Tiårets verste medieovergrep: Trude Drevland saken

Herland Report: I stønads-Norge mottar de ledende mediene rundt 8 milliarder i støtte. Likevel går det galt. Opplagstallene stuper, folk orker ikke kjøpe avisen.

Det store spørsmålet er hvorfor tilliten til «samfunnsinstitusjonen» svekkes. La meg komme med en tørr betraktning rundt det som de fleste er klar over, men få sier rett ut.

I realiteten har medieledere i årevis strupet debatten på en temmelig autoritær måte. (Dagen kronikk)

Vi lever i en mobbekultur som nærmest mangler sidestykke.

Det er som en gjeng med samkjørte «rotter» –en brutalitetens mediemobb i Rom –som tillates å forbli hevet over lov, etikk og samfunnsansvar. Apropos Fake News.

Det var svært uklokt av de store avisene å begynne å omtale begrepet. Dermed ble vi andre påminnet om de lange rekkene med «falske nyheter», udokumenterte påstander, rykter og indisier vi er blitt presentert for i mange år, nettopp fra etablerte medier, uten å påpeke at man tok feil, da man i ettertid fant ut at det som ble sagt ikke stemte.

Trude Drevland saken fremstår som særdeles grell. Det er helt ufattelig at ikke sjefsredaktøren i Bergens Tidende får sparken. Folk er rasende over medienes urett og ondskap i denne saken.

I over et år ble hun fremstilt i ren heksejakt som lovbryter, tyv og banditt, hetset basert på spekulasjoner uten at det forelå dom i saken.

Nå er Drevland frifunnet. Man har forsøkt og forsøkt å stable på bena en sak som holder vann i retten, men til altså ingen nytte da det ikke forelå bevis for de grove anklagene.

Slik behandler «samfunnsinstitusjonen media» Bergens mest populære borgermester som forsøkte å bringe tusenvis av arbeidsplasser til Bergen og ble straffet av stønadsstøttede Bergens Tidende, en avis som antagelig ville gått konkurs uten hjelp fra staten.

Er det rart folk slutter å lese avisen, der indisier og rykter presenteres som fakta i måned etter måned, mens man gjør alt i sin makt for å sverte ryktet til og forhåndsdømme et menneske lenge før en rettssak har evaluert de faktiske forhold?

Når det deretter viste seg at det ikke var hold i anklagene, er det drepende stille fra disse feighetens apostler.

Man har ikke engang dannelsen til å stå frem med førstesideoppslag der sjefsredaktøren ber Drevland om unnskyldning.

Det burde vært straffbart å misbruke journalistikk til personlig vendetta mot enkeltpersoner. Selv er både jeg, og mange med meg rasende over medienes håndtering av Trude Drevland saken.

Vi lever i en mobbekultur der media omtrent kan forhåndsdømme akkurat som man vil. Men kritisk tenkning har aldri vært retten til å fremsette ubegrunnede personangrep og rykter.

Og disse avisene forventes det at vi skal ha tiltro til?

Nei, vi responderer med å slutte å lese avisen permanent. Det gjelder mange i Bergen etter den forferdelige sjikanen mot vår borgermester, Trude Drevland, som gjorde så mye godt for Bergen i alle de år da hun hadde dette vervet. Jeg har, faktisk, ikke tatt i en Bergens Tidende siden.

Konsekvensen av denne typen religionsfiendtlig mediesensur, er et autoritært system der kun enkelte subgrupper i samfunnet støttes, andre blir regelrett forfulgt.

Alt dette skjer mens man stadig snakker om “ytringsfrihet”.

Eksempelvis gjelder dette konservative kristne, godt illustrert i den ensidige hetsen mot Oslo Symposium.

En annen gruppe som kronisk svertes er nasjonalister som ønsker en sterkere vekt på nasjonalstaten og nasjonal suverenitet.

Disse fremstilles nesten automatisk som «populister» og «nazister». Dernest har vi de som kjemper for styrkingen av den tradisjonelle, norske kulturarven som kronisk blir møtt med merkelappen «rasister».

I de ledende mediene har man såvidt tillatt dissens, – det har da folk forlengst forstått, kun for å dokumentere «bredde», for deretter å åpne for brutale angrep nettopp på de perspektiver man vil ta strupetak på.

Den ideologiske mediesensuren har gjennomgående kuet opposisjonelle som bryter med det politisk-korrekte, og slik effektivt hindret gode løsninger på alvorlige samfunnsproblemer.

