Herland Report skriver om en gammel Dagbladet artikkel om 1968er feminismen har skapt kjønnskrig for å vise hvorledes media ofte forenkler et budskap til det nærmest ugjenkjennelige.
Etter bestemte kulturradikale 1968’er mønstre, gjelder det for journalister å fremstille intervjuobjekter som “kontroversielle” dersom de sier noe annet enn det som er regnet som politisk korrekt.
Man er “mentalt syk, homofob, rasist, høyreekstrem, intolerant, kvinnediskriminerende, mannssjåvinist, gammeldags” og så videre i kjent hersketeknikk som de kulturradikale har brukt i alle disse årene for å sverte vanlige mennesker som synes det tradisjonelle Europa hadde en flott kultur.
Og hva er politisk korrekthet i dagens Norge?
Jo, å repetere virkelighetsforståelsen til 1968’erne, de som tok makten i kjølvannet av hippie-bevegelsen og den såkalte New Left i USA, skriver Hanne Nabintu Herland, religionshistoriker, forfatter og grunnlegger av The Herland Report.
Vi lever i 2020. Likevel er det verdensbildet fra 1968 som fortsatt styrer oss, både på Høyresiden men fremfor alt Venstresiden.
Det gjennomsyrer hele den norske tenkningen, og holder nasjonen i et slags jerngrep – et ny-marxistisk ideologisk Sovjet – som forhindrer utvikling.
Man blir stående i 1968, for å si det slik, mens verden utenfor Norge utvikler seg.
For noen år siden var jeg svært aktiv i norsk presse. Det var før jeg fant ut at offentlig debatt kun er et slags sirkus, men ikke er en arena der argumentene lyttes til. Offentlig debatt er en underholdningsarena der individer tildeles sirkushestrollen for å skape “moro” på TV. Jeg trakk meg fra denne rollen etter en stund, og flyttet utenlands.
Nedenfor finner du en Dagbladet artikkel som er omskrevet til det budskapet jeg egentlig hadde den gangen. Sammenligner du med den opprinnelige Dagbladet teksten, er det lett å se hvorledes journalistens oppgave var å få meg til å se “halvgal”, “rar”, “underlig” ut, samtidig som han ensidig fokuserer på det seksuelle poenget.
Mens min agenda var noe helt annet, nemlig å rette kritikken mot den kulturradikale feminismen, 1968’er feminismen, noe som overhode ikke kommer frem i Dagbladets opprinnelige artikkel.
Det er en nyhetsside som også har en YouTube kanal med TV intervjuer med en rekke av Vestens ledende tenkere.
Herland sier hun alltid har oppfattet Norge fra et utsideperspektiv, kanskje som følge av oppvekst i Afrika, og har bestandig etterlyst et oppgjør med den sosialistiske norske rasismen som ser ned på innflyttere.
LES MER:
- Nymarxismens ideolog, Herbert Marcuse, sa at det var viktig å undertrykke majoritetens oppfatninger.
- Moderne vitenskap er ikke nøytral, men sterkt preget av politisk korrekt 1968’er tenkning.
Etter å ha bodd mange år utenfor Norge, i Sør Amerika og Midtøsten, med et bredt internasjonalt nettverk utenfor landet, ble det naturlig å danne sin egen mediekanal.
Braksuksessen har åpnet mange dører i USA, der Herland har intervjuet ledende senatorer, politikere, Judicial Watch direktører, ledere fra CIA, NSA, bestselgende forfattere, akademikere og professorer.
Fra det skandinaviske segmentet, har Herland også en rekke spennende stemmer med seg, som Niels Chr. Geelmuyden, Einar Salvesen, Brita Møystad Engseth, Hans-Erik Dyvik Husby, Lillian Muller, Mohammad Usman Rana, Walid al Kubaisi og mange flere.
På Herland Report nyhetssiden finner du artikler fra en rekke av Vestens ledende intellektuelle, forfattere og aktivister om utenrikspolitikk, perspektiver på Midtøsten, den kulturelle nedgangen i Vesten og ramsalt kritikk av New Left kulturradikale bevegelsen på 1960-tallet.
– Jeg har blitt invitert til mange ting, men slik jeg ser det er det under min verdighet å gå i et tog når vi har havnet i en situasjon der kvinner bidrar til å skape et mannsfientlig samfunn, fortsetter hun. Det var overhode ikke dette feminismen skulle brukes til. Vår form for progressiv, 1968’er feminisme har feilet.
