Herland Report: Toleranse-begrepet fremheves ofte som en av de idealer som er grunnleggende for Vestens politiske filosofi.
Kravet om toleranse følger logisk av det kristne menneskesynet som sier at alle mennesker uansett klasse, kjønn og rasetilhørighet har grunnleggende rettigheter.
Den franske filosofen Voltaire oppsummerte betydningen på denne måten: ”Jeg er helt uenig med deg, men vil kjempe inntil døden for din rett til å si det du mener.”
Men er det bare den ene parten som skal være tolerant? Og i hvilken grad brukes ordet i dag som en hersketeknikk for å få motstanderen til å tie?
LES OGSÅ:
- Sharam Alghasi REN LØGN om Herland Report i Dagbladet.
- Vi trenger systemskifte bort fra partidiktaturet mot direktedemokrati.
- Politisk styring av offentlig debatt foregått i årtier, Hanne Herland
- Ny-marxist 1968 ideolog, Herbert Marcuse om hvordan de kulturradikale skal undertrykke majoriteten!
Det er en nyhetsside som også har en YouTube kanal med TV intervjuer med en rekke av Vestens ledende tenkere.
Herland sier hun alltid har oppfattet Norge fra et utsideperspektiv, kanskje som følge av oppvekst i Afrika, og har bestandig etterlyst et oppgjør med den sosialistiske norske rasismen som ser ned på innflyttere.
Etter å ha bodd mange år utenfor Norge, i Sør Amerika og Midtøsten, med et bredt internasjonalt nettverk utenfor landet, ble det naturlig å danne sin egen mediekanal.
Braksuksessen har åpnet mange dører i USA, der Herland har intervjuet ledende senatorer, politikere, Judicial Watch direktører, ledere fra CIA, NSA, bestselgende forfattere, akademikere og professorer.
Fra det skandinaviske segmentet, har Herland også en rekke spennende stemmer med seg, som Niels Chr. Geelmuyden, Einar Salvesen, Brita Møystad Engseth, Hans-Erik Dyvik Husby, Lillian Muller, Mohammad Usman Rana, Walid al Kubaisi og mange flere.
På Herland Report nyhetssiden finner du artikler fra en rekke av Vestens ledende intellektuelle, forfattere og aktivister om utenrikspolitikk, perspektiver på Midtøsten, den kulturelle nedgangen i Vesten og ramsalt kritikk av New Left kulturradikale bevegelsen på 1960-tallet.
Forfatter Hallgrim Berg har i ”Amerikabrevet” aldeles treffende brukt betegnelsen ”enveis-toleranse,” nemlig den tilstand der kun den ene part blir bedt om å være tolerant mens den andre ikke viser den samme respekt tilbake.
I slike situasjoner mister betegnelsen sin mening og reduseres til å bli et politisk virkemiddel. Forskere, deriblant Michel Foucault, har studert hvorledes maktspråk utvikles i det offentlige, særlig innen byråkratiet. For å blottlegge språkets herskesystemer må man reflektere over hvorledes ord brukes som undertrykkelsesredskaper.
Min påstand er at toleranse er iferd med å bli et slikt hersketeknisk moteord.
Et eksempel på dette er å finne i det betente integrasjonspørsmålet aktualisert gjennom den dramatiske økningen av asylsøkere til Norge og kommunenes forståelige skepsis til å opprette nye asylmottak.
Debattredaktør Hilde Sandviks intervju med psykolog Svein Ramung i BT 10. september illustrerer godt denne formen for ensidige krav om toleranse.
Det bør være akseptabelt at flyktninger lyver om identitet, påstår Ramung, fordi kravet om sannferdighet etter hans mening ikke er logisk. Nåvel. Man kan undres på hvorledes det ville gått i rettsvesenet her i landet dersom kravet om å snakke sant ble fjernet.
Selvsagt kommer spørsmålet om troverdighet først. Ramung spør deretter om nordmenn kanskje ikke er så humane når det kommer til stykke.
Med motsatt fortegn kan man også undre: Kanskje flyktninger som lyver om identitet ikke er fullt så humane og greie som de vil ha det til. Undertegnede har arbeidet i en årrekke som tolk og konsulent rettet mot politi, asylsystemet og med profilerte advokater. Jeg har sett systemet fra innsiden.
I den grad det gjelder å demme opp imot FrPs voldsomme vekst, er min oppfatning at det nettopp er viktig at mennesker som lyver om identitet ikke får opphold på urettmessig grunnlag.
Det bekrefter i så fall etniske nordmenns fordommer og holder liv i mytene om at innflyttere er dårlige mennesker.
Det er viktig at etnisk norske nettopp får oppleve sannferdige innflyttere, ikke løgnaktige sådanne.
Stipendiat Katja Jansen Fredriksen og lektor Birthe Taraldset tok opp spørsmålet i kronikken ”Debatten vi ikke tør ta” 28. august.
Forhåndsdefineringen av hvilke perspektiver som er ”tolerante og respektfulle” hemmer kreative forslag som kunne destigmatisert etniske grupper som i dag møter skepsis fra etnisk norske.
Mange akademikere og offentlig ansatte skremmes til taushet av frykt for å bli kalt rasist. Derav utviklingen av det kulturredaktør i Aftenposten Knut Olav Åmås betegner som parallelle virkeligheter.
Han sikter til gapet mellom hvordan politikerne snakker om integreringens mange suksesser i det ”flerkulturelle” Norge og etnisk norskes erfaringer av det stikk motsatte.
Å bruke toleranse som munnkurvstrussel fører dermed til en omvendt rasisme: Nemlig den at etnisk norske føler seg diskriminert i eget land.
