Herland Report: Tradisjonell islam eller politisk islamisme? Det er et stort behov for å forklare forskjellen mellom den tradisjonell islam som religion og islamisme som politisk ideologi.
Mange tror ofte at det er samme sak og slik ender vi opp med den urett at “samtlige muslimer” utsettes for ekstremismeanklager.
Mediene bidrar her sterkt til sementeringen av dette inntrykket, gjennom å ensidig omtale terror som skjer i Vesten, men utelate informasjon om all den terror som Vesten bidrar til i muslimske land, gjennom vår deltagelse og bistand til svært voldelige kriger som i stor grad rammer vanlige muslimer som lever i disse landene, skriver religionshistoriker Hanne Nabintu Herland.
I tillegg rapporteres det sjelden om alle de terrorangrep som skjer muslim mot muslim i Midtøsten der ekstremister angriper andre, vanlige muslimer.
Mediene våre viser oss beklageligvis ikke disse nyansene. Bare siden London angrepet, har en rekke enda mer alvorlige terrorangrep skjedd i Midtøsten, men vi hører intet eller lite om dette og slik sementeres inntrykket av “oss” mot “dem” heller enn nyanserte fremstillinger om at ekstremismeproblemet rammer vanlige muslimer i langt større grad enn det gjør europeere.
Tradisjonell islam eller politisk islamisme? Muslimske ekstremister dreper langt flere vanlige muslimer enn noen annen gruppe. Vi i Europa utsettes ikke for en brøkdel av den type grov ekstremistisk vold som vanlige muslimer i Midtøsten nå har vært utsatt for i tiår.
La meg ikke ta for meg hele feltet, men komme med en kort kommentar i kjøvannet av Walid al-Kubaisis artikkel på Herland Rapporten “Hijab er et radikalt islamistisk plagg som tilkjennegir at man er imot arabisk nasjonalisme og modernisme”. Delta gjerne på Facebook debattene, med hundrevis av kommentarer på Herland Rapporten Facebook, og les hva som der fremgikk i kjølvannet av Walid al-Kubaisis artikkel, der han jo nettopp tar opp problematikken rundt ekstremismen i forhold til hva Koranen og tradisjonelle muslimske oppfatninger egentlig sier.
RELATERTE ARTIKLER:
- Enveilstoleranse i Norge: Innføringen av det totalitære.
- Muslimer og kristne bør stå sammen, sier Mohammd Usman Rana.
- Medienes bevisste diskriminering av konservative.
Tradisjonell islam eller politisk islamisme? Islam har 1.4 milliarder troende, kristendommen 2.4 milliarder. Innad i religionene finnes ulike ideologier og trender. Den politiske islamismen hvis menneskefiendtlige radikalitet og ekstreme krav til sine tilhengere skaper mange problemer i dag, er ansett som en ekstrem sekt blant de fleste muslimer.
Flertallet av muslimske lærde avviser islamismen som ikke-muslimsk. Al-Kubasi trekker historiske linjer hva gjelder den ekstremistiske ideologien som avviker fra klassisk islam på flere punkter.
Svært mange islamske lærde avviser islamismen og terrorgrupper som ISIS – som i sin ekstremistiske sunni wahhabi-form anser de fleste av oss som “vantro som ikke har livets rett”, shia muslimer, andre sunni muslimer, kristne, vestlige – alle skal dermed egentlig “dø” fordi de ikke er rettroende nok.
Islamisme er en politisk, moderne ideologi, som misbruker den tradisjonelle religionsformen islam som tradisjonelt har vært langt mer liberal. Det ser man blant annet på det ottomanske riket, der kristne hadde ledende stillinger i riket og liberaliteten var langt større enn det vi ser i dag.
Jeg vil i stor grad også betegne grupper som ISIS som leiesoldater brukt i en geopolitisk kamp, betalt av land som Qatar, Tyrkia og Saudi Arabia – og her er et hovedpoeng – i tett samarbeid med USA og dets vestlig allierte.