Vi burde gå tilbake til suffragette-feminismen som ønsket å gjøre kvinnen sterk og styke respekten for hennes kvinnelighet, ikke rive ned mannen eller omgjøre kvinnen til en mann, sier hun.
Foreslår mannedag
Derfor foreslår hun nå å gjøre 8. mars til mannedagen.
– Jeg er interessert i et mannetog ettersom undersøkelser nå viser at det er menn som blir diskriminert i Norge, og jeg kunne gjerne holdt appell på mannedagen 8. mars, sier Herland.
Hun mener man i Norge har et ubalansert samfunn med for mange feminine verdier på bekostning av balansen mellom kjønnene. Verden blir ikke bedre av at kvinner blir de som diskriminerer, sier hun, da er vi like langt. Vi har skapt et samfunn der kvinner kjemper mot menn, ekteskapet har blitt en “kjønnskamp”, og vi leder unge kvinner inn i forestillingen om at “menn er imot dem” og forsøker å stoppe deres fremgang.
Å tildele kvinnen et kronisk “taperkort” slik 1968’er feminismen gjør gir kvinnen inntrykk av at det alltid er henne det er synd på – og legg merke til at jeg alltid snakker om 1968’er feminismen, ikke feminisme generelt.
Jeg har også bestandig, i intervjuer, snakket om at både kvinner OG MENN må ha en holdning av å ville tjene hverandre i parforholdet.
Likevel ble det i norske medier i flere år fremstilt som om jeg kun hevdet at kvinnen burde gjøre dette. Jeg spør: Hvordan skal det gå med norske parforhold dersom kvinner og menn ikke hjelper hverandre i forholdet? Støtter hverandre? Tjener hverandre? Er gode mot hverandre?
Det var en hovedfeil i Jacques Derrida’s tenkning at kvinnen bestandig er det svake leddet. Han var fra Algerie og regnes jo som 1968’er feminismens og dekonstruksjonismens far.
Han så for seg at maktstrukturer i samfunnet kommer i par, en sterk og en svak, og at kvinnen alltid var den svake. Hvorfor sa han det?
Jeg vil påstå Derrida selv var kvinnediskriminerende i sitt syn på kvinnen. Kanskje hadde han det med seg fra Algerie? Ikke vet jeg.
Uansett, hvor fikk han det fra at kvinnen alltid er den svake? Det stemmer ikke med virkeligheten.
1968’er feminismen diskriminerer kvinnen
Feminismen har skapt kjønnskrig: Derrida bidro gjennom 1968’er feminismen til å skape en hel generasjon sinte damer i Vesten som alltid føler seg diskriminert. Samme hva de får, er det bestandig for dårlig og et dårlig selvbilde hos kvinner har kommet ut av denne “offer tenkningen”.
Jeg har bodd i mange land. Få steder treffer man så mange svake kvinner som i Norge og Nord Europa. Her har vi vært mest preget av 1968’er feminismens og dens evangelium om at kvinner er så svake og diskriminerte.
Er det rart mange får et dårlig selvbilde? De får jo hele tiden høre at de er så svake og er ofre for menn og så videre. Det er patetisk. Og heller ikke sant. Hvis du tror på en løgn lenge nok, preger den deg tilslutt.
Hvis du tror at du er en idiot, føler du deg også som en idiot. Og det hele er skapt fordi du tror at 1968’er feminismen hadde rett, mens du ikke er klar over at du faktisk tror på en løgn.
Kvinner er IKKE SVAKE, vi er IKKE OFRE, vi er sterke individer som trenger en feminisme som gjør oss trygge med godt selvbilde slik at vi har mye å gi til verden.
(Dagbladet) – Kvinnedagen er ikke lenger noe å gå i tog for, ikke når 1968’er feminismen er så feilslått. La oss heve oss et nivå høyere, der det ikke lengre er snakk om man er mann eller kvinne.
Hvis du ringte meg fordi jeg er kvinne som har noe å si om kvinnedagen, så får jeg lyst til å legge på. Jeg vil bli ringt fordi jeg har et godt poeng, samme hvilket kjønn jeg er.
Feminismen har skapt kjønnskrig: Hun drar fram en debatt med i Trygdekontoret på NRK 3 med Dagbladets Martine Aurdal, som ifølge Herland i slutten av programmet sa hun mente det var en seier at det var første gang to kvinner var med i programmet.
