Jeg ønsker rapporten fra Fritt Ord meget velkommen. Den viser at nordmenn kvier seg for å ytre offentlige meninger som kan såre, oppfattes som uhøflig eller føre til at man selv bli latterliggjort. Forskere frykter samfunnsdebatten mister viktige stemmer, sier NRK, noe de har god grunn til å hevde.
Selv opplever jeg at folks frykt for å uttale seg er et betydelig økende problem de senere årene, både blant intellektuelle, men også blant folk flest. Les intervjuet om dette med NRK der Rohde, Esbati og jeg uttaler oss om dette.
I forrige uke samtalte jeg privat med en rekke debattanter i det norske ordskiftet, og ble direkte skremt av resultatet. Det fremstår som et betydelig paradoks i det liberale Norge som i mange år har vektlagt fri ytringsrett ,nå opplever at frykten for å uttale seg virker enda sterkere. Mange er redd for represalier og redd for sine liv hvis de uttaler seg. Det er spekulasjon om hvem man tror kan bli rammet, spørsmål om jeg “tør å bli sett” sammen med den ene eller den andre, fryktklimaet er til å ta og føle på. Temaet vi diskuterte, var islamsk ekstremisme og hvordan man kan posisjonere seg imot disse ikke-demokratiske, totalitære trendene som brer så kraftig om seg i enkelte subkulturer i Norge. Nordmenn virker jo stive av frykt for fenomenet.
Og det er et paradoks at lille Norge med alle sine rause stønader og tilsvarende “snillhet” ifølge PST har rundt 100 jihadister i Syria/Irak krigen, og USA med 300 millioner har like mange. Det er en temmelig skjevfordeling, tatt i betraktning at Norge kun ar 6 millioner innbyggere, og USA altså 300. Har vi 100 aktive krigere, kan man bare tenke seg antallet sympatisører.
Da man laget en motdemonstrasjon mot sunni-ekstremisme i sommer, stilte ikke flere enn omlag 2000 muslimer opp. Resten var etnisk norske. De ledende muslimene var dessuten shia-muslimer, som uansett er en religiøs motpol innad i islam mot sunni-ekstremistene som støtter ISIS. ISIS dreper jo nettopp shia-muslimer og andre minoriteter i Syria/Irak.
Krigen i dagens Midtøsten går jo i all hovedsak ut på konflikter og maktkamper mellom sunni og shia-islam. Altså, motdemonstrasjonen var på mange måter Norges første møte der shia-muslimer viste sin forakt for sunni-muslimer og deres form for ekstremisme. Dette har heller, selvsagt, ikke vært problematisert i norsk presse. Vi hyllet heller den nittenårige piken som representerte shia-islam i Norge og som kalte sunni-ekstremister for “Satans familie” (Sheitans Ummah), forøvrig et uttrykk som er i god tråd med den vanlige retorikken mellom disse gruppene i Midtøsten.
I hvilken grad er Europa selv skyld i denne utviklingen? Det er flere perspektiver, la meg ta opp en av dem. Gjennom den sosialistiske stønadskulturen og dens nedverdigende syn på mange innflyttere, har vi sørget for at så altfor mange har havnet i sosial-køen istedenfor i arbeid. Forskning har altfor lenge vist at nettopp hardt arbeid gir en god selvfølelse og selvrespekt i det nye landet. Man føler seg verdifull, man føler at folk setter pris på din arbeidskraft og at du finner din plass i kulturen. Trodde vi at vi var «snille» da vi loset en hel generasjon inn i stønadskulturens underklasse? Forsto vi ikke at dette var klassisk sosialistisk rasisme og et nedverdigende syn på de nyankomne? Syntes vi automatisk synd på «dem», fordi “de” kom fra fremmede land som vi antok var fattige steder som «ikke var så bra som Norge»? Det er en merkelig holdning tatt i betraktning at 7 milliarder mennesker har svart hår og mørkere hud enn oss.
Hvor fikk vi forestillingen fra om at det er “synd på de som ikke kommer fra Norge”? Er det altså synd på 7 milliarder mennesker? Hvorfor krevde vi ikke likeverd og likebehandling og deltagelse i arbeidslivet i en god periode som forutsetning for å motta stønader? Man må da yte i det nye landet før man kan nyte? Det innebærer en grov urettferdighet at innflyttere mottar stønader fra de kommer til Norge, mens etnisk norske har arbeidet i mange år og betalt skatt som finansierer dette.
Den sosialistiske rasismen med dens nedverdigende syn på innflyttere har ødelagt meget for Norge. Nå kommer raseriet fra flere av disse subgruppene, og reforankringen til den islamske vekkelsesbevegelsen som internasjonalt på lang vei definerer islam i dag. Her føler man at man finner identitet i motsetning til det liberale, verdirelative, post-modernistisk flytende, hedonistiske Norge.
Jeg synes oppriktig synd på mange unge menn som vokser opp i, eksempelvis, dagens Oslo. Det er jo bedre kvalitet på både skoler og mye annet i byer som Lahore, Karachi, Islamabad og andre steder. Det er ikke lett å være innflytter i stønads-Norge.
Uansett årsak er konsekvensen at mange i dag nesten ikke våger å engang å skrive om Midtøsten, eller eksempelvis stille seg kritisk til et spørsmål som islamsk teologi eller Koranen. Og nettopp blant mange såkalte «moderate muslimer» (dårlig uttrykk, men av mangel på noe bedre kan det mulig brukes) er det en bred frustrasjon over at sekularismen ikke står sterkere i Norge, men at man så lett viker unna debatten om ekstremismen. Mange sekulære muslimer kvier seg meget for å si noe, også, av samme grunn som mange etnisk norske, – man er livredd for represalier.
