dette progressive konsensustyranniet.
Vi ønsker derfor den kulturkonservative bølgen velkommen, som stiller kritiske spørsmål til venstresidens maktelite og gir stemme til folkelige strømninger som ikke er politisk-korrekte.
Forsker Asle Toje kaller dette et stemningsskifte som for mange føles frigjørende.
Feminismekritikk setter et kritisk søkelys på dagens maktforhold mellom kjønnene og maner til større respekt for de som foretar mer tradisjonelle, liberalkonservative valg.
Kjønnsforskere fra hele landet har respondert med forsikringer om at det radikale likestillingsprosjektet på ingen måte har hatt til hensikt å nedrive noe som helst.
Mange kjønnsforskere bærer preg av at de helst vil ha kjønnsforskningen sin i fred uten at noen vender kortbunken og presenterer stridsøkser som baner vei for nye tanker.
En lang rekke blant disse har angrepet mine synspunkter I tilsvarende lange rekker med artikler I løpet av årene, og tillegger meg en rekke synspunkter jeg slett ikke har.
Det kan være nyttig å følge med på hva jeg faktisk har sagt før man uttaler seg om strategien.
Jeg har for eksempel aldri påstått at kvinnens hovedoppgave i livet er å tifredsstille mannen, heller ikke at hun skal være stille og ikke snakke.
Dette er tabloide overskrifter som har kommet I kjølvannet av mine utspill, men er ikke sitater av noe jeg har sagt.
Det jeg derimot har sagt er at norske kvinner kunne fått et langt mer tilfredsstillende samliv dersom de oftere benyttet kvinnelighetens feminine styrke, – bidro med et godt måltid og prioriterte tid til sex i en hektisk hverdag.
Undersøkelser viser at presset mot parforhold tidvis er så sterkt i samfunn der begge har fulltidsstillinger, at sex-forholdet har en tendens til å forvitre.
Det er for lengst dokumentert hvilken foryngende og frigjørende effekt god sex har på både mannen og kvinnen.
At feminister har så mye imot et ord som ”tjenestevillighet og godhet mot mannen” bekrefter nettopp behovet for feminismekritikk.
Det burde være innlysende at begge parter må bidra med tjenestevillighet og vennlighet dersom ikke forholdet skal strande.
Det sier altfor meget om oss at så mange feminister reagerer med raseri når noen hevder at vi bør behandle hverandre
I parforholdet med “tjenestevillighet og godhet”. Det bekrefter, faktisk, behovet for kvinnekritikk. For i over 40 år har vi vektlagt kritikken mot mannen, nå er det sannelig på tide også å rette et kritisk søkelys mot kvinnen.
Vitenskapshistorikeren Thomas S. Kuhn har dessuten påpekt hvor subjektiv mye av forskningen er og viste hvorledes den dominerende vitenskapelige oppfatning ofte bygger på en rekke subjektive antagelser.
Dermed blir det universitetsfolks rolle å frembringe stoff som bekrefter det herskende synet (paradigmet.)
Fra tid til annen oppstår et paradigmeskifte som må presses igjennom av nye intellektuelle fordi den sementerte akademiske elite bruker all sin kraft på å fortrenge ny kunnskap.
Kjønnsforskningens problem er at den ønsker å fremstå mer kulturmoderat enn hva som egentlig er tilfellet.
Kjønnsforskere som Harriet B. Nielsen har preget generasjoner med antagelsen om at gutter og jenters oppførsel kun er tillærte kjønnsforskjeller.
Disse påstandene er nå i ferd med å miste fotfeste i takt med at nyere data viser at det feministiske samfunn ikke ble fullt så idyllisk og harmonisk som 68’erne håpet.
Ikke minst går dette ut over gutter i norsk skole.
Til professor emeritus Kari Wærness’ innlegg 3. september er det bare å si: ja, det er en klar sammenheng mellom den seksuelle frigjøringen og uakseptabelt høye aborttall.
Forskning har for lengst vist at den ruvende skilsmissestatistikken skaper psykiske skader både hos voksne og barn. Oppfattet virkelighet er så mangt.
Nettopp derfor er det avgjørende at gjensidig vennlighet, tjenestevillighet, lojalitet og god sex igjen kommer tilbake på menyen i parforholdet. Da må den aggressive feminismen vike plass.
