Vårt Land debatten mellom biskop Tor B. Jørgensen og Hanne Nabintu herland, her det tredje svar til biskop Jørgensen.
“Kjære biskop,
Kirkens motstandsrolle i et samfunn der religiøse verdier settes til side har aldri vært viktigere.
Fra 1970-tallet har den sekulære svartmalingen av de religiøses positive bidrag i europeisk kultur blitt så sterk at vi i dag nærmest får inntrykk av at alt vår kultur tradisjonelt sto for, var galt.
Presset til å være politisk korrekt er formidabelt i dagens Norge, både i media og samfunn.
Det skremmer meg meget å se at biskopen nærmest forsvarer dagens «status quo» i en tid med dramatisk synkende gudstjenestedeltagelse.
I andre land er kirkene fulle av ungdom og familier på søndagene, mens i Norge aksepterer kirkeledere middelmådighet og er fornøyd med ti tilstede?
Dette er en tid der biskopene burde kledd seg i sekk og aske og grått over den dramatiske utviklingen som de selv, som Kirkens ledere, bærer hovedansvaret for.
Dagens kristenledere bærer samlet ansvaret for avkristningen av Norge.
De har ingen grunn til å smile. Hva er Den norske kirkes fremtid hvis dens biskoper er resignert fanget i «status quo»? Hvis ikke Den norske kirke får inn mer visjonære ledere, står den foran sin egen død.
Det vi trenger er en ny Dietrich Bonhoeffer som var blant de få som advarte mot den kommende tragedien i Tyskland, – vi hyller ham nå, men han ble slett ikke hyllet i sin samtid og gikk motstrøms i en tid da den tyske intelligentsia stilltiende godtok Hitler heller enn å gjøre det rette.
Brevvekslingen mellom biskop Tor B. Jørgensen og Herland har pågått I Vårt Land en periode, med utgangspunkt i Herlands åpningstale ved Oslo Symposium 2015. Les hele debatten her:
- Les Hanne Nabintu Herlands foredrag på Oslo Symposium: Europa i drastisk endring
- Les biskop Jørgensens første innlegg: Ad Oslo Sympositum – Spørsmål til Hanne Nabintu Herland
- Les Herlands svar: Europas behov for ny åndelighet
- Biskop Jørgensens andre innlegg: Takk, Herland – og noen nye spørsmål
- Les Herlands svar: Behovet for radikal reformasjon.
- Les biskop Jørgensens tredje bidrag: Ingen motsetning mellom frelse og rettferdighet
- Les Herlands tredje svar: “Kulturell kristen eller Jesus etterfølger?»
- Les biskop Jørgensens fjerde bidrag: Til Herland – om generøsitet og tydelighet.
Vi trenger kirkeledere som er tydelige på kristentroens temaer, tar lederansvar som motkraft mot hedonismen og er villige til å stå i gapestokkens hets, slik Bonhoeffer gjorde.
Den kristne kirkes hovedoppgaveer å levende formidle den metafysiske virkelighet og de åndelige lover som utgjør de kristne dogmer enten det er populært blant statens eliter eller ikke.
Kirken skal lede mennesker inn i et fritt, indre rom der de kan motta Guds kjærlighet.
Bibelen er samlet en realismens veiviser til et best mulig liv i denne verdens brutale kaos.
Den kristne hever seg over det jordiske og strekker seg begjærlig mot kosmos utenfor oss, i troen på noe så anti-materialistisk og ikke-empirisk etterprøvbart som Kristi blods evne til å rense fra synd.
Kristendommen snakker om muligheten for et nytt liv, – for en kosmisk kraft som gir en markant styrke til å overvinne livets vanskeligheter, til å utkonkurrere hat, bitterhet og ondskap med motsatsen: – en overnaturlig kjærlighet som gis fra det utenomjordiske, kanalisert ned fra Skaperen som er kommet nær ved sin sønn, Kristus, – der en sky av vitner og andre skapninger støtter mennesket i den kosmiske kampen som pågår mellom det onde og det gode i verden.
Troen er et valg, en overgivelse, en lengsel mot eksistensiell fred og renhet der man i tillit til det usynlige tar imot Guds gave. I troen ligger kraften til å overvinne det onde med det gode.
