Herland Report: “Det feministiske manifest. Sannheten om vår tids mest demoniserende ideologi” er en sylskarp kritikk av den demoniske retningen som feminismen har utviklet seg de siste tyve årene. Klikk her og kjøp boken. Feminister undertrykker meningsmotstandere på en måte vi knapt nok har sett maken til siden nazistene herjet Europa.” Les mer her.
“På bakgrunn av Statsfeminismen har det i Norge i dag utviklet seg en form for meningskontroll som utøves nesten like skånselsløst som i diktaturer. Mye av denne kontrollen er en ubevisst form for selvsensur, og et resultat av at visse grupper mener deres forståelse har en moralsk forrang.” Se også denne artikkelen.
Sitatene er fra Edgar Paasches nye bok, som det er en glede for Herland Rapporten å presentere på kvinnedagen, 8. mars, 2018. Vi har i tillegg vært så heldige å få forfatteren i tale, mannen som tramper rett inn i en av vår tids største minefelt og kaller feminismen en demoniserende ideologi. Spenstigere kan det knapt bli. Les intervjuet her.
Hanne Herland, religionshistoriker, forfatter og grunnlegger av Herland Report nyhetssiden og TV kanalen Herland TV (HTV) som har millioner av lesere og seere årlig: – Tusen takk for at du tok deg tid til å samtale med meg om den nye boken din, om ditt spennende liv og hvordan du kom på ideen å skrive om den demoniske utviklingen av feminismen de siste tiårene. Litt om deg selv?
Edgar Paasche: – Da jeg sluttet som dykker i Marinen på begynnelsen av nitti-tallet og dro til Nicaragua som bistandsarbeider, mye inspirert av bøker av kjente latinamerikanske forfattere og en naiv beundring for de latinamerikanske revolusjonene, begynte særlig interessen for sosiologi, politikk, historie og filosofi å utmerke seg.
Etter noen år i utlendighet returnerte jeg, rik på erfaringer, gode og dårlige, og etter å ha fulgt forelesninger med toneangivende sosialister ved universitet i Managua.
RELATERTE ARTIKLER:
- Politisk styring av offentlig debatt foregått i årtier, Hanne Herland
- Sharam Alghasi REN LØGN om Herland Report i Dagbladet.
- Politisk styring av offentlig debatt foregått i årtier, Hanne Herland
- Ny-marxist 1968 ideolog, Herbert Marcuse om hvordan de kulturradikale skal undertrykke majoriteten!
- Intervju med Edgard Paasche om “Det feministiske manifest. Sannheten om vår tids mest demoniserende ideologi”
En klok person har sagt at det er forskjell på et studie og et studium, og der mange går ut av skoler med studiepoeng i bagasjen sin, viet jeg meg til et liv med jobbing og et fortsatt studium innen de retningene jeg spesifiserte tidligere.
Utover på nitti-tallet og på begynnelsen av det 21 århundre, syntes jeg mer og mer at feminismen, som jeg egentlig hadde et positivt inntrykk av fra bare ett tiår tilbake, bevegde seg i fullstendig gal retning og skapte mer konflikter og dårlige liv enn fortsatt frigjøring og likeverd.
Etter mange år med stadig større irritasjon over dette bestemte jeg meg for noen år siden, etter at en forfatter skrev en bok basert på mitt viltre liv, at tiden var inne for å skrive noe selv. Etter en fest hvor jeg traff en kvinne, tidligere bekjent, som ikke kunne forstå at jeg ikke kunne bekjenne meg som feminist, skrev jeg Det feministiske manifest.
Hanne Herland: – Du beskriver i boken mye av det som gikk galt med feminismen. Kort oppsummert, kan du si litt om dine betraktninger på dette?
Edgar Paasche: – På samme måte som første feminismebølge, var også andrebølgen en kollektiv kamp der store organisasjoner kjempet mot et felles mål. På sytti- og åtti-tallet ble det kjempet for at kvinner skulle frigjøre seg fra menn, ta større del i arbeidslivet, kunne tre ut av den typiske kvinnerollen som husmor og få større rettigheter til sin egen kropp og eget liv.
Typiske eksempler på dette er abortlovene og at det ble vanligere at kvinner valgte skilsmisse.
Men da de hadde oppnådd dette, mistet feminismen mye av momentet sitt og etter hvert oppdaget mange av de som hadde valgt den nye livsstilen at de ikke nødvendigvis ble lykkeligere, og de valgte å gå tilbake til det livet de hadde hatt. Radikalfeministene mislikte dette og anså overhodet ikke kampen som vunnet.