Angrepet på feminismen kommer bredere og sterkere enn mange av dagens ultraradikale feminister ser ut til å ha forstått.
Å svelge kjønnsforskningens antagelse om at kjønn er sosialt konstruert og dermed i bevegelse er en feministisk antagelse.
Evolusjonspsykolog Leif E. O. Kennairs nylige undersøkelse blant 1100 likestilte studenter, viste at det var stor forskjell på kvinner og menns seksuelle preferanser.
Han påpeker biologiske forskjeller kan forklare kjønnsforskjeller mer enn tidligere antatt. Sosiolog Preben Z. Møller mener kjønnsforskningen opererer etter et ideologisk dogme hvor mannen er norm, og hvor løsningen derfor blir å endre mannen.
Deretter tilrettelegger man for selvbekreftende forskning der konklusjonene er som forhåndsbestilt. Han minner om at i de senere år har kjønnskonservative stemmer fått betydelig øket slagkraft.
Radikalfeminismens historieforståelse følger sosialdarwinismens evolusjonistiske tro på at verden beveger seg i vekst mot en stadig større innsikt.
Moderne sekulære samfunn betraktes dermed som høyest opp på utviklingsskalaen. Man ser ned på det før-moderne samfunnets familiestruktur og mannsideal i den tro at ingen verdier fra gammel norsk kultur er verdt å ta vare på. Men man tar feil.
Forandring og reform er ikke alltid til det bedre. Intet århundre i historien har sett så mange folkemord som under sekulære ateistiske ledere i det tyvende århundre.
Stalin, Pol Pot og Mao tilintetgjorde alene titalls millioner under sosialismens faner.
Nettopp dette bekymret etterkrigstidens intellektuelle da de betraktet den menneskefientlige byråkratiske institusjonaliseringen av samfunnet som kjennetegner moderne demokratier. Hvor blir det av omsorg og personlig ansvar?
Tradisjonelle maskuline idealer var villighet til å gå i krig for å forsvare landet, beskyttelsen av nasjonale interesser, en sterk seksualitet, samt vernet av kvinner og barn.
En velrespektert mann skulle være til å stole på, preget av integritet, ærlighet og hardt inntektsbringende arbeid. Nettopp her beviste han sin fysiske og mentale styrke.
Han gikk i krig og drepte sine fiender. En liste som denne vekker antagelig avsky blant feminister, i tråd med den kulturradikale forakt for alt som hører fortiden til.
Historikeren George L. Mosses beskrivelser av æreskodeks og forsvar av nasjonale interesser, latterliggjøres av feminister på en aldeles usmakelig måte.
Hvor hadde Europa vært i dag dersom ikke Churchill hadde duellert og vært intolerant overfor Hitler? Hvor mange millioner ville i så fall havnet i nye gassovner?
Den tyske historikeren Christoph Jahr sier at ikke i noen gruppe var antisemittismen så utbredt som blant tyske studenter og akademikere.
Som kjent gjorde den tyske intelligensiaen bemerkelsesverdig liten motstand mot Hitler. Det er skremmende å se enkelte feministers lave anseelse for selve grunnstammen i maskulint mot og strategisk tenkning, kvaliteter som har vært en forutsetning for Norges frihet.
Forsvaret av egen kultur og nasjonale interesser er avgjørende for en kulturs eksistens.
For øvrig var datidens menn både gulldekorerte og disiplinerte, og slett ikke feminine av den grunn. Det samme kan sies om dagens såkalte ”utlendinger,” macho-menn som skiller seg ut ved å bruke gullsmykker, nystrøkne silkeskjorter og hårgele.
Å være stilfullt antrukket er heldigvis ikke bare et trekk ved en del homofile. Motehovedstader som Roma og Paris er fulle av maskuline velstelte menn.
I snart femti år har feminister hakket løs på mannen med sine utspekulerte lister med krav.
Nettopp derfor er det påfallende å betrakte det nærmest nasjonale raseriutbruddet som oppstår straks noen fremmer feminismekritikk.
Den sterke reaksjonen bekrefter mitt poeng: Det er mange fæle sinte feminister som burde lære seg dannelse og la mannen snakke setningen ut uten å avbryte ham.
Bergens Tidende 27.8.09
