Stønadskulturen skaper tapere: Arbeids- og integrasjonsminister Bjarne Håkon Hanssen uttalte nylig under feiringen av det nye Integrerings- og Mangfoldsdirektoratet at fattigdommen blant innvandrere har stått for lite i fokus.
Han mente at man må unngå at flere havner i fattigdomsfellen. (Foto: Huffington Post)
Det han derimot ikke sa er at det er nordmenn selv som i årtier har reklamert med at Norge er et rettighetsstyrt land der stønader har vært tilgjengeliggjort i forbløffende fart for asylsøkere og innflyttere.
Stønader er så høye i Norge at mange har valgt dette fremfor å være i arbeid. Mange innflyttere kommer fra land der et sosialdemokratisk velferdsstyre er fullstendig fremmed, og har ikke hatt forutsetninger for å håndtere effekten av pengestrømmen man ble tildelt ved ankomst til Norge.
Stønader er av mange blitt oppfattet som måten man livnærer seg på i dette landet.
Mange har slitt med eksilproblemer og integrasjonsprosesser i et nytt land og har takket ja til sosialkontor-løsningen uten å forstå at denne plasserer innflytteren nederst på rangstigen i samfunnet.
Stønadskulturen skaper tapere: På lengre sikt etablerer denne trenden det den kjente sosiologen Anthony Giddens kaller en fattigdoms og underklassekultur der man sliter med å komme seg ut av et passivt, mottagende liv.
Mange blir avhengige av offentlige ytelser og makter ikke å bryte løs fra denne avhengigheten.
En rekke forsvarsmekanismer og overlevelsesstrategier tas dermed i bruk i møtet mellom ikke-etniske og etniske nordmenn for å forholde seg til konsekvensene av en slik utvikling.
Bunnlinjen blir at den vonde sirkelen bare brytes når innflytterne kommer i arbeid som igjen medfører økt selvtillit og et positivt syn på det nye landet de befinner seg i. Marianne Skytte, lektor ved Universitetet i Aalborg, har arbeidet en årrekke med minoritets- og integrasjonsproblematikk blant annet i barnevernet.
Hun sier at innflytteres selvstendighet og selvtillit brytes ned når de umyndiggjøres i møte med det skandinaviske samfunnet. Det er avgjørende, mener hun, at innflyttere til et land ikke mister ansvarlighet for eget liv og arbeid.
Nordmenn har vært velmenende motivert av å bli oppfattet som snille. Det er det ingen tvil om. Men har vi også vært rasistiske?
Anthony Giddens påpeker at ”rasisme sannsynligvis er den mest grunnleggende årsak til underklasse-tilstanden.”
For hvem har sagt at det ikke kan stilles samme arbeidskrav til de med mørkere hud som til andre? Hvem har fått oss til å tro at afrikanere ikke kan arbeide og trenger stønad og kommunale leiligheter fordi de ikke er i stand til å etablere seg selv uten hjelp fra storsamfunnet?
Hvorfor har man ikke stilt krav, men bare presentert rettigheter?
Det blir vanskelig for innflytteren å opprettholde selvrespekten i et slikt miljø.
Ulike identitetskonstruksjonsteorier peker på mestring i arbeidslivet som en viktig betingelse for et positivt selvbilde blant etniske minoriteter.
Å yte er i så måte viktigere for selvbildet enn å nyte. Marianne Skytte påpeker at det ofte oppstår en motstandskultur blant innflyttere mot det nye landet som ikke åpner for reelle arbeidsmuligheter og ikke tillater økonomisk autonomi.
Mennesker som fratas selvrespekten og reduseres til passive mottakere i det norske stønadssamfunnet, blir i neste rekke bitre.
Den amerikanske sosiologen Robert Merton sier at konformitetspresset som oppstår når de sosiale realitetene for den enkelte er i konflikt med de samfunnsmessig aksepterte normene, i ytterste potens medfører opprør.
Rett under overflaten ulmer også dette opprøret i Norge. De nylige konfliktene i Paris bekrefter at dette er en høyst reell utfordring.
For å sitere forskeren Farukh A. Chaudhry ved bioteknologisenteret ved UiO: ”Etableringen av sosialkontorene er på en måte den feilen man har gjort i Norge.
Slik det er nå, blir alle innvandrere introdusert for sosialkontoret før det har gått et år.” (Aftenposten, 3.1.06, s.4, av Lars Sand)
Norske myndigheters stønadsorientering har gjennom mange år omgjort opprinnelig arbeidssøkende innflyttere til sosialklienter.
Hvorfor har vi med en slik uutholdelig letthet plassert fremmedkulturelle inn i sosialkøen uten å tilby dem reelle arbeidsmuligheter? Vil vi egentlig ikke ha dem i arbeidslivet?
Dersom man skal få brutt den negative sirkelen, må også ikke-etniske nordmenn ikke lenger forvente at systemet tilrettelegger for alt, men selv sørge for å representere andre holdninger.
Stønadskulturen skaper taper Mange har med den samme uutholdelige letthet hevet sosialsjekken uten videre kritisk tenkning. Den eneste måten å gjenopprette respekten fra majoritetssamfunnet er at innflyttere selv bryter med kulturen som lenge nok har plassert ressurssterke mennesker utenfor arbeidslivet.
Et opprør mot den ensidige mottakerrollen er definitivt på sin plass.
At arbeidsdeltagelsen blant innvandrere er dramatisk lav kan vi altså takke oss selv for.
Effekten av stønadskulturen har gjennom de siste tredve årene sunket inn i den norske folkesjelen: Innvandrere oppfattes av mange som initiativløse mottakere, selv om det er vårt eget system som har skreddersydd denne rollen.
Det er bare å håpe at det nye Integrerings- og Mangfoldsdirektoratet ikke legger opp til videreføring av rasismen som ligger i å umyndiggjøre innflyttere, men finner effektive metoder for å stanse stigmatiseringen av ikke-etnisk norske slik at flere kommer ut av sosialkøen og inn i konstruktivt arbeid.
VG januar 2006
Stønadskulturen skaper tapere: Følg debattene om samme tema i VG, samt Dagbladet og Aftenposten og Bergens Tidende eller Dagens Næringsliv for mer informasjon.
