Herland Report: Forskere er langt mer preget av tidens paradigme og sosial-politiske pressfaktorer enn de selv er klar over.
Det gjør at samfunnsforskningen ofte er full av antagelser som er farget av det rådende paradigmet og kulturradikal tenkning.
Forskningen kan eksempelvis lett utelate viktige spørsmål av hensyn til det politisk-korrekte diktat, og personens eget følelsesliv og meninger spiller en langt større stor rolle for temavalg og vinkling enn mange tenker over.
I tillegg uttaler forskeren seg på basis av kun den ene, lille delen av virkeligheten som personen har oppfattet, og står i betydelig fare for å kun selvbekreftende lete etter konklusjoner som man selv ønsker å høre.
Niels Chr. Geelmuyden har snakket klokt om dette på Herland Report TV, i forbindelse med legemiddelindustrien, der forskere finansieres av de samme legemiddelfirmaene som nettopp er avhengige av å få positiv respons i forskningsresultatene som dokumentasjon på egne produkters fortreffelighet.
En forsker som er betalt fra en offentlig institusjon som universitetene er i Norge, eller er avhengig av private forskningsmidler, vil tenke seg om to ganger før han sier noe som han vet går på tvers av sin arbeidsgivers ønsker.
Både inntekt, anseelse og yrkeskarriere strupes raskt dersom forskeren kommer til uønskede konklusjoner i forskning, artikler eller uttalelser.
Det er et ypperlig totalitært maktmiddel for å tvinge samfunnsforskningen inn i politisk korrekt kulturradikal tenkning, som i dag er det sementerte rådende paradigmet i Norge.
I denne artikkelen skal vi se på hva som skjedde da ateistisk empirisme (positivisme) overtok innen samfunnsfaglig forskning, og begynte å diktere hva som var “sant eller ikke sant” utfra sin egen snevre materialistiske forståelsesramme, skriver religionshistoriker og grunnlegger av Herland Report, Hanne Nabintu Herland.
Stadig nye syn på verden/paradigmer
Med jevne mellomrom har nye ideer og tilnærmingsmåter veltet gamle virkelighetsforståelser eller akademiske paradigmer. Det har ikke skjedd uten langvarige, intellektuelle kamper; noen ganger har det gått tiår før det nye verdensbildet ble rådende.
Forfatter og filosof Ayn Rand sa en gang i et intervju på universitetet i Michigan at det er filosofene som bestemmer den historiske utviklingen.
De utarbeider ideologier som danner grunnlaget for endring i politiske tankemønstre, samt de ønskede metodene for å løse samfunnets problemer på og trekker frem de verdier som man anser bør bli populære i samfunnet.
RELATERTE ARTIKLER:
- 68’er ideolog Herbert Marcuse: Undertrykkelse av majoriteten var hovedpoeng – Hanne Nabintu Herland.
- Artikkelserie: Moderne vitenskap er ikke nøytral/objektiv, Hanne Nabintu Herland.
- Artikkelserie: Samfunnsforskning er ikke verdinøytral og sterkt preget av politisk korrekthet.
I kjølvannet av filosofenes arbeid, kommer media, universitetene, bokforlagene og andre innstanser i samfunnet og videreformidler tankene som ideologer har utarbeidet. Er det sterk nok kraft i denne prosessen, får man en verdirevolusjon som former hele kulturen.
Og mange ser i dag på «moderne vitenskap» og «empirisme» – at teorier baseres på data utledet fra menneskelige erfaringer – som om de er ufeilbarlige størrelser. Da har de glemt at for eksempel lobotomi – å borre hull i hjerneskallen til pasienten – ble regnet som en «vitenskapelig metode» på 1940- og 50-tallet.
Basert på det man den gangen mente var observerbare bevis, trodde man at diverse mentale sykdommer kunne kureres ved hjelp av lobotomi. Denne «vitenskapelige praksisen» ble gjennomført helt til nye teorier foreslo andre metoder.
