Herland Report: NATOS overgrep i Libya: NATOs krigføring og bidrag til folkemordet i Libya er et av vår tids verste eksempler på Vestens overgrep.
I en rettferdig verden ville de politisk ansvarlige bli stilt for domstolen i Haag for forbrytelser mot menneskeheten. Men i Norge, har de ansvarlige derimot blitt forfremmet med Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre i spissen.
Og det til tross for at det etter 2011 har blitt grundig dokumentert at krigen ble iscenesatt basert på medieløgner.
NATO har i vår levetid gått fra å være en transatlantisk forsvarsallianse til en maktpolitisk angrepsallianse mot svake stater der Vestens interesser er truet.
Storbritannia leverte sin i 2016 og undersøkelsen viste massiv feilinformasjon og Fake News fra de ledende mediene. Her vektlegges at premissene for inngripen i Libyas indre anliggende, basert på anklagene om «Gaddafi dreper sin egen befokning» og «folkemord i Libya» var en løgn som ble drevet frem av vestlige og Gulf stat-media.
En lang rekke avgjørende løgner ble presentert i media om Gaddafi og situasjonen i februardagene, 2011, løgner som fungerte som portåpnere for NATOs krigføring.
Denne artikkelen viser noen av prosessene som foregikk bak mediefasaden. Også om den franske filosofen Bernard Henri-Lévys uttalelser i Libya – som ble tapet av libyere og levert til Herland Report – om at krigen var Sarkozys personlige krig.
- VIKTIG ARTIKKEL: Medieløgnene om Libya krigen: Gaddafi, Sarkozy og eksil-libyeres rolle.
- Norge som verdensledende våpenforhandler og krigsnasjon.
- The New Libya, the return of a Gaddafi? Hanne Herland, WND.
- Gaddafi wife, Safia Farkash and daughter, Aisha Gaddafi still under travel ban.
Muammar Gaddafi var Al Qaidas verste fiende
Gaddafi sa tidlig i invasjonen at de som sto bak ikke var libyere, men Al- Qaida og utlendinger. Qatar viste seg siden å stå sentralt. Landets leder, sheikh Tamin bin Hamad Al Thani var en av de nærmeste samarbeidspartnere til Hillary Clinton og blant de største bidragsyterne til Clinton Foundation på denne tiden.
Clinton’s Washington koblinger til The Muslim Brotherhood har lenge vært omtalt. Skytteltrafikken mellom Clinton og Al Thani i februardagene – samt millioner i overføringer fra Qatar til Clinton Foundation – i opptakten til Libya krigen har vært mye omtalt av både Wikileaks, Judicial Watch og andre. Det var også en kjent sak at Gaddafi lenge hadde utfordret Saudi Arabias kongehus – i wahhabismens og sunni-ekstremismens hjemland.
Det var på denne tiden at Gaddafi også advarte mot at millioner av afrikanere kom til å flykte fra Libya til Europa dersom Libya ble destabilisert. Siden har millioner foretatt overfarten til Europa via Italia.
Gaddafi var også den aller første muslimske lederen som ønsket å få Osama bin Laden arrestert. At Libyan Islamic Fighting Group leder, Abdelhakim Belhadj, lederen for Al-Qaidas Libya fraksjon, ved NATO-krigens slutt skulle ende opp som Tripolis militære guvernør i samarbeid med Vesten, – en mann som i årene før kjempet med Osama bin Laden i Afghanistan, er langt fra noen tilfeldighet. Senere ble han avbildet sammen med og beæret av den republikanske senatoren John McCain i en overekkelse der han ble omtalt som “libysk frigjøringskjempe og helt”. Belhadj ble siden Afrikas angivelig rikeste mann, med en nåværende formue på rundt 19 milliarder dollar.
Gaddafi angrep ikke “sin egen befolkning” og vi visste det
Også Overgangsregjeringens leder, Mustafa Abdul-Jalil uttrykte nå raskt ønsket om en øyeblikkelig flyforbudssone fordi «Gaddafi angriper befolkningen fra luften». Han hevdet at samtlige overgrep som hadde skjedd i Libya, var det Gaddafi selv som var ansvarlig for. Han sa også, på dette tidspunktet, at han visste at det var Gaddafi selv som beordret Lockerbie-bombingen der det amerikanske Pan Am Flight 103 styrtet over Skotland og 270 mennesker ble drept.
President Barack Obama uttalte på dette tidspunktet at: «Militære jagerfly og helikoptre bombet fredelige mennesker som hadde ingen mulighet til å forsvare seg mot angrepene fra luften.» Han sa: «Vannforsyningene ble stengt ned i Misrata, noe som rammet flere hundre tusen mennesker.» Likevel, allerede i begynnelsen av mars, avviste Pentagon at slike angrep hadde funnet sted.
