Herland Report: Den rådende venstresiden har blitt den intolerante makta: Når forfatter Dag Solstad erklærer at han atter er kommunist, innebærer dette at han igjen ser behovet for et grunnleggende opprør mot den rådende ”makta.”
Men hvem er elitemakta i dag? Jo, venstresiden har selv blitt den nye hardtslående eliten som utviser en bemerkelsesverdig totalitær holdning hva gjelder innsnevringen av ytringsfriheten.
Disse som først hevdet å kjempe for arbeiderklassen, for deretter å raskt glemme disse når man selv kom til makten, illustrerer godt problemet.
I romanen Armand V. forteller han historien om en begavet historiker som ser behovet for samtidskritisk tenkning, men som politisk korrekt tier på grunn av frykten for å uttale seg utidsmessig.
Isteden velger Armand en karriere innen diplomatiet, men taus der han burde talt, gnages han innenfra. Solstad mottok Brageprisen i 2006 for romanen.
Der Armand tier, taler Solstad uredd med to brennende aktuelle essay, den ene om Ibsens Brand der han kritiserer samtiden for ensidig sekularisering/verdsliggjøring, den andre om at ytringsfriheten bør ha grenser.
Begge essay møtte bred hoderystende motstand, mens Armands feighetskultur fikk Brageprisen.
Den rådende venstresiden har blitt den intolerante makta: Helt fra marxismens begynnelse var opprøret mot elitenes maktmisbruk en kjernesak.
Mellomkrigstidsfilosofer slik som Theodore W. Adorno lanserte kritisk teori som mente vitenskapen ikke bare bør beskrive, men også forandre undertrykkende forhold.
Herfra går en rød tråd til filosofen Jurgen Habermas som viderefører dette politisk-kritiske blikk på det moderne samfunnets utvikling.
Hovedpoenget er at sannheter som presenteres som objektive, sjelden er så. Verdinøytralitet er en myte. Det står som regel politiske maktperspektiv bak. Presse- og ytringsfriheten er av maktpolitiske årsaker langt mer begrenset enn folk flest tror, særlig i demokratier, mener venstreradikale Noam Chomsky, nylig kåret til USAs viktigste intellektuelle.
RELATERTE ARTIKLER:
- Ny bok fra Hanne Nabintu Herland: Tyranni. Hvordan venstresiden ble den nye, intolerante herskerklassen.
- Hva er Marxisme? Karl Marx’ intolerante herskerklasse styrer oss nå.
- Opprøret mot de kulturradikale: Gjenreis mannsidealet!
Han påpeker at pressen i tiltagende grad er et instrument for vestlig propaganda og fungerer som skalkeskjul for en virkelighet der media, nettopp i demokratier, styres av en politisk-ideologisk elite med stadig behov for å kontrollere folkeopinionen.
Årsaken er enkel: i land med folkestyre er det befolkningen som avgjør politiske valg. Kontroll med opinionen er desto viktigere.
Nettopp dette behovet for å avsløre den borgerlige overmakten og utnyttingen av arbeiderklassen inspirerte til studentopprøret i 1968.
Men de samme som under den franske revolusjon avsatte solkongens hoff, ble noen tiår senere regnet for verre enn aristokratiet de fjernet. Napoleon måtte nærmest redde det franske ”folkestyret” fra deres egen nådeløse og lynsjende voldsspiral.
Det er derfor påfallende å betrakte den nåværende venstresidens hamskifte, Arbeiderpartiet i særdeleshet.
De som den gangen deltok i 68’ opprøret mot elitemakten, er de samme som i dag troner på samfunnsmaktens topp. Rollene er byttet. Robin Hood er blitt sheriffen av Nottingham.
Han tar fra de som er ”utenfor” og gir solidarisk kun til de som er ”innenfor.” De som før var undertrykte er nå blitt eliten med nøyaktig de samme våpen i hånd som generasjonene før dem.
Den rådende venstresiden har blitt den intolerante makta: Man har sittet på makten så lenge at man er blitt ”den priviligerte makta.” Staten eier snart alt og gjennomsyrer samfunnet ved å plassere sine utvalgte lojale i sentrale maktposisjoner.
Det er nesten ikke ledende statlige stillinger igjen som ikke besittes av personer fra vennekretsen rundt dagens politiske ledelse.
Venstresiden har selv blitt representanter for det man i gamle dager kalte “den intolerante høyresiden”, selve symbolet på stigmatiseringen av borgerskapet som “ikke tenkte på arbeiderklassen”.
Venstresiden forringes til en karrikatur av sine opprinnelige idealer. Det moderne folkestyret ville neppe bli regnet som et demokrati i antikken fordi maktkonsentrasjonen rundt få partipamper ligner langt mer på et oligarki, altså en styreform der noen få i realiteten styrer.
For å sitere Maktutredningen fra 2002: ”Spiller det noen rolle for systemets demokratiske kvalitet om partiene består av oligarkiske klikker?”
Elite-demokratiet er et faktum, der en liten gruppe har politisk kontroll med media som går ”makta” lydig til hånde.
Norges Offentlige Utredninger 2004 spør høyst betimelig om partiutviklingen er demokratiets endelikt fordi partiene siden 1970 har utviklet seg i retningen av såkalte karteller.
Kjennetegn på kartellpartier knyttes til demokratisk forfall: blant annet har partiene gjort seg finansielt uavhengig av sine medlemmer ved å bevilge seg selv betydelige offentlige midler.
Men grasrota har også reagert: Arbeiderpartiet har gått fra 200.000 medlemmer etter krigen til 51.000 i dag. Hva trenger vi egentlig partiene til?
Hva hadde vi gått glipp av dersom de ikke fantes? spørres det i Maktutredningen. Hadde makten da gått tilbake til folket? Hadde Robin Hood flyttet tilbake til Sherwood-skogen?
Frykten for institusjonalisert makt er dog ikke ubegrunnet. Også Dag Solstad beskriver dette. Det var faktisk en av hovedgrunnene til at romanfiguren Armand valgte det trygge diplomatiet.
Armand hadde sett sin venn meterolog Paul Buer gå under som idealistisk varsler da den demokratiske staten knuste ham.
Venstresidens anliggende var opprinnelig å kjempe mot den rådende elitemaktas evinnelige forsøk på å sementere og kontrollere sin samtid. Nå kontrollerer de sin.
Dagen oktober 2011
Den rådende venstresiden har blitt den intolerante makta: Følg debattene om samme tema i VG, samt Dagbladet og Aftenposten og Bergens Tidende eller Dagens Næringsliv for mer informasjon.