Noe som i neste rekke forverrer forholdet mellom ulike etniske grupper som tross alt skal leve side om side. Somaliske Amal Adens bok ”Se oss” er en grusom tankevekker som faktisk kan gi kunnskap som må til for å bedre forholdene for somaliske kvinner og barn i Norge.
De siste dagene har for øvrig gitt et av de hittil groveste eksempler på at kravet om toleranse brukes som hersketeknikk for å tvinge motparten i kne: justisminister Knut Storbergets angrep på biskop Ole Christian Kvarme da han forsøkte å stanse en partnerskapsinngåelse i Kampen kirke som brøt med Kirkerådets vedtak.
Anklagene om at Kvarme er fordomsfull og gir grobunn for hatvold, viser treffende hva som skjer når dissens ikke lenger respekteres i en stat.
Utsagnet kan med letthet speiles: Hva er det med Storbergets intoleranse og fordommer mot Den norske kirkes rett til styring over egen teologi?
Er det oligarkene i Arbeiderparti-lobbyen i Oslo som i sovjetisk stil skal diktere hva Kirken til enhver tid skal stå for?
Det virker temmelig pussig å kreve at en kirke som er en del av en religion med 2.2 milliarder mennesker skal omforme hele sitt teologiske grunnlag og uten videre reflektere Arbeiderpartiets oppfatninger. Den gammeldagse konservatismen biskop Kvarme for øvrig representerer, blir i dagens politiske klima forfriskende radikal.
Hva er det med Ap og den påfallende trangen til å dyrke dialog med en nærmest religiøs glød, og dermed anta at alle tilslutt skal bli salig enige?
Toleranse innebærer at man respekterer motpartens rett til å mene noe annet. Det betyr derimot ikke at den ene part automatisk må bøye seg for den andres oppfatning. Ulike meninger må nødvendigvis godtas uten at det tys til anklager om intoleranse.
Ofte kveles dialogen permanent fordi partene overhode ikke enes. Dermed blir uenighet dialogens og toleransens endestasjon, noe det bør være takhøyde for i et demokrati.
Eksemplene var mange på hersketekniske overtramp forut for vedtaket 11. juni om Kjønnsnøytral Ekteskapslov. Homofile har lenge vært usedvanlig raske til å ikle seg den sutrende klassiske offerrollen.
Følelsesladet etterlyser man toleranse og respekt hos motparten, parallellt med anklager om diskriminering.
Maktbruken lar seg derimot, igjen, raskt avsløre ved speiling: Hvor er respekten og toleransen for verdikonservatives synspunkter?
Hvorfor diskriminerer homofile denne minoriteten som har lik rett som enhver annen minoritet til å fronte sine synspunkter uten å bli møtt med trusler?
Intoleranse er det først når man vil hindre selve ytringen eller handlingen, for eksempel gjennom konkrete trusler eller vold.
I så måte viser Storberget skremmende anti-demokratiske tendenser ved på toppen av det hele å true Kvarmes inntektsgrunnlag med å minne om at Kirken mottar statsstøtte.
Underliggende har kirken å adlyde Det norske Arbeiderparti som forsøker å sensurere ytringsfriheten gjennom trusler om statsstøttenekt.
En av shia-muslimenes ledere, fastlege Trond Ali Lindstad erfarte noe av det samme da han påpekte at i islam er homofili regnet som et avvik. Man kontaktet Fastlegesystemet for å forsøke å frata mannen legelisensen.
Angrep på individers økonomiske livsgrunnlag er en sofistikert metode for å begrense den demokratiske frihet.
Tanken går raskt til forholdene i det gamle Sovjet under den verste propaganda-tiden. Der var denne type straff vanlig. Dersom en person uttalte seg på tvers av det politisk korrekte, risikerte han både tap av inntekt, inndragelse av eiendom samt å miste livet. Ikke rart folk holdt kjeft.
Dersom et forsvar for minoriteters ytringsfrihet blir kalt en naiv segmentering av fordommer, er det en stor ære å bli beskyldt for nettopp det.
I Europa pågår en bekymringsdebatt for demokratiet som anses å være en skjør styringsform i stadig dårligere forfatning også i Vesten.
Oxford professor Stein Ringen, en av våre mest internasjonalt anerkjente forskere, fremhever dette og viser til Alexis de Tocquevilles poeng om faren for at folkestyret reduseres til et folkemobbens tyranni.
Handlingslammelse blant politikere er bare en av effektene av en slik tendens. Man våger ikke å ta upopulære, men nødvendige beslutninger til fellesskapets beste av frykt for å miste stemmer ved neste valg.
Frankrikes mest kjente filosof Bernard-Henri Lévy, som i sin tid tok et rasende oppgjør med marxismen og forutså dens fall lenge før Berlinmuren faktisk klappet sammen i 1989, fremhever de Tocqueville som en av Europas viktigste tenkere nettopp fordi han i ettertidens lys har fått rett i sine analyser.
Et skrekkeksempel på at folket kan ta alvorlig feil, og bruke sin stemmerett til å fremme det motsatte av frihet, er for øvrig Hitlers maktovertagelse som skjedde midt i et demokratisk land.
Den makta man til enhver tid bør være kritisk til er den som søker å dominere minoriteter og tvinge dem til å godta det til enhver tid rådende majoritetssynet.
Det kan se ut til å herske et rigid meningstyranni i Norge der enhver som ikke representerer den politisk korekte majoritetsoppfatningen, utsettes for represalier som minner mistenkelig om den samme intoleransen man anklager andre for å fremme.
Det som skiller et demokratisk samfunn fra et totalitært, er nettopp retten til å være uenig.
Bergens Tidende 21.9.2008
Følg debattene om samme tema i VG, samt Dagbladet og Aftenposten og Bergens Tidende eller Dagens Næringsliv for mer informasjon.