Med en gryende individualisme i det som er beskrevet som tredjebølgefeminisme utover på nitti-tallet, der det oppsto mange ulike fraksjoner som alle påberope seg å kunne kalle seg feminister, selv om de ikke tilhørte den tradisjonelle sosialistiske feminismen, splittet det kollektivet som hadde eksistert under andre bølge.
For å prøve å skape en felles front, skapte radikalfeministene en felles fiende – Mannen.
De påsto at alt som kvinner opplevde som feil, var på grunn av patriarkatet, et samfunnssystem bygget opp av menn, med hensikt å undertrykke kvinner. Dette var en direkte løgn, og etter hvert som kvinner og menn ble mer og mer likestilt, og opplevde større grad av likeverd, ble denne tanken med på å fremmedgjøre feminismen fra det virkelige livet.
Det er nok grunnen til at så utrolig få kvinner, og enda færre men, vil kalle seg feminister til tross for at de er sterke tilhengere av like muligheter, like rettigheter og likeverd.
Hanne Herland: – Du skriver godt i boken om feminismens utvikling. 1960-tallets radikale feminisme betegnes av mange som bølgen som førte med seg kjønnskampen og hatet mot mannen. Samtidig innebar denne feminismen en slags fornektelse av det biologisk kvinnelige. Er du enig i dette?
Edgar Paasche: – Første bølge oppsto i sin spede begynnelse ved den amerikanske uavhengighetserklæringen i 1776 og den franske revolusjon noen år senere, men fikk ikke skikkelig moment før på slutten av 1800-tallet. Det var særlig kvinners kamp for stemmerett og en plass i samfunnet på lik linje med menn som drev frem denne bølgen som varte fra rundt 1870-1920.
Radikalfeministene er nok i langt større grad enn vanlige kvinner inspirert av Simone de Beauviers tanker om at kvinne er ikke noe du er født til, men noe du blir. I dette ligger de at kjønn er sosialt konstruert og at det er samfunnets forventninger til oss som «skaper» oss til menn (maskulinitet) eller kvinner (femininitet), og at dette er frikoblet fra biologiske faktorer.
Hanne Herland: – I boken stiller du deg særlig kritisk til kjønnsforskningen. Hvem betaler kjønnsforskningen og i hvilken grad er dette et ideologisk prosjekt for å fjerne kjønnsforskjellene mellom mann og kvinne?
Edgar Paasche: – Kjønnsforskningen får sin støtte fra det offentlige, det vil si at det er samfunnets penger de bruker når de utfører sin forskning.
Jeg er ikke tilhenger av dagens kjønnsforskning fordi den er altfor mye basert på sosiologi og at den er nærmest fremmed for at biologi spiller noen rolle, og dermed søker den å oppheve kjønnsforskjellene.
RELATERTE ARTIKLER:
- Intervju med forfatteren av Det Feministiske Manifest.
- Feminister undertrykker meningsmotstandere på en måte vi knapt har sett maken til siden nazismen.
- “Det Feministiske Manifest”: Den demoniserende kjønnsforskningen – Edgar Paasche
- Intervju med Edgard Paasche om “Det feministiske manifest. Sannheten om vår tids mest demoniserende ideologi”
En annen grunn til min skepsis er at forskningen er dominert av et ønske om å finne bevis for den oppfatning som råder i kjønnsforskningsmiljøene,
i stedet for å finne vitenskapelige fakta basert på en reell virkelighet. Dermed blir det mye fake science, hvis eneste oppgave er å bygge opp under det ideologiske fundamentet som de feministiske eltene på venstresiden anser som riktig.
Hanne Herland: – Du skriver om myten om lønnsgapet som en del av kjønnsdiskrimineringen. Forklar.
Edgar Paasche: – Vi har alle hørt at kvinner tjener mer enn menn, og et gløtt på statistikk bekrefter det. Men kvinner tjener ikke mindre enn menn fordi vi diskriminerer dem, men fordi kvinner tar det vi litt flåsete kan kalle «dårlige lønnsmessige valg».
Mange av dem utdanner seg til lærere, førskolelærere og sykepleiere – offentlige stillinger som lønnes lavere enn stillinger med lik utdanningslengde i det private.
At menn i ingeniørstillinger i det private lønnes høyere enn disse kvinne er ikke fordi det pågår diskriminering, men fordi det private næringsliv i større grad enn det offentlige kan bruke høy lønn som et lokkemiddel for å tiltrekke seg de beste kandidatene.