Folk virker engsteligere enn noen gang for i det hele tatt å snakke om islam, også av frykt for å bli misforstått og stemplet som islamofob, rasist, intolerant etc. For meg, som har vokst opp i et militærdiktatur uten frihet og med mye frykt i befolkningen for å gjøre det ikke-politisk-korrekte, synes er det merkelig å betrakte ikke-frihetstendensene som preger Norge hva gjelder dette temaet i dag. Derfor forsøker jeg å skrive enda mer enn vanlig om disse tingene, for å stikke hull på skjulte verkebyller som bør luftes ut. Det er jo egentlig helt naturlig å kunne diskutere en religion som kom til Norge bare for noen ganske få år siden, snakke om hva vi synes er merkelig eller rart, på hvilke måter islam skiller seg fra kristendom og hvorvidt tradisjonell islam lar seg forene med demokratiske eller sekulære idealer, for eksempel. Men se selv hvor stille det er når det kommer til slike spørsmål. Her virker som om det er et hav av frykt.
Rapporten fra Fritt Ord viser at vi frykter et ordskifte, men selvbegrensning i nettdebatter kan forøvrig også være positivt. Det er altfor mange frekke, kunnskapsløse menn som uttaler seg usaklig, udannet, personsjikanerende og direkte tåpelig i nettdebatter. Statistikk viser at det nettopp er menn som er særlig aktive i nettdebatter, mens kvinner her er mer passive. Dersom mennesker i nettdebatter bidrar med usaklige kommentarer, frekkheter, mangel på dannelse, personsjikane og har grov mangel på kunnskap om temaet som forsøkes diskutert, bør man heller holde munn. Her kan menn lære av kvinner som statistisk sett viser mer forsiktighet, redelighet, saklighet, og større dannelse på nettet.
Vi har mistet mye av dannelseskulturen i Norge. Vi trenger å legge ny vekt på opplæring av høflighetsregler, respekt for andre, for eldre og de gamle, for foreldre og for lederne våre. Ledere ofrer mye for å stå frem i eksempelvis politikken, vi burde slutte å titulere statsminister med «Erna» eller «Jens» som om de var gatefeiere, og heller gjeninnføre «Solberg» og «Stoltenberg». Norge er omtrent eneste land i verden der man titulerer statsministre med fornavn, det er ikke en dannet trend. Min rett til ytring bør være min rett til saklig og redelig ytring. Hvis min rett til ytring blir min fribillett til å være frekk mot andre, mister ytringsfriheten sin verdi. Debatter bør være knallharde, men saklige.
Det finnes flere tiltak som raskt vil gjøre noe med graden av usaklig sjikane på nettet. En medisin er full offentliggjøring av identitet i nettdebatter slik at anonymiteten forsvinner, noe jeg lenge har uttalt at jeg er for. Aftenposten har gått foran som et positivt eksempel her. Hvis naboen eller venner vet at det er du som har skrevet noe veldig stygt om andre, legger frekke personer mer bånd på seg. 2. Det er på høy tid med endring av norsk lovgivning, slik at man ved personsjikane kan langt politianmelde truende nettdebattanter. Det burde fremsettes dannelseskrav for hvorledes man ytrer seg på nettet, og brudd på disse burde føre til juridiske reaksjoner mot den det gjelder.Å håpe at alt blir bedre bare vi “blir snillere”, har jeg liten tro på, da mennesket tenderer til å tøye grensene mot ondskap med mindre det får en kraftig smekk på fingrene.
Hva gjelder saklige, gode argumenter i offentlig debatt, tror jeg feighet er hovedårsak til at mange ikke ytrer seg. Jantelov også. Vi vil gjerne bli likt av alle, og frykter hva naboen skal tenke om oss eller media skrive om oss, og velger feigheten heller enn å stå opp for det vi tror på. Jeg vil i så måte oppmuntre nordmenn til å ta oppgjøret med Janteloven og norsk feighetstenkning, konsensustyranni og frykt for å “være annerledes”, og stå for noe mens du lever.
Rådet er: Form din verden, si ifra hvilke idealer du har, stå opp for det du tror på! Slikt blir det et langt mer spennende liv av! Dette har vært mitt valg, som du vet, og jeg har aldri angret et sekund! Jeg har et utrolig spennende liv og får lov til å snakke med svært mange kunnskapsrike og spennende mennesker! Det er virkelig verd det å stå opp for det du tror på! Å være feig og ikke våge å stå opp for det du tror på, innebærer at du følger ordtaket: “Den som tier, samtykker”. Da går livet og du mister retten til å klage over samfunnsutviklingen, du sa jo ingenting da du visste det gjaldt. Hvilket livsnederlag! Den engelske filosofen, Edmund Burke har sagt: “Det eneste som skal til for at ondskapen får makt, er at gode mennesker ikke gjør noe.” Tenk på tiden før den andre verdenskrig, hvorledes så mange intellektuelle ikke sa noe, de våget ikke, de ville ikke, de ville ikke miste posisjoner, bli omtalt ille i mediene, bli latterliggjort. Nesten ingen i tysk akademia uttalte seg. Se hva som skjedde.
Vi har alle et medansvar i vår samtid. La oss ta oppgjøret med jantelov og feighet og gjøre det vi kan for å sørge for at frihetsidealene og de gode verdiene i den norske kulturen vår kan gå videre til neste generasjon.