Da Auguste Comte og ateistisk synsing ble “vitenskap”
Slik var det også da Auguste Comte, filosof og en av de første sosiologene, utviklet positivismen tidlig på 1800-tallet. Denne filosofiske metoden godtar bare det som kan bekreftes empirisk gjennom menneskelig erfaring eller matematisk logikk, og avviser derfor alt som har med metafysikk og det overnaturlige å gjøre.
Comte hevdet at det eneste vi med sikkerhet kan vite, er det som logisk kan sluttes av den menneskelige, materielle erfaring.
All autoritativ kunnskap må baseres på erfaringer fra våre menneskelige sanser, sa han, fortolket ved hjelp av Comtes egen definisjon av ateistisk «fornuft» og «logikk». Alt metafysisk som ikke kunne observeres i den fysiske verden, ble avvist.
Kunnskap kan bare oppnås gjennom empiriske, kontrollerbare hypoteser, hevdet han, det er kun gjennom å samle målbare beviser at mennesket kunne samle seg «fakta». Alt annet ble ateistisk betegnet som «ikke-fakta». Hans definisjon av «fakta» fornektet enhver virkelighet utover den rent observerbare.
Comtes tese, positivismen, kan defineres som teorien om at all kunnskap bør baseres på erfaringer i den fysiske dimensjon, innhentet gjennom sansene.
Comtes positivisme satte en tykk strek over den metafysiske dimensjonen.
«Positivismen» – med sitt håp om å presentere det som er «positivt» – burde omdøpes til «negativismen» fordi den kun befatter seg med én del av menneskets natur, nemlig den som er observerbar med det blotte øye.
Dermed forklarer den bare deler av virkeligheten, og utelater menneskenaturens indre og komplekse psykologiske og metafysiske sider.
Men da denne typen ateistisk materialistisk empirisk forskning ble tatt i bruk innenfor samfunnsfaglige disipliner som filosofi og religion, var ikke metoden i stand til å beskrive den metafysiske virkeligheten og menneskesinnets indre rom.
Det metafysiske ble simpelthen avvist som “ikke eksisterende” og ateismen og den typen ekstrem materialisme som vi i dag sliter med, ble innført som vitenskapelig metode.
Her oppsto utfordringene. Empirismen baserer seg på menneskelige erfaringer av den materielle virkeligheten, men erfaringer er i konstant endring. Resultatene er dessuten avhengig av hvilke elementer forskeren er villig til å undersøke eller legge vekt på. Igjen, tilbake til det politisk korrekte i hans samtid.
Siden menneskelig erfaring er mangelfull og ofte svært subjektiv, vil empiriske studier av det materielle ofte ende opp med å gjenspeile den samme skjevheten.
Positivismen endte opp med å bli en metode for å legitimere at det ateistiske trosfundament var vitenskapelig. Dette skjønt ingen ateister hadde vært ute i verdensrommet for å kunne avkrefte at det ikke var åndelige skapninger der.
Hypotese og etterprøvbarhet
Det begynte opprinnelig så bra. På 1800-tallet ble empirismen en populær metode for å undersøke det observerbare, og den spredte seg som ild i tørt gress. Basert på en hypotese, kunne man etterprøve denne og finne frem til mange naturvitenskapelige sannheter.
Etterhvert skulle alt forklares empirisk, ut fra hva man kunne observere med det menneskelige øye. Metoden fungerte godt innen naturvitenskap, matematikk og mange andre disipliner, og hjalp forskerne å fastslå muligheten for det ene eller det andre med god matematisk sikkerhet.
Den opprinnelige tanken var å etablere metoder som gjorde det mulig å undersøke beviser utfra kontrollerbare hypoteser, og slik kunne fastslå hvordan verden fungerer – som jo er selve målet med vitenskapen.
Ateisme og avvisning av metafysikk ble nå ansett som “vitenskap”
Skal empirismen baseres på menneskelig erfaring og kunnskap, samtidig som kunnskap er noe subjektivt, er empirismen i realiteten subjektivt farget.
Humanistiske vitenskapsteorier erkjenner at «objektivitet» og «nøytralitet» er en utfordring, fordi det meste av det vi kaller objektivt, sjelden er det.
