Under åpningsforedraget jeg holdt ved Oslo Symposium 24. mars, fremmet jeg bred kritikk mot ensrettetheten som preger den norske virkelighetsforståelsen. De siste tiårenes historieforfalskning har tidvis vært på samme nivå som fornektelsen av Holocaust, og preges av en historieløs forakt for tradisjonelle verdier og deres evne til å skape samhold og å mobilisere solidaritet i samfunnslagene. (Foto: Oslo Symposium) For de samme som klager over at religiøse mennesker var så krigerske og skapte så mange religionskriger i Europa, glemmer sannheten om at det aldri i historien er begått så mange menneskerettighetsbrudd som etter modernismens og ateismens inntog. Det tyvende århundre er historiens største fortelling om folkemord og mangel på medynk overfor medmennesker.
Man snakker om humanismens verdinøytrale idealer, uten å anerkjenne at humanistiske verdier nettopp har sine røtter i kristen tenkning. For ingen verdier er nøytrale. Europas mest toneangivende filosof, ateisten Jurgen Habermas, han som i dag anerkjenner den europeiske religionens avgjørende evne til å motivere individet til gode handlinger, påpeker at det var den kristne teologien i middelalderen og den spanske skolastikken som dannet det moderne grunnlaget for det man i dag kaller menneskerettighetene.
Det er umulig å overdrive betydningen av kristendommens innflytelse på utviklingen av de vestlige verdier. Historieforfalskingen som ligger i å benekte dette, er forkastelig. Vestlige verdier har sin vugge i greske og romerske bidrag, men også, og spesielt verdimessig i det hebraisk-kristne bidraget som kom med det humane menneskesynet som anerkjente verdien av ethvert menneske uansett rang og klasse, etnisk tilhørighet eller seksuell legning. Det samme gjelder toleransetanken og likeverdsprinsippet som i ettertid har preget humanistisk tenkning. Den fransk-jødiske filosofen Bernard-Henri Lévyproklamerer sammen med den bestselgende forfatteren Michel Houellebecq, at han er overbevist om at vi aldri hadde hatt menneskerettighetene uten den kristne hypotese, den vanvittig dristige tanken om en skapning formet i Guds bilde og således ukrenkelig. Kristen etikk ble menneskerettighetenes ultimate vugge og et av verdenshistoriens betydeligste bidrag til utjevning av klasseforskjeller.
Historisk sett har vi altså langt mer idemessig felleskap med det jødiske folk enn man skulle tro i disse antisemittiske tider der historieforvrengerne har nådd langt forbi Palestina-spørsmålet og istedenfor å støtte det eneste reelle demokratiet i Midtøsten, nemlig Israel, så hakker vi på israelere som om vi fortsatt befant oss i 1933 den gangen den sosialistiske Hitlers “zieg heil” lød over landet. For nazismen var venstreekstrem og kom ut av Tysklands Sosialistiske Arbeiderparti, den var ikke høyreekstrem. De individer i norske maktposisjoner som har presset frem disse ensidig negative holdningene mot demokratiske Israel, er ansvarlige for å ha skapt et politisk-korrekt jødehat som har gjort Norge til Vestens mest antisemittiske land. For når nyansene forsvinner, glir vi sakte over i totalitær tvang. Og når den demokratiske retten til fri tenkning innskrenkes, glir vi over i meningstyranni. I dag tør jøder nesten ikke gå på gaten i Oslo uten frykt for å bli spyttet på, – og det ikke av muslimer, men av etnisk norske forvillede mennesker som tror de gjør sannheten en tjeneste ved å mobbe sin neste.
Historieforvrengingen og den manglende respekt for de verdimessige og kulturelle sammenhengene som bidro til å gjøre Europa til et slikt vellykket sivilisasjonsprosjekt er så alvorlig at man kommer til veiskiller av det slaget som Oslo Symposium representerer: Vi ønsker en mobilisering for en kursendring i norsk politikk som åpner opp for en større respekt for Europa, for de tradisjonelle europeiske verdiene og for sterk nasjonal tilhørighet.
Dette er ikke en kursendring som nødvendigvis bare kan oppnås av høyresidepartier, – det kan man lett tro når man ser hvor paralysert og tiltaksløs venstresiden fremstår nå for tiden, det er også en kursendring som maner til inspirasjon for de mange som ånder for typiske venstresideidealer slik som arbeiderens rettigheter og solidaritet med de svake.
For vi er lei av det kulturradikale hegemoniet i Norge som forakter verdier av det slaget som bygde landet. Vi er lei av disse som har nedtonet respekten for samfunnsautoriteter slik som lærer, prest og politi, og som har gitt oss middelmådige bråkete skoler og universiteter som scorer lavt på kvalitetsskalaen og preges av forskere som ikke våger å ta opp problemstillinger utenfor venstresidens politisk-korrekte diktat. Vi er lei av et Oslo som regnes som Europas narkohovedstad mens politidirektører og andre skåler med ministre. Vi er lei av dommere som alltid synes synd på voldelige drapsmenn og omgjør menneskerettigheter til ensidig å handle om kriminelles rettigheter til ikke å måtte ta ansvar for sine handlinger. Vi vil ha et alternativ til disse som stadig ønsker å ødelegge sin egen kultur gjennom å forgifte den med usikkerhet, verdirelativisme og ulykkelige familierelasjoner. Det er snart ikke et ekteskap igjen i dette landet som overlever den normoppløsende hedonisme, egoisme og utroskap som hylles og idylliseres av våre feministiske tidsskrifter og i våre aviser. Det er derfor på tide å høyne respekten for de konservative friheter som ligger i de foregående generasjoners harde arbeid av det slaget som la grunnlaget for mye av dagens velstand.
Vårt Land 27.3.11
