Herland Report: Den sosialistiske rasismen umyndiggjør ikke-vestlige: En av de alvorligste effektene av den kulturradikale 1960-talls multikulturalismen er at den bidrar til utviklingen av parallelle virkeligheter der muslimer og andre ikke-vestlige utgjør isolerte enklaver på kant med majoriteten, skriver religionshistoriker Hanne Nabintu Herland.
Mer enn noen gang utgjør dette en fare for nasjonalt samhold. Debatten om den sosialistiske rasismen aktualiseres i dag over hele Europa, der arbeidsledighet, økonomisk nedgang og samfunnsutfordringer preger hverdagen til millioner av mennesker.
USA har de senere årene vektlagt et såkalt “Identity Politics” fokus som vektlegger dyrkingen av etnisk, religiøs og kjønnstilhørighet heller enn nasjonal tilhørighet på tvers av etnisitet og kjønn. Det samme har lenge pågått i Europa og bidrar til å splitte befolkningen, heller enn å forme en felles nasjonal tilhørighet.
La oss derfor se på multikulturalismens svakheter og iboende rasisme som en kilde til splid, diskriminering og forskjellsbehandling i en nasjon.
Den kulturradikale multikulturalismen stakkarsliggjør innflyttere og bidrar til nasjonal splid
Multikulturalismen er en raseteori som skiller skarpt mellom etniske identiteter og stakkarsliggjør de som ikke kommer fra vestlige land, som man dermed implisitt insinuerer at disse er det “synd på”.
Dette innebærer en aktiv rasistisk holdning der hudfarge bestemmer hvordan du behandler en person. Det er en variant av sosialdarwinismen, som estimerte at den vestlige kultur er på toppen av enhver rangstige og andre kulturer dermed er lavere på den kulturelle skalaen.
Den sosialistiske rasismen gjennomsyrer vår kultur
Den sosialistiske rasismen umyndiggjør ikke-vestlige: Denne underliggende sosialistiske rasismen merkes av den fremmedkulturelle i det han kommer til land som Norge.
Han gis nærmest automatisk trygd, en holdning som demonstrerer stakkarsliggjøringen. Vi har nærmest stått på flyplassene, der sosionomene våre har delt ut informasjon om trygderettigheter til de nyankomne. Man burde delt ut arbeidspliktformularer, men gjorde altså det motsatte.
Istedenfor å opprette et arbeidspliktsamfunn har vi implementert et stønadssamfunn.
Slik har vi fostret en dysfunksjonell innvandringsstrategi basert på en sosialistisk form for rasisme som nå gjennomsyrer hele vår måte å tenke på.
RELATERTE ARTIKLER:
- Ny-marxist 1968 ideolog, Herbert Marcuse om hvordan de kulturradikale skal undertrykke majoriteten!
- Aftenposten intervju om Hanne Nabintu bestselgeren RESPEKT: Sosialistisk rasisme å synes synd på mørkhudede.
- Aftenposten: Det er sosialistisk rasisme å synes synd på mørkhudede – Hanne Nabintu
Jeg merket dette da jeg først flyttet til Norge fra Afrika i en alder av 19 år.
Det fremsto så underlig for meg at straks man snakket om innvandrere, kunne man slett ikke omtale disse på samme måte som nordmenn.
Man kunne, for eksempel, ikke kritisere høyt en afrikaner som alltid kom sent til jobb (jeg arbeidet en periode på sykehjem og hadde en slik erfaring der. Dette skriver jeg om i bestselgeren Respekt.)
Hvis man gjorde dette, ble man straks stemplet som “rasist”. Det ble følgelig ansett som rasisme å kreve ansvarlighet av en afrikaner i Norge. Slik oppfattet jeg situasjonen. Jeg syntes det var svært diskriminerende for afrikaneren.
For meg, som var født og oppvokst i Afrika, fremsto det svært merkelig at man ikke ønsket likeverd i Norge, og jeg forsto etterhvert at dette hadde sin rot i den type sosialistisk rasisme som gjennomsyrer vår måte å tenke på.
Resulatet var at sløve og arbeidssky afrikanere slapp unna med å komme for sent til jobb hele tiden, slik jeg erfarte det. Folk våget faktisk ikke å si noe til mannen.
Antar man at mennesker fra andre land 
ikke kan arbeide?
Hvorfor fremlegges ikke automatisk krav om at den nyinnflyttede straks kommer i arbeid?
I land som USA, har arbeidsplikten gjort landet fremgangsrikt. Den som flytter til USA plikter å ha arbeidskontrakt der før han flytter dit. Slik fostres et arbeidssamfunn, heller enn det vi har mer av i Europa, et stønadssamfunn der ikke-vestlige innflyttere stakkarsliggjøres.
