Den 22. juli rammet terroren Norge. Mange av oss trodde først det kom som en reaksjon på Norges bombing i Libya, men så viste det seg å være et angrep på Arbeiderpartiet.
Når slike ytterst alvorlige hendelser rammer et land som ofte ønsker å fremstå som en stabil og materielt rik fredsnasjon, kommer mange tanker om hvorfor dette skjedde akkurat her.
Smerten har rammet et helt folk som sto uforberedt på denne typen hendelser. For hva har gått galt i et Norge som fostrer sønner som dette?
Nettopp i krisetider der møtet med død og smerte virker så meningsløst, vendes manges tanker til troen på en god Gud og lengselen etter en bedre verden.
Man lengter etter det som ligger utenfor dette vonde, konfliktfylte og lidelsespregede.
For det er krisefylt å erfare at det moderne sekulære demokratiets tro på fornuft, vitenskap, materialisme og det gode i mennesket ikke er tilstrekkelig for å forhindre krig, terror og sosial uro. 1900 tallets kulturpessimister, deriblant Emile Durkheim, skrev mye om resignasjonen over moderniteten som ikke maktet å innfri de forhåpninger som mange marxister og sosialister hadde til det post-industrialiserte samfunn.
Durkheim påpeker at de raske samfunnsendringene fører til en betydelig verdiforvirring hos individet. Et stadig mer ensomt liv som følge av familieoppløsning, arbeidsplasser i stadig endring og manglende verdiforankring i tradisjoner, gjør individet ustabilt.
Han beskriver dette i den verdensberømte boken Selvmordet.
Religionsosiologiens far, Max Weber, reflekterte også mye over de samme spørsmålene. Han mente at selve det å være menneske innebærer jakten på å finne mening med tilværelsen.
Slik blir erfaringen av verdens irrasjonalitet og meningstomhet selve drivkraften i all religiøs tenkning. Man søker å finne løsninger på de store eksistensielle spørsmålene, deriblant det ondes problem. Hvordan kan vi unngå å bli grepet av det onde?
Hvorledes kan vi overvinne det onde, både i oss selv, men også slik det kommer til uttrykk i samfunnet gjennom hat, urettmessige beskyldninger og mangel på respekt for enkeltmennesket?
For urett fører over tid til nye protestbevegelser der folket opponerer seg mot elitenes selvdekkede bord, disse som sitter ved makten og ofte undertrykker meningsmotstandere gjennom høyst udemokratiske kontrollmekanismer.
For det er lett å holde vakre taler om populære ord som ytringsfrihet, men usedvanlig vanskelig å implementere meningsfrihet og respekt for forskjellighet i praksis.
Max Weber mente at et fellestrekk ved alle religioner er at de tar opp det ondes problem, kort betegnet som “théodice”. Théos = Gud og dice= rettferdighet. I møtet med en ond og ofte urettferdig verden, blir behovet for Guds rettferdighet desto større.
De Hellige Skriftene sier at Han har nøye oversikt over alt som skjer, til og med hver minste fugl som faller til jorden. Slik løser følgelig religionen lidelsens problem ved å se hen til en annen, bedre verden der det onde ikke finnes mer.
Frelsesreligionene sier at der gir Gud kompensasjon for den urett man opplevde mens man levde på jorden. Håpet om en dommens dag der enhver skal svare for sine handlinger, de store og groteske, men også den urett som skjedde i det stille, gjør lidelsen midlertidig.
En dag skal det onde ta slutt, også for de som trodde at ingen la merke til hvilken urett som rammet dem.
For Weber er verdens store religioner forklaringsmodeller som sannsynliggjør hvor betydningsfullt et menneskeliv egentlig er. Det er bærer av en uendelig verdi som har potensiale langt utover det dennesidige.
Å se livet i en større sammenheng som gir en dypere forståelse for tilværelsen etter døden, blir dermed religionens store styrke.
Den gir en dyp grunnleggende mening og åpner for tanken om at rettferdigheten vil seire tilslutt.
Den kristne religionen, men også jødedommen som inneholder mye av idéopphavet til den kristne tro, filosoferer over det faktum at mennesket er avhengig av Guds velvilje for i det hele tatt å eksistere. Det er en kjernetanke at Guds kjærlighet til sitt eget avkom, det skapte, er større enn mennesket noensinne kan forstå.
Han søker hver enkelt av oss med en brennende kjærlighet. Adskilt fra Den Allmektiges godhet, forblir mennesket derimot preget av en eksistensiell ensomhet, kulde og frustrasjon.
Kraften fra den kosmiske opprører, Lucifer eller Satan, preger ham og drar ham ned med den hensikt å ødelegge ham slik Lucifer selv allerede er brennmerket og ødelagt på grunn av sitt eget opprør.
Til tross for at det moderne vestlige mennesket har forsøkt å frigjøre seg fra sitt åndelige opphav og proklamert Guds død og menneskets inntreden som kilden til det perfekte i Hans sted, har ikke dette opprøret mot Den Allmektige ført til en tilstand der mennesket endelig finner fred.
Mennesket er fortsatt, også etter ateismens og gudsfornektelsens fremvekst, hjelpeløst fanget i en tidsalder som bærer tungt preg av ondskapens virkende kraft og ensomt ute av stand til å bringe verden nærmere en permanent tilstand av harmoni.
