Vårt Land omtaler TV serien “Fryktløse Nordmenn” der jeg poengterer at janteloven og konsensustyranniet er et av hovedproblemene i Norge i dag. Mange er livredde for å stikke seg ut, stikk i strid med idealet om ytringsfrihet og “frihet for folket”.
Det er ofte strikte, sosiale regler for adferd, med et usedvanlig sterkt krav til kulturradikal politisk korrekthet. Hvis noen sier noe positivt om vikingtiden, blir man nærmest øyeblikkelig kalt de verste skjellsord. Hvorfor?
Vikingtiden er en fase i norsk historie som bør kunne omtales og snakkes naturlig om. Det var en fase der nordmenn og Nordens folkeslag reiste over hele verden, fant Amerika og oppholdt seg i Konstantinopel.
Snorre har gitt oss Kongesagaene og mye mer, dette er spennende stoff som vi omtaler i TV serien Fryktløse Nordmenn.
Bygdedyrets konsensustyranni i Norge – derav Fryktløse Nordmenn – Vårt Land: Frykten for å snakke om historien vår reflekteres også i Jon Vidar Sigurdssons omtale i Vårt Land, som er opptatt av viktigheten av å ikke bryte med “den rådende akademiske oppfatning”.
Hvorfor skal vi ikke bryte med “rådende oppfatninger”?
Er ikke kritisk tenkning, refleksjon rundt ulike teorier interessant når man snakker om vikingtid?
Eller har norske akademikere sementert “sin tolkning” av vikingtid, og nåde den som tenker i andre baner?
Ingen av oss levde på vikingtiden, vi har en rekke kilder slik som Snorre og andre, her er det mange teorier om mangt som kan være spennende å se på.
Blant annet effekten av at kristne slaver kom til Norge.
Påpekning av direkte feil som sies av programgjestene er en ting, men å vri bildet til en forventning om at kun “det rådende paradigmet” må fremmes, blir igjen – høyst frihetsinnskrenkende. Folk som våger å reflektere selvstendig og se på andre teorier, skal altså bankes i hodet med en politisk-korrekt hammer?
Vi får kritikk i Vårt Land for ikke å ha intervjuet ledende professorer om vikingtid. Dette var et bevisst valg fra vår side. Hvorfor skal det bestandig være de samme som skal uttale seg?
Vi samtalte med historiker Halvor Tjønn, men TV serien ønsket ikke bare å snakke med høytstående akademikere, men de brede lag av vikingtidsinteresserte.
Vi ville ikke reflektere den elitistiske akademia-vinkel som Sigurdsson representerer, men den voksende folkeinteressen for vikingtid.
Bygdedyrets konsensustyranni i Norge – derav Fryktløse Nordmenn – Vårt Land: Derfor valgte vi til det første programmet en høyt respektert mann som ikke er historiker, – det har vi heller ikke hevdet, men i mange år har brukt sin livskraft på å vektlegge det flotte ved vår gamle historie, Viking Valley Gudvangens høvding, Georg Olafr Reydarsson.
Hans program reflekterer den våkne interessen for vikingtid og dets tradisjoner og livsoppfatning.
Det som Viking Valley teamet har fått til i Gudvangen, der en hel vikingby nå bygges opp, er fantastisk.
Da jeg var i dette multikulturelle miljøet i sommer, var det folk der fra mange deler av verden, pakistanere, folk fra Midtøsten, andre fra Øst Europa, England, amerikanere. Alle med det til felles at de fascineres av vikingtiden og dens tradisjoner.Det burde vekke stor glede hos oss alle, ikke sinne.
Dette er en folkelig serie som legger positiv vekt på vikingtid, norsk storhetstid på 1200-tallet, kristningen av Norge og moderne “vikinger” som Fridtjof Nansen.
Vi tror at mange vil glede seg over en TV serie som retter søkelyset på det spennende og ekspansive ved vikingtid og vår egen kulturhistorie, med vekt på den internasjonale tilnærmingen.
I episode to snakker historiker Halvor Tjønn levende om vikingskipenes betydning og norske leiesoldater i Midtøsten, skandinavenes bidrag til opprettelsen av Russland, samt det norske samfunnet som var basert på individets rett.
Dette er jo vår egen kulturhistorie og intet å være redd for å snakke om. En trygg nasjonal identitet, forankret i gleden over sin egen historie er en forutsetning for også å kunne respektere andre kulturer.
Dette vet jeg mye om som født og oppvokst i Afrika. Å være en stolt kenyaner betyr ikke at man dermed forakter andre afrikanere, det innebærer kun at man er trygg i sin egen kulturelle identitet og glad i sitt eget land.
Vår hensikt med tittelen “Fryktløse Nordmenn” var at nordmenn definitivt trenger å oppmuntres til å bryte løs fra janteloven og den knugende konsensustrangen i Norge, – fra det ondsinnede bygdedyret som alltid fremhever at “du skal ikke tro at du er noe, at det du gjør betyr noe, at det du står for endrer noe, at livet ditt har mening” og så videre, for å generalisere.
Noe av hovedproblemet i Norge er at mange ikke tør å si det de mener, tør ikke stå for det de tror på, redd for hva andre “skal mene om meg” – noe helt annet enn den fryktløse, ekspansive, internasjonale holdningen vi ser i norsk storhetstid.
I dag er mange av oss preget av menneskefrykt for alt mulig, for hva media skal si, for hva naboen skal tro dersom vi våger å leve livet fritt og ekspansivt.
Vi er så redd for å stikke oss ut i mengden og tenke på tvers av “det rådende paradigmet” at det blir handlingslammende og livslammende for mange.
I så måte fremstår det så tidsriktig forventet fra en akademiker som arkeolog Anne Doksrød, som til og med klarer å hevde at vikingtidens Lindisfarne angrep ikke krevde fryktløshet av vikingene.
Hun mener skandinaviske vikinger som reiste over hele Europa, inntok byer, utforsket Amerika og drev handel langt inn i Midtøsten ikke hadde en fryktløst internasjonal holdning?
Var de “feige vikinger”, preget av feighet som nettopp var en av de mest foraktede kvalitetene på vikingtiden? Det er, ifølge Doksrød, propaganda og misbruk av historien å hevde at vikingene var fryktløse?
Denne typen utsagn blir igjen et eksempel på nettopp den type politisk korrekthet som virker lammende på kritisk refleksjon.
Det som går imot det rådende paradigmet blir automatisk stemplet som propaganda? Er dette den akademiske tilnærming? At å være akademiker er å aldri reflektere utenom opptråkkede spor?
Vi trenger mindre jantelov og mer frihet uten den knugende frykten for det ondsinnede bygdedyret og all sladderen i Norge.
Og vi trenger en bevissthet om alt det flotte – ikke bare det negative – som finnes i vår kulturelle bagasje. La meg benytte anledningen helt til slutt og sitere skotske Thomas Dewar, «våre sinn er som fallskjermer, de fungerer bare når de er åpne».
Følg debattene om samme tema i VG, samt Dagbladet og Aftenposten og Bergens Tidende eller Dagens Næringsliv for mer informasjon.
