Det triste selvskryt: Nordmenn ser på seg selv som verdens beste: At Norge stadig kåres av FN til verdens beste land å bo i, er ikke rart tatt i betraktning at en av indeksene er bruttonasjonalprodukt pr innbygger.
Selvsagt kommer et så lite land med så få innbyggere og så mye oljeforekomster høyt opp på en slik rangering. Og det er omtrent kun hos FN at vi kåres til verdens beste.
I andre kåringer – og det er mange av dem – kommer ikke Norge tilsvarende høyt, men det snakkes ikke om i media.
«This is a remarkable book by a remarkable person. Excellent work.” Dr. Paul Craig Roberts, leading American political economist
Dessuten er Norge som kjent verdens 7. største bidragsyter til FN, så her går oljepenger og skattepenger til å finansiere ymse aktiviteter i FN, – hvilket unektelig sikkert bidrar til god motivasjon for FN til stadig å hylle Norges vilje til å betale andres regninger.
FN har, som de aller fleste vet, et betydelig rykte på seg knyttet til å “belønne” med fine stillinger de som gir mest inn til systemet.
Kanskje dette er en av årsakene til at så mange nordmenn plutselig fikk ledende stillinger rundt om i disse systemene.
Det triste selvskryt: Nordmenn ser på seg selv som verdens beste: Vi befester uansett hele tiden de fortellingene vi ønsker å høre: vi er snillest, vi er størst, vi er verdens beste.
Forskningsrapporter bygger dessuten på ulike parametere. Financial Times kåret nylig Finland til det beste landet å bo i. I Norge vil det finske systemet antagelig betegnes som gammeldags.
Svakheten ved sekstiåtternes opprør er i dag åpenbar. Degraderingen av lærerens myndighet har ført til utydelig lederskap, mangel på handlekraft og disiplin, anarkistiske tilstander i klasserommet og en likhetsterror som baner veien for et middelmådighetssamfunn der man nesten ikke stiller krav til egen innsats av frykt for å såre de svakeste.
Strategien ble treffende oppsummert av utenriksminister Jonas Gahr Støre som påpekte at det ikke er behov for å dyrke de beste fordi de klarer å dyrke seg selv.
Den febrilske jakten på likhet har gjort barn med spesielt gode evner svakere, og også rammet de som av ulike grunner ikke har maktet å ta ansvar for egen læring, som det så populært heter når læreren ikke lenger følger opp elevene for å forsikre seg om at de gjør sine lekser.
I norsk skole dyrkes simpelthen ikke de hardt arbeidende, de initiativrike, de engasjerte og de høyt motiverte elevene som idealer som andre elever kan strekke seg mot, disse som inspirerer med sitt faglige engasjement og trekker alle andre med seg.
Sekstiåtternes skolestrategi har spilt fullstendig fallitt, noe de dårlige resultatene i PISA undersøkelsene stadig bekrefter.
Under Kristin Clemet var det tegn til endring. I memoarene til hennes statssekretær, Helge Ole Bergesen, Kampen om kunnskapsskolen går det klart fram at man hadde startet en ny arbeidsdag hvor målet var å gjenreise skolen.
Dessverre valgte de rødgrønne det såkalte kunnskapsløftet, – enda en ny reform, som er en ideologisk kritikk av skolen som sosialistene selv hadde skapt som de så fant en rekke svakheter ved. Dermed satte de seg fore å rulle tilbake Clemets arbeid. I dag er likhet igjen viktigere enn kunnskap.
Professor Arild Tjeldvoll beskriver en skole i fritt fall når det gjelder faglig kvalitet, arbeidsformer og disiplin. I følge Tjeldvoll er problemet manglende kvalitetskontroll, og en nedvurdering av boklig lærdom. Geir Lundestad tente et bål da han sa at norske studenter er late.
Det har han naturligvis helt rett i. Det er et kvalitetsgap i mellom universiteter som Cambridge og Columbia, og deres norske motstykker.
Norske foreldre må nå stille seg spørsmålet om hvilken skole de skal sende barna sine på. Er det omsorgssvikt å sende barna på offentlig skole? Ikke minst betaler idealistiske lærere for feilslåtte reformer i form av undergravet autoritet og fallende sosial prestisje. De siste to tiårene har stått i skolereformenes tegn.
Det har vært bølger av eksperimentering i forhold til rammer og fordommer. Stadig har det kommet nye læreplaner med pedagogiske teorier som har vært utprøvd på et stadig mer reform-utmattet norsk lærerkorps som stadig må skrive interne rapporter istedenfor å konsentrere seg om å levere god undervisning.
Man har gått fra å slutte med klasser, slutten med karakterer, mer gruppearbeid, mindre gruppearbeid, mer PC-bruk i undervisningen, mindre PC-bruk.
Den kulturradikale elitens tankegods ble med andre ord god latin. Når vi i dag leser tekstene som har formet dagens norske skolen er de sjokkerende naive.
De pedagogiske nyvinningene sammenfalt med et kvalitetsfall som mangler sidestykke i norsk historie. På internasjonale målinger ligger i dag norske skolebarn etter barna i land som vi gir bistand.
Det er bare trist alt sammen og vanskelig å få gjort noe med i det korte bildet fordi arkitektene bak selvdestruksjonen av norsk skole fortsatt sitter i maktposisjoner og antagelig vil gjøre det like til de går av med pensjon om noen tiår, – og disse forsvarer stadig sine feilgrep og nekter å foreta endringer til tross for at det er åpenbart for alle hvor galt det hele bar.
Å miste ansikt ved å måtte erkjenne at teoriene man forfektet rett og slett bar grusomt galt av sted, er en hard pille å svelge. Man har brukt sitt liv på å sloss for et kulturradikalt tankegods viste seg å være totalt mislykket.
Mange velger å lukke øynene og heller fortsette i samme retning. Kvalitetsfallet er størst der det teller: naturfag, matte og språk.
Det triste selvskryt: Nordmenn ser på seg selv som verdens beste: Pisa-undersøkelsen viser med all tydelighet at tradisjonell skole er den beste. Finland, der sosialistenes visjonære ikke fikk innpass har i dag verdens beste skole. I Norge sitter det langt inne å innrømme at 1990-tallets pedagogiske tankegods er en del av problemet, ikke en del av løsningen.
Paradoksalt nok går dette sosiale eksperimentet ut over de svakeste elevene. De som kommer fra hjem med ressurssterke foreldre, ofte med akademisk bakgrunn og som er flytende i norsk klarer seg, mens de barna som mangler struktur hjemme, har mødre og fedre som ikke makter å hjelpe dem med lekser og motivere i riktig retning faller igjennom når de heller ikke får det på skolen.
At ministre i regjeringen sender barna på privatskole i stedet for den skolen de selv har skapt sier mer om tingenes tilstand enn all verdens stortingsmeldinger.
Derfor må foreldre spørre seg om de er skyldige i omsorgssvikt når de sender barna på en skole de vet er middelmådig? Hvor dårlig er for dårlig? Den åpenbare løsningen er naturligvis å gjenreise den skolen vi reformerte oss bort fra.
Et sammenlignende blikk på norsk og polsk skole er også interessant. I Polen har de et skolesystem med mastergradsutdannede lærere, treretters EU subsidiert middag og interessekretser etter skoletid der barn kan videreutvikle spesielle begavelser. Denne typen analyser synliggjør karaktertrekk som ofte betegnes som typisk norsk: en naiv tiltro til at Norge er verdens beste land.