Den amerikanske forsvarsministeren, Robert Gates, ble spurt om man nå hadde funnet bevis på at det hadde foregått angrep fra luften og svarte: «Vi har sett pressens rapporteringer, men har funnet intet som kan bekrefte dette.» Les gjerne Horace Campbell, NATO’s failure in Libya. Lessons for Africa.
Likevel fortsatte avisene å skrive som om ryktene var sanne, til tross for at de allerede var avkreftet. Som alle nå bør vite, eies 90% av amerikanske medier av 6 selskaper. I 1983 var det over 50 ulike bedrifter og eierstrukturer som eide de samme USA mediene. Konsolideringen de siste årene har vært betydelig. I hendene på de ytterst få, kan man lett påvirke opinionen til å tro på nesten hva som helst. Siden har Libya ligget i total ruin.
NATOS overgrep i Libya. Libya var før 2011 krigen Afrikas rikeste stat, et sosialistisk samfunn unikt i Midtøsten og Afrika sammenheng med en velferdsstat og utstrakte stønadsrettigheter til borgerne. Foto: Travel Time.
NATOs militærkupp førte til at Al Qaida tok makten i Libya
Militærkuppet som førte til at Al Qaida affilierte grupper tok makten i Libya, ble muliggjort i mars 2011 gjennom FN resolusjon 1973 som opprettet en flyforbudssone.
Dette ble godkjent i FNs Sikkerhetsråd, ettersom informasjon ble gitt som hevdet at Muammar Gaddafi angrep sin egen befolkning, bombet sykehus og så videre. Disse anklagene, som siden aldri ble verifisert, ble premissgivende for NATOs reaksjon mot Gaddafi regjeringen.
Det ble tidlig klart at det ikke fantes bevis for at Gaddafi hadde planer om å angripe befolkningen. Men dette fikk liten pressedekning.
Også russisk etterretning bekreftet, med satelittbilder, at ingen fly var i luften på dette tidspunktet.
Professor ved Lyndon B. Johnson School of Public Affair, Alan J. Kuperman uttalte siden: “Gaddafi truet aldri med å massakrere sivile i Benghazi, slik Obama har hevdet. «Ingen nåde vil bli vist» talen hans var rettet mot rebellene og lagt ut 17. mars. New York Times bekreftet også i en artikkel at Libyas leder utlovet amnesti til enhver rebell som «la fra seg våpnene». Gaddafi lovet til og med en mulighet for dem til å rømme fra landet, via Egypt, for å unngå at kampene skulle fortsette.
Mustafa Abdul-Jalil var blant de svært aktive i denne fasen til å informere omverdenen om «Gaddafi overgrep». Han snakker i en rekke intervjuer som ble gitt til vestlig presse. Utsagn som dette, samt brev og dokumenter som hadde samme budskap, var helt instrumentelt til hvorfor NATO angrep.
Ironisk nok, ga den samme mannen, Jalil, et intervju med Libya Channel One som ble lastet opp på YouTube i mai, 2014, der han erkjenner at man hele tiden hadde visst at det ikke var Gaddafi som verken beordret skytingen, eller Gaddafis soldater som skjøt mot folkemengden de skjebnesvangre dager rundt 17. februar, 2011. Dette visste han, sier Jalil, fordi han selv var en del av gruppen på 5-6 personer som satt sentralt i Gaddafi regjeringen på den tiden, med ansvar for å håndtere demonstrasjonene.
Huntington sier at vestlige lands dominans i FNs sikkerhetsråd har gjort at FN lenge har fungert som tjener for vestlige interesser, mens det dobbeltmoralsk presenteres som om det handler om verdenssamfunnets beste, demokrati og beskyttelse av sivile.
Man har skaffet seg legitimitet i FN til å angripe en stat basert på antagelser og forskutterte bevis, misbrukt FNs flyforbudsmandat og bombet Afrikas rikeste land sønder og sammen, bidratt til massemord på sivile, blandet seg inn i et lands indre anliggende ved ensidig å støtte den ene part og nå sist, støttet regimer som bryter enhver internasjonal regel for håndtering av krigsfanger.
Hilary Clintons latter da hun hørte om Gadaffis død mens hun siterte Julius Caesar om sin egen rolle i saken, taler for seg selv. Tildelingen av Nobels fredspris til president Barack Obama, som har gitt USAs klarsignal til dette, fremstår som et betydelig feilgrep.
Samuel Huntington og Clash of Civilizations
Huntington påpekte i sin bok The clash of civilizations? fra 1996 at fremtidens konflikter kom til å gå langs kulturelle skillelinjer, fordi sivilisasjonene ikke forstår hverandre. Huntington påpeker at i en global verden er den vestlige tanken om at Vestens verdier er universelle potensielt meget farlig.
Den gir en kunstig legitimitet til å destabilisere nasjoner, bidra til krig og borgerkrig, noe som på sikt kan føre til Vestens eget fall.
En annen statsviter, Robert Kagan påpeker vesten i det siste tiåret har ført en aggressiv og selvforherligende global politikk med det mål å forme en verden etter sine verdier, og har i denne prosessen har de tvunget andre til å bøye seg etter deres vilje på måter som var dømt til å fremprovosere et tilbakeslag.