Hos den fremmede, fremmes i neste rekke bitterhet over det nye landet, da man sakte mens sikkert forstår at man ikke kommer til å bli anerkjent i det nye landet på grunn av sin hudfarge. Det er selvsagt unntak, men Walid al Kubaisi var en av dem som påpekte dette. Han sa at etnisk norske har en usynlig barriere knyttet til hudfarge. Samme hvor mange år du er i Norge, blir du aldri akseptert som noe annet enn “en utlending”.
Her kommer den sosialistiske raseorienteringen inn igjen. På høyresiden kan den komme til uttrykk ved at man insinuerer at dersom “alle utlendinger forlater landet, vil alt bli bra i Norge.”
På venstresiden gir den samme rasismen seg utslag i multikulturalismens stakkarsliggjøring av innflyttere. Disse må “ikke kritiseres i mediene på samme måte som etnisk norske”, man må være “mild i tonen”.
Det settes ikke de samme kravene til de med mørkere hud som til dem med lys hud. Igjen, stakkarsliggjøringen av den ikke-vestlige kommer her til uttrykk.
Skiller ikke mellom kriminelle og lovlydige ikke-vestlige
Den sosialistiske rasismen umyndiggjør ikke-vestlige: Man skiller heller ikke skiller mellom lovlydige “utlendinger” og lovbrytende “utlendinger”. Begge grupper havner i samme bås i den sosialistiske rasismetanken, for begge grupper har jo “mørkere hud enn oss”.
Mange unnskyldes for dårlig oppførsel og kriminelle handlinger, slik at man ikke krever ansvarlighet i samfunnsfellesskapet – begge deler basert på etnisk tilhørighet.
Denne diskrimineringen mot etnisk norske bidrar i neste rekke til å forsterke en rasisme mot ikke-vestlige fra etnisk norske sin del. De ser hvorledes ikke-etnisk norske slipper “billig unna” og oppfatter situasjonen slik at ikke-vestlige tas på med silkehansker.
Dermed oppstår det fenomen at ikke-vestlige innflyttere svartmales, samme hva de gjør eller hvordan de lever i det nye landet.
Både de som såkalt «lever på trygd» og de som arbeider hardt, betaler skatt og innordner seg under norske lover og regler utsettes urettmessig for den samme raseorienterte stigmatiseringen.
Den sosialistiske rasismen umyndiggjør ikke-vestlige: På samme måte behandles “etnisk norske” som en slags frikjent kategori, igjen basert på etnisitet.
Kampen mellom “det gode og det onde” ender paradoksalt nok opp i en etnisk orientert kamp mellom “hvite europeere” og “mørke innflyttere”.
Venstresiden preges betydelig av denne formen for rasisme, da uttrykt gjennom kroniske angrep mot “etnisk norske”, mens man praktiserer en medieteknikk der man aktivt unnlater å kreve ansvarlighet av ikke-vestlige innflyttere på samme måte som etnisk norske.
RELATERTE ARTIKLER:
- Høstens artikkelserie om EU motstanden og sammenbruddet i Europa.
- Judicial Watch om korrupsjon Clinton Foundation. #Norge gir mest.
- TV serien JERUSALEM med Hanne Nabintu Herland.
- Umulig å overdrive kristen filosofis betydning for utviklingen av Europa. #NyeBabylon
- Den sekulære ekstremismen i Europa. Mohammed Usman Rana.
Ett blant mange eksempler er Benjamin Hermansen saken, der man rettmessig i mediene fordømte drapet, mens man knapt nevnte drapssaken der en “etnisk norsk gutt” ble drept av såkalte “utlendinger”.
Sistnevnte sak – og en lang rekke tilsvarende saker – var ikke viktig å snakke om, mens Hermansen saken, som sagt rettmessig, fikk betydelig mediedekning.
Den sosialistiske rasismen ødelegger samhørigheten i Norge
Den sosialistiske rasismen umyndiggjør ikke-vestlige: Den sosialistiske rasismen har pågått i årtier og aktivt bidra til å ødelegge den nasjonale samhørigheten i Norge. Fokuset på etnisitet heller enn nasjonal identitet, uavhengig av etnisk opprinnelse, har ført til dagens situasjon som preges av alvorlige parallelle virkeligheter.
De ledende medienes rolle har blitt å dekke over dette problemet, heller enn å belyse det for å løse utfordringene.
Systemet er et resultat av den kulturradikale 1960-talls multikulturalismens fokus på etnisk tilhørighet som kvalifikasjonskrav for hvordan en person skal behandles i samfunnet.
Det er muliggjort gjennom implementeringen av den sosialistiske rasismen, en tankegang som kronisk umyndiggjør fremmedkulturelle og ikke setter samme krav til disse som til etnisk norske.
Hele Europa lider nå av denne typen grov sosialistisk rasisme og forskjellsbehandling basert på etnisk tilhørighet, som bidrar til å ødelegge land etter land.
I bunnen for denne typen etnisk orientert tenkning ligger sosialdarwinismens grove rasisme.