Dette har vært påpekt i utallige forskningsrapporter, men likevel ynder feministene å fremstille dette som diskriminering til tross for at det er nærmest bevist at det ikke foregår systematisk lønnsdiskriminering i Norge.
Hanne Herland: – Hvorfor trekker feminister så lett «offerkortet»? Jeg har alltid undret meg over dette. Det kan se ut som om det mer feminisme vi får, det lavere selvbilde får vestlige kvinner. Har feminismen blitt kvinnefiendtlig?
Edgar Paasche: – Norge er et moderne samfunn og vi har en høy grad av tro på likeverd mellom kjønnene i alle politiske leirer.
Men vi er veldig opptatt av rettferdighet også, og vi liker ikke tanken på at vi forskjellsbehandler. Derfor blir det å trekke offer-kortet, det å fremstille kvinner som ofre, et virkemiddel for å få gjennomslag.
Og det virker, og det er også derfor det brukes så hyppig. Paradokset et at det blir et Catch22-syndrom: Hvis kvinner skal få gjennomslag for argumentet sitt om at de er sterke, uavhengige og likeverdige, gjøres dette enklest ved å fremstille seg selv som ofre for patriarkatet.
Dette vil gi menn dårlig samvittighet, og ønsket om å gjøre noe annerledes vil forsterkes hos mennene. Men, hvis kvinner er ofre for patriarkatet, er de da sterke, uavhengige og likeverdige?
Hanne Herland: – I hvilken grad leve vi i et mannsfiendtlig samfunn? Om mannen som offer for knallhard diskriminering i dagens samfunn.
Edgar Paasche: – På samme måte som jeg mener at det er fullstendig galt å hevde at Norge er kvinnefiendtlig, vil jeg si at der feil å hevde at vi er mannsfiendtlig.
Vi er et ganske likestilt samfunn, men det pågår en sterk grad av diskriminering av menn som stilltiende aksepteres og det pågår likedan en umyndiggjøring av menn, kall det gjerne en meningssensur, som også aksepteres.
Diskrimineringen pågår både i forhold til at menn ikke har selvstendig rett til opptjening av foreldrepenger ved fødsel og at de i vanvittig stor grad blir fradømt retten til samvær med egne barn i barnefordelingssaker, uten at det foreligger noen skjellig grunn til det.
Dessuten er det, med hjemmel i likestillingsloven som har som formål å spesielt bedre rettigheter for kvinner, ikke mulig å kvotere unge menn inn på studier med nærmest total kvinnedominans. Hadde dette vært gjort mot kvinner hadde det blitt ramaskrik.
Det som kanskje er langt verre enn dette er nå den kneblingen og formen for meningssensur som blir menn til del. Det å være middeladrende mann er nærmest blitt et skjellsord som brukes for å frata en stor gruppe av landets befolkning noen «rett» til å uttale seg basert på deres kjønn og alder.
Hadde vi tolerert dette om det var kvinner det gikk ut over?
Likedan er det med oss som sier høyt at vi er uenige med feminismen. Vi blir nærmest idiotforklart med at vi er sinte og bitre fordi vi ikke har draget på damer, og at vi har liten tiss og andre totalt usaklige kommentarer.
Det snakkes mye om hvordan enkelte kvinner, nå sist Sumaya Jirde Ali, blir kneblet til taushet og vi kan alle være enige om at det er usaklig og uverdig, men hvorfor aksepterer vi at det stadig vekk skjer med menn som kritiserer feminismen?
Hanne Herland: – Oppgjøret med feminismen, kampen mellom kjønnene og de notoriske forsøkene på å ødelegge nettopp kjønnsforskjellene som skaper den vakre dynamikken mellom kjønnene tar du opp i boken Det Feministiske Manifest.
Edgar Paasche: – Jeg mener at vi må fri oss fra feminismens fiendebilde og skyttergravskrig, og i stedet bane vei for en ny form for likeverdsbevegelse. En som ikke bare jobber for likeverd mellom kjønnene, men som også ser på rase, religion og seksuell legning.
Vi er et moderne samfunn og moderne verdier er nært knyttet til demokrati, frihet og likeverd. Det må vi verne om og ha som et viktig fundament for å utvikle oss ytterligere som samfunn og som enkeltmennesker. Klarer vi det er jeg sikker på at de pionerene som startet førstebølge-feminismen vil være stolte av oss.