Hvor går så grensen for hva Kirken skal uttale seg om?
Det distinkte ved Jesus er at han hevet seg over det politiske og hjalp alle mennesker, uansett religion, etnisitet eller kjønn. Kristus hadde ikke en politisk posisjon, men det han sa og gjorde ble politisert.
Å forkynne et budskap med en åndelig vekt blir dermed i seg selv en politisk handling, – særlig i ekstrem-sekulære samfunn som vårt der troen forsøkes presset ut av dagens snevre, anti-kristne offentlighet.
Forhenværende statsminister Kåre Willoch påpeker i en tale i Kirkeakademiet i Bergen at Kirken ikke må tie om politiske spørsmål, når den kan uttale seg med grunnlag i Den hellige skrift.
Det avgjørende for om Kirken bør tale eller tie i en sak, må være om Kirkens lære gir veiledning til en mening om saken, ikke om saken samtidig er politisk.
Uttaler noen seg på Den norske kirkes vegne, så må han også kunne bevise at han uttrykker det som Guds ord faktisk sier.
Kan ikke uttalelser belegges ut fra Skriften, så er det bare egne meninger som målbæres.
Willoch hevdet at trenden blant enkelte til å bruke Kirken som plattform for å vinne politisk innflytelse utover det område der Kirkens lære ikke gir direkte veiledning, kan få alvorlige skadevirkninger for Kirken selv.
Slik opptreden av enkelte kirkeledere kan skape samvittighetskonflikt hos dem som føler at de politiske standpunkter som deres åndelige ledere har er uriktige, uten å være klar over at ledere som uttrykker sine egne personlige meninger og dermed ikke opptrer med kirkelig autoritet i det tilfellet det gjelder.
Slik opptreden vil i lengden svekke Kirkens autoritet i de saker hvor Skriften gir klar veiledning.
Leder for Civita, Kristin Clemet tenderer noe av det samme når hun i Vårt Land 15.2. i år kommenterer politiseringen av Den norske kirke og spør:
«Hvorfor er det ingen biskoper som skriver kronikker og går i tog for en strengere seksualmoral, en mer forsiktig bruk av gen- og bioteknologi, eller mot fri abort?»
Hva er Kirkens verdi dersom dens biskoper kun er ideologiske sekulære emissærer, som ikke gir hjelp til å reflektere over tidens store etiske og åndelige spørsmål?
Faren for dekadens gjelder for øvrig statskirker så vel som lavkirkelige.
Det er ikke nødvendigvis noe skille mellom statskirkelighet og et omvendelsespreget etterfølgelsesliv. I flere faser av historien har kirkens struktur og åndelighet nettopp beskyttet den troende og lavkirkeligheten representert det spirituelt dekadente.
Når bud og regler, selvhevdelse, dobbeltmoral og utestengelse av fremmede dominerer i lavkirkelige miljøer, representerer disse en åndelig død.
Den frikirkelige doktrinen om å ”skille seg fra verden”, har bidratt til en legitimering av kristnes rett til å ikke bry seg og «gå ut i all verden».
Dette er en av de største utfordringene i dag. De etterhvert så lukkede menighetsmiljøene har blitt en del av den egoistisk-materialistiske utviklingen der man er seg selv nok.
Kristne er nødt for å yte langt sterkere motstand mot den anti-kristne utviklingen og kreve respekt for åndelighetens plass i et ensidig materialistisk og religionsfiendtlig samfunn.
De hellige skriftene er meget tydelige på hva som er rett og galt. Innholdet i den kristne kirkes dogmer er ikke et konsensusspørsmål oppe til «demokratisk» votering.
Guds rike er for dem som ønsker å underlegge seg Kristi ord, ta opp sitt kors og følge ham mot evigheten.
Man trer inn i en åndelig virkelighet som utsletter skam og tidligere synder, det falne i mennesket erstattes med et genuint gudslys som åpner den indre verden for et nytt landskap av dyp tilfredshet. Dette er den kristnes sødme. Han forholder seg til verden som en på reise til et annet sted.
Vårt Land, 11.6.2015
Følg debattene om samme tema i VG, samt Dagbladet og Aftenposten og Bergens Tidende eller Dagens Næringsliv for mer informasjon.