Nesten ingen snakker om misbruket av disse unge mennene, der kyniske ledere forteller dem at det de gjør er “for Gud” når de dreper seg selv, selv om Koranen forbyr selvmord eller selvmordsbombing. Vi lever i en svært menneskefiendtlig tid. Enkelte har funnet det for godt å misbruke disse unge mennene, fordi de trenger soldater til krigene i Syria, Irak, Libya og så videre. Og USA – og Norge – deltar i dette misbruket av unge, muslimske menn.
Her er tragedien, våre egne allierte i regionen fremskynder disse ekstreme gruppene som ødelegger urettmessig hele inntrykket religionen islam. Dermed blir vi i Vesten sittende med inntrykket av at “alle muslimer er ekstremister” – godt hjulpet av våre svært ensidige og islam-demoniserende medier – og folk får motvilje mot enhver som “ser utenlandsk, svart i håret eller muslimsk ut”.
Dette innebærer en betydelig urett. Godt og ondt lar seg ikke definere i henhold til om du er lys i huden eller mørkere i huden. Det er ikke slik at “alt ondt kommer fra Midtøsten” og “alt godt i verden kommer fra Norge”.
Og det er vi i Vesten som bidrar til destabiliseringen av Midtøsten land gjennom vår aktive krigføring, våpensalg og innblanding i nasjoners indre anliggender.
Flyktningkrisen er vi selv skyld i, det er vi selv som har bidratt til Libya borgerkrigens grusomheter og nå bidrar vi aktivt i Syria krigen. “Deres” barn dør i terrorangrep i langt høyere frekvens og langt oftere enn “våre” barn. Terrorsituasjonen i Europa er en direkte konsekvens av det større geopolitiske bildet.
Et norsk eller engelsk barn har ikke større verdi enn et syrisk eller arabisk barn i henhold til menneskerettighetstanken, og alle har mødre og fedre som sørger over sine.
Men vi får kun se bildene av unge som dør i terroranslag her i Europa – få medier viser oss bildene av døde libyske barn, drept av norske, danske og franske bomber. Dette er problemet, sett fra mange i Midtøsten sine øyne. De lurer på “Hvorfor vektlegger dere bare de terrorangrepene der vestlige mennesker blir drept?” Spørsmålet er godt.
Jeg jobber mye i Midtøsten og ser den betydelige frustrasjonen blant mange vanlige muslimer rundt ekstremismen som brer seg. “Jeg vokste opp sammen med naboer som var shia muslimer, jøder, kristne,” fortalte en meg fra Libanon.
“Men nå får vi høre i moskeen at vi bør drepe disse, fordi de ikke er rettroende nok. Jeg forstår ikke hva som skjer med kulturen vår, slik hadde vi det ikke før, og ingen tør å si noe, for da blir vel de også drept.” Dette er holdningen til mange muslimer, ikke ulik den frykten og angsten som nå også begynner å prege europeere. Man tør ikke si noe av frykt for ekstremister.
Nettopp derfor er det svært viktig å skille mellom den politiske voldelige ideologien islamisme og religionen islam.
Vi skal huske at ekstremismen først startet innad i den muslimske verden, – fra 1980-tallet, og infiserte land som Syria, Iraq, land i Afrika, for nå å gjøre det samme i Europa og på verdensvid basis. Det har i årtier vært store spenninger innad i den muslimske verden på grunn av ekstremismens fremvekst, de samme spenningene som nå har nådd Europa. Terror og bombing av sivile har pågått i tiår i Midtøsten, men for oss i Europa er dette nytt.
En glitrende bok om dette som tydelig viser at islamisme som politisk ideologi ikke kan sidestilles med islam, er forhenværende norsk ambassadør til Saudi Arabia, Carl Schiøtz Wibye bok “Terrorens Rike”. Boken er sterkt anbefalt for å øke kunnskapen om skillelinjene innad i Midtøsten og for at folk skal forstå at det er den ekstremistiske islamismen som må angripes, ikke den tradisjonelle religionen Islam.
Tradisjonell islam eller politisk islamisme? Also check out these topics at CNN or FOX News. Other sources may be New York Times, USA Today, the Washington Post or from the British angle, BBC, The Guardian, The Telegraph or Financial Times.