Det illiberale kan illustreres ved det mye omtalte fenomenet at man har tillatt trykking av en «opposisjonell kronikk» og deretter brukt kommentatorer til å rakke ned på «det forbudte perspektivet».

I kommentarfeltene sensurerer moderatorer bestemte utsagn, hos Google-Wikipedia redigeres artikler så kun det negative blir stående, med kronisk bruk av negative titler på tema man «ikke liker».

I TV debatter settes en opp imot seks som mener det motsatte, og så videre. Og samme hvor mange overgrep som begås og hvor dårlig avisen drives, mister medieledere omtrent aldri jobben.

De er superbeskyttet i gjengen. Ingen trenger å ta ansvar, man ber bare om mer statsstøtte. Vi vil absolutt ikke ha inn friskt, nytt blod og folk som evner å se verden i realismens lys.

Det virker som om medienes rolle er samkjørt for å redigere bort den virkeligheten som ikke passer inn i det «politisk-korrekte».

Den regressive holdningen har gitt oss et ensidig, ideologisk styrt bilde av verden der kartet ikke stemmer med terrenget.

Media tok feil om den republikanske nominasjonen, om Brexit, om presidentvalget i USA, om Donald Trump. Dette fordi mediene og dagens politiske elite subjektivt og ideologisk ikke ønsket seg dette.

Man snakker fortsatt om det som var populært å mene på 1970-tallet, mens vi andre befinner oss i snart 2020.

Kommentatorene kommer med det samme ensidige synet som for tyve år siden, det er drepende forutsigbart. Hvem gidder å lese disse “analysene” ? Jeg sluttet for mange år siden.

Vi blir dog, med jevne mellomrom, snusfornuftig diktert av ulike “mediemangfoldsapostler”, etter politimester Bastian metoden, at vi «må ha tiltro til medienes definisjon» av hva vi får lov til å mene om verden. Jasså?

Fremstillingen av eksempelvis Trump har vært så ensidig at media synkronisert fremstår som rene propagandakanaler. Alle sier jo det samme.

Det totalitære defineres, i henhold til filosof Hannah Arendt, ikke bare som et politisk diktatur, men forsøket på total sosial kontroll og styring av hva folk skal mene privat.

Av en eller annen merkelig grunn, tror media at vi andre ikke forstår hvordan denne sensuren opererer – under de stadige bannere av at «vi har ytringsfrihet» og «Fritt Ord».

Selvsagt er vi klar over at vi i årtier har vært underlagt både en partipisk og et “diktatorisk” meningstyranni i offentligheten.

Derfor blir det nærmest komisk når man nå ser fortvilelsen blant direktører som Knut Olav Åmås, han vet selvsagt alt om det ovenfor nevnte.

Åmås hadde gjort klokt i å heller posisjonere seg som en fremtidens mann, – en frihetens forkjemper, heller enn å sementere sitt navn som forsvarer av norsk autoritær sensurpraksis. Men det er kanskje litt sent å gi ham råd nå.

De anti-demokratiske og frihetsinnskrenkende hersketeknikkene har vært brukt så rått at det har skremt vettet av forskere og debattanter, som i årenes løp har trukket seg tilbake i ren frykt for mediehetsen.

Det tillates å vri og vrenge på utsagn for å fremstille folk som idioter, uten at journalisten må stå til ansvar. Apropos Fake News.

Det var svært uklokt av de store avisene å begynne å omtale begrepet. Dermed ble vi andre påminnet om de lange rekkene med «falske nyheter», udokumenterte påstander, rykter og indisier vi er blitt presentert for i mange år, nettopp fra etablerte medier, uten at man tilstrekkelig påpeker at man tok feil, da man i ettertid fant ut at det som ble sagt ikke stemte.

De elitistiske holdningene i media innebærer en folkeforakt og mangel på respekt for vanlige folks meninger.

Eksempelvis, en av de mest brukte medieskjellsord er «populist». Da mener man en politiker som «vi ikke liker». Men populisme betyr å være interessert i hva befolkningen mener og gjennomføre en politikk som reflekterer hva folket ønsker.

Så arrogant opptatt av å strupe meningsmangfoldet er man, at enhver som søker å gjøre det folket ønsker, betegnes med skjellsord. Det er overhode ikke rart at folk vender mediene ryggen. Dagen kronikk 13. mars, 2017