Aftenposten, juni 2013 omtaler “Ny vind over Norge” der Hanne Nabintu Herland var redaktør og forfatter. For de interesserte, boken kjøpes her:
“I dag utkommer det en ny bok som er et uttrykk for den ideologiske mobilisering som har skjedd på høyresiden de siste årene, ikke minst rundt tankesmien Civita og tidsskriftet Minerva, men også i kristenkonservative miljøer, skriver Knut Olav Åmås.
Offensiven har i det siste ført til opprusting av tankesmier på venstresiden, så kanskje kan årets valgkamp også bli preget av diskusjon av samfunnsmodeller og ikke bare konkrete partipolitiske skiller.
Ny vind over Norge. 16 artikler om frihet og ansvar legger frem konservative perspektiver på alt fra kjærlighet og samliv til europeisk politikk, og forfatterne kommer fra en rekke miljøer.
Slik sett gir boken god anledning til en ideologisk oppdatering før valgkampen, for de to partilederne Erna Solberg i Høyre og Siv Jensen i Fremskrittspartiet forsøker i boken å gjøre rede for den verditenkning som ligger under deres dag-til-dag-politikk.
Sprik og meningsmangfold til tross, den røde tråden tror jeg kan sammenfattes i to sitater. Først stortingsrepresentant Torbjørn Røe Isaksen (Høyre):
«Større frihet til enkeltmennesker, familier, lokalsamfunn og bedrifter gir ikke bare mer mangfoldige løsninger, men sikrer også desentralisering og maktspredning.»
Og så bokens redaktør, religionshistorikeren Hanne Nabintu Herland:
«Det er ikke statens oppgave å bestemme over mennesker, men legge til rette for et samfunn med mest mulig individuell frihet under ansvar.»
En tydelig ideologisk markør som skiller det brede høyre fra venstre, er vekten på å bygge samfunnet nedenfra og å styrke sivilsamfunnet – altså alle de organisasjoner som er basert på frivillighet og som plasserer seg mellom offentlig sektor og markedet.
Erna Solberg har rett når hun hevder at «det finnes nesten ikke en velferdsordning i vårt samfunn som ikke først er skapt gjennom frivillig sektor».
Ikke minst har Kirken og andre kristne organisasjoner spilt en rolle.
Dette gir en innsikt som uttrykker skepsis til at «alt» kan og bør gjøres til gjenstand for politikk og offentlige holdningskampanjer, og tillit til at noen samfunnsproblemer bare kan løses ved at kultur og mentalitet endrer seg organisk over tid.
Denne tenkemåten ser imidlertid bort fra at politiske vedtak ofte er godt egnet til å skubbe på utviklingen.
Partnerskapsloven for homofile fra 1993 er et slående eksempel på det – partipolitikerne gikk foran opinionen og bidro til å endre den.
Ny vind over Norge er en hel liten buffet for ideologisk interesserte. Størst utbytte gir den hvis den leses med kritisk motstand.
Det trengs for eksempel når både Hanne Nabintu Herland og kristenkonservative Oslo Symposiums Bjarte Ystebø overdriver statens makt og maktmisbruk, og kaller demokratiske samfunn for «totalitære».
Dét er overraskende historieløs begrepsbruk fra ideologer som har nettopp historien som utgangspunkt og rettesnor.
Les også Herlands kronikk: De kristnes utfordring
