Sommerens opphetede debatt om likestilling og kulturkamp handler om frustrasjonen over kulturradikalt tankegods som de siste årtiene har dominert offentligheten.
Meningsmarkedet har tidvis vært sementert så trangt at det knapt har vært lov å ytre seg utenfor det politisk korrekte. Nå bryter demningen.
Kritikken mot 68’er feminismens hardhet kommer på bordet, nå sist med utgivelsen av Glitterfitter. Redaktørene Sigrid B. Tusvik og Gunnhild Magnussen mener at det er viktig å ta oppgjøret med de sinte feministene.
De har rett. For det er lenge siden norske kvinner var undertrykket. Den konstruktive kampen for sosiale og politiske rettigheter er for lengst vunnet. 68’ernes kulturradikalisme, som den aggressive feminismen er en del av, tok derimot kampen et skritt videre.
Målet ble å nedrive tradisjonelle autoriteter. Denne kampen kulturradikalt tankegods som de siste årtiene har dominert offentligheten.
Meningsmarkedet har tidvis vært sementert så trangt at det knapt har vært lov å ytre seg utenfor det politisk korrekte.
Nå bryter demningen.
Kritikken mot 68’er feminismens hardhet kommer på bordet, nå sist med utgivelsen av Glitterfitter. Redaktørene Sigrid B. Tusvik og Gunnhild Magnussen mener at det er viktig å ta oppgjøret med de sinte feministene.
De har rett. For det er lenge siden norske kvinner var undertrykket. Den konstruktive kvinnekampen bygget på en ideologisk antagelse av at straks man ble kvitt mannens autoritet, skulle samfunnet bli så meget bedre.
I farten så man derimot ikke forskjell på likhet og likeverd. Dermed har kjønnskampen handlet om å bli lik mannen, heller enn å rendyrke den feminine styrken ved eget kjønn. Kvinnen har kjempet innbitt for å bli mann.
Ikke rart en del ble bitre. En kamp mot biologien kan som kjent bli tung.
I dag er maskuliniseringen av kvinnen og femininiseringen av mannen iferd med å forrykke selve dynamikken mellom kjønnene.
Derfor fremmes feminismekritikk mot kvinnesjåvinistene med krav om en høynet anseelse for mannens maskulinitet.
Tidligere i sommer etterlyste jeg større respekt for mannens sexbehov, noe som medførte et nasjonalt raseriutbrudd – hvilket bekrefter behovet for debatten.
I årtier har kravene overfor mannen blitt flere. Det er på høy tid å gjeninnføre vennlighet, godhet og tjenestevillighet som ønskede kvaliteter blant kvinner. For når den undertrykte selv blir en undertrykker, ser det ikke pent ut.
Makt er dessuten mangt og lar seg ikke forringe til et materialistisk spørsmål om hvem av partene som tjener mest penger.
Feminister krever rettigheter i parforholdet, men hvem er opptatt av pliktene? Med dagens 1 million eneboere, er det åpenbart at kjønnskampen har skapt en kravmentalitet på egoismens vegne.
Kjønnsforsker Jørgen Lorenzen har påpekt utfordringene ved negativiseringen av mannens seksualitet som mørk og farlig, mens kvinnens betegnes som lys og uskyldig.
Fordi kulturradikalismens mål er å klippe i stykker det bestående, har aktivistenes rolle vært å påtvinge folket disse endringene.
Feminister og kjønnsforskere har stått i sentrum for en kyndig verdiladet sementering av eget maktspråk.
Med moraliserende snert har man betegnet motstandere som uopplyste, mannsdominerte og reaksjonære.
Seg selv tildeler man smigrende titler som progressivt fremtidsrettet og tolerant. Et eksempel er samlivsekspert Frode Thuens rendyrking av det feministiske i Aftenpostens spalter.
Titler som ”Far leser, mor syr” latterliggjør mannsperspektivet og idylliserer myke kvinneverdier. Ser man nøye etter, gjennomsyres hele språkkategorier i dag av feministisk ideologi.
I forskningen kommer den kyndige bruken av propaganda til overflaten.
En ny britisk studie som kåret norske menn som best i verden til å gjøre husarbeid, fremstilles i media som om norske menn dermed er verdens beste.
At en mann som er dyktig til å finne støvkorn automatisk er verdens beste partner, er en feministisk antagelse som innebærer grov forenkling av virkeligheten.
Thomas S. Kuhn brøt på 1960 tallet med vedtatte akademiske sannheter og viste hvor lite objektiv forskning egentlig er.
I Vitenskapelige revolusjoners struktur forklarer han hvorledes den dominerende vitenskapelige oppfatning ofte bygger på en rekke subjektive antagelser.
Dermed blir det universitetsfolks rolle å frembringe forskningsstoff som bekrefter de herskende meningene (paradigme). Det kan være grunn til å hevde at man bør være langt mer kritisk til en del forskning enn mange tror.
Sosiolog Preben Z. Møller fremmet nylig kritikk mot kjønnsforskningen som han mener står langt fra vitenskapelig nøytralitetskrav.
VG har omtalt romanen Deflora der Møller spør om kvinnen bør ta større ansvar for sex i forholdet. Kjønnsforsker Wencke Mühleisens respons blir et skoleeksempel på den vanlige henvisningen til selvbekreftende forskning: ”Forskning viser at kvinner allerede tar for mye ansvar for relasjonen.”
Boken Glitterfitter møtes med lignende kritikk der man blankt avfeier selvransakelse.
Den kulturradikale feminismens svakheter kommer likevel til overflaten gjennom ny viten. Og godt er det.
VG 26.8.09