Den baserer seg på en 
Her finner vi kimen til det jeg har betegnet som “den sosialistiske rasismen”, les for øvrig Aftenpostens intervju med meg om dette – et intervju som skapte så store bølger at avisen nærmest måtte be om unnskyldning for å ha trykket intervjuet i sin tid.
Uttrykket mitt “den sosialistiske rasismen” fornærmet de rådende makteliter i Norge som nettopp i årtier har fremmet denne typen grov rasistisk tenkning og skilledeling mellom “utlendinger” og “etnisk norske”.
Reaksjonene fra venstresiden var så sterk at flere uttalte at “vi trenger ikke Herland i Norge” eller noe i den retning.
Til dags dato ligger en av disse artiklene sticky øverst når man søker på mitt navn på Google.
Ikke likeverd, men umyndiggjøring preger venstresidens håndtering av innflytting
Den sosialistiske rasismen umyndiggjør ikke-vestlige: Den multikulturalistisk tenkning baserer seg på tanken om at det alltid er «synd på mennesker» med mørkere hudfarge. Det er en ren sosialdarwinistisk tanke om at disse kommer fra «uopplyste, laverestående folkeslag» – og at man dermed ikke kan forvente ansvarlighet i samfunnet.
Denne tankegangen innebærer en ovenfra-og-nedad holdning som viser grov disrespekt for mennesker fra andre land.
Og i bunnen ligger sosialdarwinismens tanke om at Europa er øverst på enhver rangstige, og at alle andre bør «bli som oss».
Dermed har vi fenomenet som er så kjent i land som Norge, at ikke-vestlige innvandrere loses temmelig lemfeldig inn i en underklassetilværelse på trygd, heller enn at deltagelse i arbeidslivet og lønnet arbeid kreves som forutsetning for tildeling av oppholdstillatelse.
Årsakene er sammensatte, men den negative spiralen rammer alle, både de oppriktige innflytterne som ønsker å arbeide hardt for å delta i velferdsøkningen og de som utnytter stønadssystemet. Etniske nordmenn reagerer, som sagt, med et tiltagende raseri på det de oppfatter som utnytting av velferdsgodene.
Apartheid-tendensene til et skille mellom etnisk norske og ikke-vestlige er ikke minst synlig i den betydelige fraflyttingen av etnisk norske fra Groruddalen i Oslo.
Dette er en direkte konsekvens av den mislykkede integreringspolitikken og uttrykker den manglende respekt for ikke-vestlige innflyttere som gjennomsyrer det norske samfunnet.
Norge fremstår i dag som et etnisk segregert klassesamfunn. Kløften mellom politikernes måte å snakke om integrering på og vanlige folks reaksjoner og erfaringer er to forskjellige parallelle verdener.
Medienes ensidige dyrking av de politiske elitenes perspektiver bidrar dermed til å øke problemene.
Landet har utviklet seg til å bli et knallhardt rasesamfunn der etnisk opprinnelse er et viktigere signal enn den utdannelse, kunnskap og kompetanse som individet har.
De dyktigeste “utlendinger” jobber som taxi sjåfører og får ikke jobb andre steder – igjen basert på etnisk tilhørighet?
Udugelige taxisjåfører som stiller skitne på jobb uten å ha dusjet, er frekke i bilen og krever at kunden skal forklare veien dit man skal, får heller ikke sparken – igjen basert på en rasistisk praksis av at man ikke kan forvente at en “mørkhudet taxisjåfør” kan veien til destinasjonen.
Er han mørkhudet, må han “unnskyldes”, i tråd med den sosialistiske rasismens grunnholdning.
Alle vet dette. I Oslo får ikke drosjeselskapene lov til å sparke udugelige ansatte, det har kommet som direktiv fra politiske myndigheter.
Den sosialistiske rasismen umyndiggjør ikke-vestlige: Han må “hjelpes og unnskyldes” uten krav til ansvarlighet. Parallelt bekreftes det dermed overfor etnisk norske at “ikke-vestlige ikke kan noe”, ettersom tusenvis erfarer nettopp dette i taxikøen – og ikke våger å snakke om det av frykt for å bli rammet av et annet sentralt trekk ved den stakkarsliggjørende sosialistiske rasismen: Man blir stemplet som rasist.
Krever man ansvarlighet fra en drosjesjåfør – at han kan yrket sitt, kjenner adresser i Oslo og er høflig og ikke lukter svette, ja da er man altså “rasist”.
Denne typen rasistisk tenkning der man ikke behandler en “etnisk norsk” på samme måte som en “innflytter”, bidrar i neste rekke til at den onde sirkelen forsterkes.
Etnisk norske føler seg diskriminert i eget land og sinnet ulmer i dag rett under overflaten.
Følg debattene om samme tema i VG, samt Dagbladet og Aftenposten og Bergens Tidende eller Dagens Næringsliv for mer informasjon.