– Jeg mener ikke at man skal være med på grunn av at man er kvinner. Blir man valgt fordi man er kvinne, blir det jo like diskriminerende som at man er valgt fordi man er mann.
Var ikke poenget å fokusere på kvaliteter ved en person, ikke personens kjønn? Det skal i så fall bare om disse to kvinnene har de beste poengene, sier hun.
Her ser vi igjen et eksempel på den forfeilede kvinne-politikken som springer ut fra 1968’er tenkningen. Trygdekontoret hadde ofte ikke kvinner med i programmene, og skulle nå slå til – antar jeg – og ha med to i slengen.
Vi skulle selvsagt diskutere “feminisme” for det er jo det kvinner er mest opptatt av.
– Trenger pause fra kvinnekampen
Feminismen har skapt kjønnskrig: Herland mener likestillingen har gått for langt og har blitt en kamp mot mannen.
– Er det automatisk sånn at der kvinner hersker over mannen er bedre enn der mannen hersker over kvinnen? Ikke nødvendigvis. Den kravstore feminismen har gått for langt, og vi trenger en pause fra 1968’er typen kvinnekamp.
Hun hevder videre at man i Norge i dag har likelønn.
– Men det stemmer jo ikke. Ifølge SSB tjener kvinner 85 kroner i gjennomsnitt for hver 100-lapp en mann tjener?
– I den sammenheng vil jeg si at det er helt feil at vi ikke har likelønn. Det vi har i Norge er et kjønnssegregert samfunn, der kvinner får velge fritt hvilke jobber de vil ha.
Men vi kvinner er ikke interesserte i ledende stillinger, og velger lavtlønnede yrker, sier Herland. Man kan ikke sammenligne lønn uten å se på utdanningsnivå og yrkesvalg. Å være sykepleier gir lavere lønn enn å være administrerende direktør.
– En direktør bærer et helt annet ansvar, hans arbeidstid er ofte i gjennomsnitt mange timer lenger enn enn sykepleier. Jeg kjenner mange direktører, de jobber ofte 18 timer i døgnet, må reise i helgene, være på plass og droppe alt de har i hendene i helgen dersom det er nødvendig.
Jeg har ikke hørt noen klage over det heller, det er helt normalt for dem. Hvorfor skulle de klage? De har jo selv valgt å være toppledere.
-Neste spørsmål til 1968’er feminismen: Hvorfor er det absolutt så viktig å tjene mest? Er vi virkelig så materialistiske at vi tror at den som har høyest lønn automatisk har best liv?
Hvorfor kan ikke kvinnen få valgfriheten selv – dette vi jo har mast om i så mange år at kvinner bør få – og få lov til å velge sykepleier hvis hun vil? Hvis den rollen passer henne bedre, passer bedre med familieliv, hun liker å hjelpe syke mennesker og så videre, hvorfor skal kvinnen tvinges til å bli direktør?
Igjen, dette eksemplet alene illustrerer den manglende logikken i 1968’er feminismen som jager etter å få kvinner til på død og liv velge tradisjonelle “mannsyrker”.
Hvorfor er kvinner som velger “mannsyrker” så mye mer verdt i feministers øyne? Hvorfor er det eneste som er verdt noe ved en kvinne det hun gjør utenfor hjemmet, i arbeidslivet?
Hvorfor ser man ned på kvinner som velger å være hjemme med barn noen år? Det kan definitivt virke som om 1968’er feminismen ser ned på selve det å være kvinne, at hennes verdi kun finnes i graden hun lykkes med å overta “mannsrollen” utenfor hjemmet.
LES hele intervjuet i Dagbladet her.
The level of censorship in social media and search engines is all-time high. Do like thousands of others, subscribe to The Herland Report newsletter here!
Led by Scandinavian bestselling author, Hanne Nabintu Herland, The Herland Report news and opinion website provides independent analysis from leading Western intellectuals and ground breaking YouTube interviews, cutting through the mainstream media rhetoric. It is a great place to watch interviews and read the articles of leading intellectuals, thought leaders, authors and activists from across the political spectrum. The Herland Report believes in freedom of speech and its editorial policy resides above the traditional Left vs Right paradigm which we believe has lost its relevance and ability to describe the current driving forces in Western politics.
