Artikkelserie: Samfunnsforskning er ikke verdinøytral og sterkt preget av politisk korrekthet

Herland Report:  Mange tror at moderne vitenskap er verdinøytral, men samfunnsforskning er verken objektiv eller nøytral. Den er politisk og svært ofte ideologisk fundert i et bestemt samfunnssyn.

Det meste av det vi kaller objektivt, er sjelden det. Samfunnsforskningen har en tendens til å være full av antagelser som er farget av rådende paradigmer og «populær tenkning».

Ikke minst så vi dette under den andre verdenskrig.

Historiebøker, for eksempel, gjenforteller ofte ikke ting slik de virkelig skjedde, men fremstiller fortiden i samsvar med dagens politisk korrekte diktat.

Historien om vitenskapsteorienes utvikling illustrerer hvor sterkt rådende tenkning og ideologier påvirker oppfatningene til både professorer og studenter.

Den enkelte forsker er ofte langt mer farget av samtidens ideologier enn han selv vil være ved, og under et sterkt gruppepress for å trekke konklusjoner han vet han vil få applaus for. Derfor ender han ofte med å tolke forskningsmaterialet sitt i tråd med rådende trender.

Professorer er sterkt preget av det politisk korrekte

Debatten om hvordan forskningen farges av professorers og forskeres subjektive tilnærming til problemstillingene, har pågått lenge.

RELATERTE ARTIKLER:

• 68’er ideolog Herbert Marcuse: Undertrykkelse av majoriteten var hovedpoeng – Hanne Nabintu Herland.
• Artikkelserie: Moderne vitenskap er ikke nøytral/objektiv, Hanne Nabintu Herland.
• Artikkelserie om Vestens kulturelle nedgang og Det Nye Babylon.
• Det er viktig å snakke sant #Vitenskap #Israel. Dr. Michal Rachel Suissa, Senter mot Antisemittisme.
• Den sekulære ekstremismen i Europa. Herland kommenterer Usman Rana.

Med dagens ufrihet innen akademia, blir det sentrale spørsmål for studenter: Hvordan forsøker professoren eller forfatteren av denne akademiske boken å påvirke meg? Hva er det han vil at jeg skal tro om historien? Hvilken dogmatiske tenkning er bakenforliggende? Hvordan vil han at jeg skal betrakte verden, og tar han feil?

Hvilke andre ideologier og virkelighetsoppfatninger finnes på dette feltet, og kan jeg utvide horisonten ved å studere disse også? Følgelig, hvilken type informasjon får studenten ikke tilgang på? Hvilke bøker ligger ikke i hyllene på norske Akademika bokhandelen på Blindern universitetet i Oslo, for eksempel?

Hyllene i Akademika bokhandelen er dessverre utstudert kynisk fylt med omtrent kun politisk korrekt litteratur som bekrefter den kulturradikale ideologien, den som har mislyktes fullstendig over hele Europa i å skape fred mellom befolkningsgrupper.

Kulturradikal indoktrinering via universiteter

Når man først våkner opp og faktisk begynner å legge merke til hvor snevre leselister universitetsstudenter har, kan man bli rent mørkredd. Her er særdeles liten frihet. Et hav av litteratur omtales omtrent ikke.

Så, hvilke perspektiver belyser professoren ikke, og av hvilke grunner utelater han disse? Hvorfor belyses kun enkelte deler av nyere forskning – og tilfeldigvis kun de arbeider som bekrefter dagens såkalt «progressive» paradigme, mens annen ledende forskning ikke omtales med ett eneste ord?

Dette gjelder også innen medisinen, der symptomdempende midler utgjør en milliardindustri og forskeren ofte betales av legemiddelbedrifter som også eier medisinene som skal produseres. Niels Chr. Geelmuyden har skrevet godt om denne problematikken i boken Pillebefinnende. Hva vet vi om medisinene vi tar? Geelmuydens programmer på Herland Report kan sees her.

Empiriske fakta blir jo tolket av en forsker som selv er en del av det bestemte akademisk synet på politikk og verden. For eksempel, den sosialdarwinistiske tanken om at Vesten alltid vil være høyest på utviklingsskalaen.