Positivismen ble dominerende blant intellektuelle som en vitenskapelig metode utover på 1800-tallet og la etterhvert, til tross for sin irrasjonalitet, grunnlaget for samfunnsdebatten. Den ble raskt det politisk korrekte paradigmet. «Alle» var enige.
Melanie Phillips påpeker i The World Turned Upside Down at vitenskapelig materialisme, ideologien som tar sikte på å ødelegge religionen ved å påberope seg å kunne forklare alle ting vitenskapelig, ikke gir rom for andre typer spørsmål om tilværelsen. Absolutt ingen.
Med positivismens doktriner som håpet å erstatte kristendommen med vitenskap, ble Comte den populære grunnlegger av denne typen «materialistisk diktatur».
Tanken var at «irrasjonell religion» skulle byttes ut med «rasjonell vitenskap», og gjøre det som kunne bevises vitenskapelig til eneste sannhet. Om noe ikke lot seg bevise empirisk, fantes det ikke.
Comte gikk i realiteten svært langt i å fremstille empirisme som en religion og vitenskapsmennene som det nye presteskapet.
Phillips forteller at han skrøt av dette og selv sa at han skulle stå i Notre Dame katedralen i Paris og forkynne positivisme som den eneste sanne religion.
Positivismen var som vi ser ikke så vitenskapelig objektiv som den påsto seg å være. Den menneskelige erfaring er, som vi har sett, svært subjektiv. To personer kan være i samme selskap, men etterpå fortelle om det på helt forskjellige måter.
Einsteins relativitetsteori slår fast at også tiden fluktuerer etter hvor du befinner deg og avstanden mellom deg og objektet. Selv ikke det du hører, er et objektivt observerbart faktum, ei heller det du observerer, la oss si en kilometer fra der du befinner deg.
La oss ta et eksempel: Et glass. Det er ingen tvil om at det finnes, for det står på bordet foran oss. Vitenskapen gir oss metoder for å beregne hvor mye sand det er lagt av, hva det glasset veier, hvor mye væske det kan romme, hva denne væsken veier. Dessuten kan vi fastslå, eller i det minste anta, at glasset ble laget på en fabrikk, og vi kan undersøke hvilke fabrikker som lager slike glass, og hvordan produksjonsprosessen foregår.
Problemet med empirismen er at den kun gir oss informasjon om selve produktet og produksjonsprosessen. Den makter ikke å gi oss tilgang til og bevise tanken bak det hele – hvilke motiver, intensjoner og følelser opphavsmannen hadde.
Den beskriver kun den materielle virkeligheten, og kan bare teste hypoteser innenfor de trange rammene av den verden vi kan ta og føle på.
Men bak glasset står han som lagde det – en dyktige forretningsmannen mann som bestemte seg for å produsere glass og selge dem. Utfra erfaring kan vi anta at tanken bak var å tjene penger på å lage ting som folk trenger.
Glasset er resultatet av en tanke – produsentens tanke da ideen først kom. Dette bestemte glasset ville aldri ha endt opp på bordet dersom det ikke var for en tanke og deretter en kreativ prosess hos denne mannen.
Når vi ser på glasset, ser vi bare selve glasset. Vi ser ikke skaperen, bare resultatet av tanken han hadde. Svakheten ved empirismen er at den ikke gir oss tilgang til den ikke-materielle dimensjonen.
Empirisk sett kan vi ikke bevise tankeprosessen bak produktet, heller ikke hvordan skaperens ideer kommer til uttrykk i det han har skapt. Vi kan bare studere resultatet av produksjonsprosessen og selve glasset, og anta eller tro at vi forstår hvordan opphavsmannen tenkte.
Et enkelt, lite eksempel som dette illustrerer begrensningene ved empirismens hypoteser. En hel rekke vitenskapelig disipliner ble påvirket av Auguste Comtes snevre, ateistiske definisjon av virkeligheten. Dette er en av grunnene til at forskningen i dag kategorisk avviser alt annet enn det materielt etterprøvbare, da man følger positivismen som paradigme.