I en verden preget av ulike kulturelle, etniske og religiøse identiteter er det avgjørende at Vesten erkjenner at dens kultur og verdier er distinkt, men ikke universell. Den har råderett i den vestlige kultursfære, men ikke på alle andres territorium.
Den brutale lynsjingen av Moammar Gadaffi og hans sønn Muatassim bryter ethvert konsept om internasjonal rettferdighet, noe som ifølge CNN raskt har gitt Gadaffi martyrstatus i afrikanske og muslimske land, land som nå knapt våger å si et ord, hvilket ikke er underlig tatt i betraktning den nådeløshet Vesten har vist verden at vil ramme dem som sier dem imot.
Og dette er demokratiets og menneskerettighetenes forkjempere?
Det fremstår som utilgivelig kynisk når norske myndigheter krever at drapet ’undersøkes’ for å ’finne ut hva som skjedde’. Vi vet hva som skjedde – vi så videoen. En slik ’gransking’ kan mistenkes å ha som sitt virkelige mål å retusjere virkeligheten.
Alle er enige om at Gadaffi i likhet med vestlige ledere ikke var feilfri, han har blant annet fengslet meningsmotstandere uten lov og dom og håndtert opposisjonelle hardt, men han var også en sekulær modernisator. Dette utelates gjerne i vestlig presse, hvis ensidige mediedekning villeder vestlig opinion.
Libya var under Gaddafi Afrikas rikeste velferdsstat
Libya var før Vestens “humanitære bombing” Afrikas rikeste land med høyere levestandard enn Italia og Australia, gratis skole, helsevesen og rett til studiestipend i utlandet for menn og kvinner, arbeidsledighetstrygd og stønad på $ 50. 000 ved familieetablering. 82 % kan lese og skrive.
Sosialisten Moammar Gadaffi har latt oljerikdommen komme befolkningen til gode, store statlige utenlandsfond skulle sikre fremtiden. I de siste årene har man tilpasset seg Vesten, nedbygget hæren og åpnet for vestlige investeringer.
I den grad Gadaffi var en tyrann, viser Vestens maktovergrep at tyrannen ble fjernet av en enda verre tyrann. For det er lenge siden professor Jacob L. Talmon viste hvor lett demokratier kan bli totalitære, der arrogante politiske eliter utøver et nådeløst gruppepress mot både media og befolkning.
Med Vestens nåværende aggresjonsstrategi, bør man i ærlighetens navn i det minste fjerne slagordene om håp om fred i Midtøsten.
Det er i den sammenheng et ikke ubetydelig paradoks at den franske filosofen, Bernard-Henri Lévy, som i mange år har kritisert venstresidens lefling med det totalitære ved islamismen, nå står sentralt i regimeskiftet i Libya.
Overgangsrådets første statsminister, Mahmoud Jibril er en av Lévys mangeårige venner og dessuten hans forretningspartner, henhold til internasjonale medier. Her er det mange interesser. Lévy har siden krigens begynnelse vært en sentral pådriver, en rekke av hans egne venner har endt opp som ministre i Overgangsregjeringen.
Hvilken ironi at mannen som på 1970-tallet skrev Barbarism with a human face skulle revolusjonsivrig ende opp med å aktivt støtte et NATO som har bidratt til massedrap av sivile, åpnet for den brutale lynsjingen av mørkhudede libyere, stilltiende godtatt folkemordet i Sirte og nå, skriver kronikker som skal mykne vestlig opinion overfor Gadafis brutale død. Lévy burde vurdere følgende tittel på sin neste bok: Barbarism with a Western face.
Libya-krigen vil med all sannsynlighet medføre betydelig militær opprustning i land som ikke tilhører den vestlige allianse, et sterkt voksende hat i fattige land mot neo-kolonialismen og en demokratisk innføring av militant islamisme i regionen som samlet øker krigs- og terrorfaren betydelig i årene som kommer. Det kan vi takke oss selv for.
This article offers viewpoints based on information provided by sources on the ground in Libya as well as external articles, that might be useful in arriving at an understanding of the 2011 Libyan war. We believe that the information comes from reliable sources, but cannot guarantee the information to be free of mistakes and incorrect interpretations.
The level of censorship in social media and search engines is all-time high. Do like thousands of others, subscribe to The Herland Report newsletter here!
Led by Scandinavian bestselling author, Hanne Nabintu Herland, The Herland Report news and opinion website provides independent analysis from leading Western intellectuals and ground breaking YouTube interviews, cutting through the mainstream media rhetoric. It is a great place to watch interviews and read the articles of leading intellectuals, thought leaders, authors and activists from across the political spectrum. The Herland Report believes in freedom of speech and its editorial policy resides above the traditional Left vs Right paradigm which we believe has lost its relevance and ability to describe the current driving forces in Western politics.