Det vil på ingen måte være lett for en akademiker – i Norge omtrent umulig – å motsi denne typen tankegang, eksempelvis ved å hevde at «vestlig demokrati er en dårlig styreform i andre kulturer selv om demokrati er naturlig for vestlige land» eller «diktatur er en bedre styreform i Afrika enn demokrati». Man kan lett tenke seg at en professor som hevder at «afrikanske ledere bør skjerpe seg og slutte med korrupsjon, de er langt verre enn de hvite kolonialistene noen gang var» vil lett miste forskningspenger neste gang han søker om det.

Han vil risikere meget dersom han trekker upopulære konklusjoner, som at det er bedre å beholde en diktator i et bestemt land enn å  bistå til blodige revolusjoner som leder til langvarige borgerkriger.

Hvis det rådende paradigmet er at vestlige land bør bidra til regjeringsskifter i andre land, vil en akademiker som er uenig straks støte på temmelig reelle utfordringer.

Eller ta en biologiprofessor som sier at «Darwins utviklingslære er en teori som aldri har blitt bekreftet eller bevist empirisk».

Darwins utviklingslæres hovedpoeng var at artene utvikler seg fra en art til en annen, og dette har aldri blitt dokumentert empirisk. Det er fortsatt en teori.

Man har kun dokumentert minimale endringer innenfor hver art, ulike typer giraffer, fugler med kortere eller lengre nebb.

Likevel vil det å påpeke svakheter ved Darwins teorier være en betydelig risiko for en forsker, da det bryter med dagens paradigme å stille seg kritisk til Darwins teorier. Igjen, han kan lett finne ut at karrieren hans får en brå stopp. Og det ønsker jo ingen!

Er innfallsvinkelen en annen, vil sjansen for å få positive svar være mye større. Spør du «er du sikker på at du som et moderne, intelligent menneske tror på en gammeldags religion som er utdatert på mange områder?», vil du ganske sikkert få et annet svar enn om du spør «tror du på meningsfylte, åndelige verdier som skaper solidaritet, empati og kjærlighet mellom mennesker?»

Forskere er med andre ord langt mer preget av paradigmets propaganda enn mange tror.

La oss fortsette tankeeksperimentet. Dersom professoren er sterkt påvirket av sosialdarwinismen, en tankeretning som dominerer samfunnsforskning og humaniora langt mer enn vi vil erkjenne – altså Darwins utviklingsteorier overført til samfunn og kulturer som setter den hvite manns kultur øverst på den sivilisatoriske rangstigen – kan han lett få en person fra for eksempel Borneo, Kongo, Peru til å virke som «tilbakestående» eller «lite utviklet».

Borneos animisme kan omtales med en underliggende, nedlatende tone. En kongolesers tro på Gud kan fremstilles som levninger fra en døende verden, noe «et rasjonelt og moderne menneske» betrakter som «gammeldags religion og innfødt tro».

Og så sitter studentene der og indoktrineres til å tro at informasjonen de presenteres for er objektiv. De læres faktisk opp til å tro at Congoleseren er “dum” og “uopplyst” og “tilbakestående” fordi han tror så sterkt på den kristne Gud.

Den underliggende holdningen er at “de stakkars afrikanere” vil straks bli opplyst hvis de flytter til Europa, for her kan vi lære dem om ateismen og “vitenskapen” slik at de kan glemme sin tåpelige kristne religion. Satt på spissen, men ikke langt unna det synet vi egentlig har på saken.

Den vitenskapelige forskningen glir inn i en apatisk, selvbekreftende tilstand. Akademia blir et slags propagandaministerium av temmelig totalitær art, som pussig nok viderefører den sosialdarwinistiske tankegang som også preget nasjonalsosialismen sterkt.

Også da var det svært få intellektuelle i Tyskland som våget å si ifra, og ytre motstand mot det rådende paradigmet på denne tiden. Stillheten var rungende i en tid der de intellektuelles røst ville vært ekstra viktig.

I et ufritt samfunn vil akademikerens rolle være å bekrefte det politiske etablissementets rådende narrativ.

For mange professorer blir spørsmålet om hvor langt de er villig til å føye seg for å opprettholde det politisk-korrekte, da dette er en forutsetning for å fortsatt få bevilgningene de trenger fra et forskningsråd eller andre statlige instanser som deler ut stipender til forskere.

Dessverre fungerer systemet ofte i retning: Det mer politisk korrekt akademikeren er, det større blir forfremmelsen. Dette forventet han vel neppe da han først tok sin utdannelse, og siden blir fanget i systemet.

Han har en jobb å ta vare på, dette er hans yrke, familien trenger inntekten. Mange presses inn i et system der de fullstendig mister den intellektuelle friheten – og vet det.

I Norge brukes ofte taktikken å gi en brysom intellektuell en direktørstilling med høyere lønn enn han ellers ville fått. Det gjør ham medgjørlig “snill” og ufarliggjør den før så skarpe stemmen. Det er mange eksempler på dette i Norge, selvsagt skal jeg ikke nevne navn.

Stiller man upopulære spørsmål og skriver utredninger som bryter med de ideologiske dogmene, får karrieren på «mystisk vis» en brå slutt. Dette vet den intellektuelle, og må velge: Mat på bordet eller intellektuell frihet. Folk har jo koner og barn. De må ha mat på bordet.

Systemet ender opp som en slags form for tyranni, en myk utgave av despoti, slik Dr. Harvey Mansfield ved Harvard universitetet betegner det.

Det er selvsagt ironisk. Før syntes vi synd på de intellektuelle i Sovjetunionen og var opptatt av deres manglende frihet. Vi mente det måtte være vanskelig, ja forferdelig, å leve med kommunistisk propaganda og undertrykkelse, uten muligheter til en åpen og fri debatt.

Vi skjønte godt at mange av dem så seg nødt til å forlate landet og flykte til Vesten. Vi tok imot disse dissidentene med åpne armer og ønsket velkommen til det frie Vesten. I dag er det i vår egen kultur at vi finner totalitære trender like under den tilsynelatende fredelige overflaten.

Nå er det vi som har universitetssystemer med mye av den samme frykten og sensuren – det skjer her, i hjertet av vestlig kultur. Nå finnes det endog dem som flytter til Russland for å slippe unna vestlig undertrykkelse – varslere, journalister og forskere. Det er jo temmelig ironisk.

Mange vegrer seg for å publisere artikler med materiale som avviker fra det politisk korrekte, de vet at hvis de gjør det, vil det få tøffe følger for dem på det personlige plan. Slik mange av Sovjetunionens borgere ikke selv så i hvilken grad de var utsatt for propaganda i universitetssystemene og i media, skjønner heller ikke mange i våre land hvor begrenset tankefriheten hos oss i realiteten er.

Mange av dagens universitetsledere har brukt sine ungdomsår til å studere Marcuse’s undertrykkelsesteknikker og er overbevist om at fremfor alt er det viktig å demonisere Europas historie og storhetstid, se ned på industrialiseringen og kulturutviklingen som sammen med den protestantiske etikken førte til et stabilt Europa.

Professorens personlige følelser ville gjennomsyre hans lidenskapelige forsvar av dagens politisk korrekte ideologi, som han jo har med seg fra sin ungdomstid. Det var det kulturradikale budskap han kjempet for da han var ung, “fri sex” og “Gud er død” og “borgerlige tradisjoner skal vekk” og alt dette. Han ga sitt liv for å virkeliggjøre disse ideene.

Hans eget livsprosjekt går i vasken dersom han skulle erkjenne at det var betydelige svakheter ved den “progressive” tenkningen.

Som burde vært omdøpt til “regressiv tenkning,” hvis man skal dømme de kulturradikale på resultatet deres ideologier produserte.

Et trist endelikt for det kulturradikale paradigmet som har tyrannisert så mange i årenes løp.

About the author

Hanne Nabintu Herland er religionshistoriker, forfatter og grunnlegger av Herland Report nyhetssiden, TV kanalen på YouTube og Podcast på Sound Cloud, som når millioner årlig. Her kan du kan se intervjuer og lese artikler fra ledende intellektuelle, forfattere og aktivister på tvers av de politiske skillelinjene. Herland er kjent fra media som en fryktløs analytiker som bryter med den kulturradikale tenkningen. Hun mener 1960-tallets kulturradikale elite har bidratt til å svekke vår kultur. Herland er født og oppvokst i Afrika, har lenge bodd i Sør Amerika og Midtøsten. Kjøp bestselgere som Alarm og Respekt her. Eller Det Nye Babylon. På det internasjonale markedet har Herland boken The Culture War og nylig utgitte New Left Tyranny som kommer på norsk i 2020. www.theherlandreport.com