Herland Report: En del spesielt skjeve påstander og antydninger dukker ofte opp i uttalelser fra våre myndigheter. Jeg vil ta opp noen få, skriver Marianne Haslev Skånland, professor emeritus ved Universitetet i Bergen på Herland Report.
For det første, vår nåværende barneminister Linda Hofstad Helleland besvarer omtrent ethvert kritisk spørsmål om barnevernet med å si at etaten verner barn mot vold.
Når hun sier det på denne måten, må det tolkes dithen at dette er hovedoppgaven, og hovedgrunnen når barnevernet griper inn i familier enten med såkalte hjelpetiltak eller fjerner barn fra hjemmet.
Barnevernets egne statistikker, formidlet fra Bufdir eller gjennom Statistisk Sentralbyrå (SSB), gir et noe annet bilde.
Barnevernet verner mot vold eller skaper vold?
Denne oversikten skiller øyensynlig ikke mellom hva barnevernet angir som grunner til tiltak barn får i sine hjem, og til tiltak for barn som fjernes fra sine hjem. Det er selvsagt grunn til å anta at vold og overgrep utgjør en større andel for den siste gruppen, men jeg er ikke kyndig nok til å ha funnet ut av dette direkte fra Bufdirs og SSBs statistikker.
RELATERTE ARTIKLER:
- Barnevernets føydalmakt i Norge og statens ansvarsfraskrivelse – Einar C. Salvesen
- TV intervju: Psykolog Einar Salvesen snakker sjokkerende om overgrepene i Barnevernet
- TV SERIE: Barnevernstragediene i Norge som staten ikke vil snakke om – psykolog Einar Salvesen
- Brev til barneminister Helleland: Brutal barnevernspraksis en fare for norsk rettssvesen – Randi Ørke,
Andelen “Foreldrenes manglende foreldreferdigheter” er allikevel svært høy. Erfaringsmessig omfatter den blant annet meningsløsheter fra ’tilknytningsteori’ om at en mor ikke ‘har nok øyekontakt’ med barnet, og andre psykobabbelforestillinger om omsorgssvikt og dårlig prognose. ‘Manglende foreldreferdigheter’ går igjen i mange artikler og diskusjoner, og nevnes av Bufdir selv:
“Foreldrenes manglende foreldreferdigheter og høy grad av konflikt i hjemmet er de to hyppigste årsakene til at barn og unge kommer inn i barnevernet.”
Om disse og andre ikke voldsrelaterte grunner til at barnevernet går inn med tiltak i en familie, er Helleland påfallende unnvikende.
Og den volden hun fremhever som sentral i barnevernets beskyttelse av barn, eksisterer altså knapt i barnevernsmyndighetenes egne statistikker. Barnevernets aktiviteter går i stor grad i andre retninger.
Lignende, enda lavere tall kommer frem i Bente Heggem Kojans
“Norwegian Child Welfare Services: A Successful Program for Protecting and Supporting Vulnerable Children and Parents?”
Side 448 angir, i listen “hovedgrunn for å gripe inn i nye saker i 2008”:
fysisk vold 1,8%
seksuelle overgrep 0.6%
Man får prøve å ha meg unnskyldt når jeg ikke forstår så mye av statsråd Hellelands fokusering på foreldres vold som det sentrale barnevernet hanskes med.
Omsorgsovertagelse er svært sjeldent brukt tiltak?
For det andre, en annen påstand fra barnestatsråd Helleland og andre er at omsorgsovertagelse er et svært sjeldent brukt tiltak, og bare anvendes når alle andre tiltak er forsøkt og forholdene er alvorlige.
Helleland uttaler seg på vegne av den norske regjering. Det gjør også Norges ambassadører rundt om i andre land. Der ser og hører vi dem si at utlandet har misforstått norsk barnevern, og at omsorgsovertagelser kun benyttes i alvorlige tilfeller og som siste utvei. Tror utlendingene på dette? Noen gjør trolig det.
I et intervju med Aftenposten 29 august 2018 sa Helleland: “… barnevernet gir hjelp til familier i 82 prosent av sakene i form av hjelpetiltak. Det er bare i 18 prosent av sakene det settes inn omsorgstiltak med tvang”.
“Barneministeren: – Norsk barnevern går foran. Snart vil andre land komme etter oss.”
Til dette er det minst tre ting å si:
a) 18% betyr at omtrent hvert femte barn som barnevernet fatter vedtak om noen form for tiltak for, blir tvangsfjernet fra sitt hjem. Jeg synes faktisk ikke det er så få.
b) Når Helleland her sier “omsorgstiltak med tvang”, er det sannsynlig at det i tillegg fins flere som tas ut av hjemmet, da med frivillighet. Men slik frivillighet er det så som så med: fra en del saker er det kjent at foreldre, og også barn som er store nok til å forstå dilemmaer, slett ikke ønsker å skilles, men de blir konfrontert med at hvis de nekter ‘frivillig plassering’, blir resultatet at de får enda færre samvær, eller blir underkastet andre negative ordninger.
c) Øverst på Bufdirs hovedside for “Barnevernsstatistikk” skinner en grønn-og-beige sirkel mot oss. Den sier 60%, og teksten under er: “Av barn og unge med hjelp fra barnevernet mottok 60% hjelpetiltak i hjemmet ved utgangen av 2017.”
Det samme finner vi lenger nede på siden: “60% av barn og unge med hjelp fra barnevernet mottok hjelpetiltak i hjemmet.”
Og logisk nok, fem avsnitt lenger nede:
“40% av barn og unge med hjelp fra barnevernet var plassert utenfor hjemmet
Plassering av barn og unge utenfor hjemmet er bare aktuelt dersom barnevernets hjelpetiltak ikke er tilstrekkelig for å sikre barnet en forsvarlig omsorgssituasjon. Ved utgangen av 2016 var 15 820 barn og unge plassert utenfor hjemmet av barneverntjenesten. Disse utgjorde 40 % av barn og unge med tiltak fra barnevernet. Dette er en økning på 6 prosentpoeng fra 2003, da 34 % var plassert utenfor hjemmet.”
Jeg er fullt villig til å tro at det dreier seg om beregninger ut fra en annen gruppe enn den Hellelands 18% er basert på. Men jeg er også villig til å tro at det er flere enn jeg som lurer på hvordan hennes 18% forholder seg til de 40 prosentene?
I det minste trengs det her klargjørende opplysninger fra barnevernsmyndighetene for oss enkle sjeler, og slike opplysninger får vi så godt som aldri.
Hvem er egentlig fornøyd med barnevernets innsats?
For det tredje, fra tid til annen foretas det undersøkelser over hvor mange som er fornøyd
med barnevernets innsats for deres familie. 21 august i år uttalte Linda Helleland i artikkelen “Jeg skal sørge for et barnevern som er der for barna, ikke kommentere enkeltsaker”:
“80 prosent av familiene som har fått hjelp mens barnet bor hjemme er fornøyde, og befolkningens tillit til barnevernet øker.”
Altså 80% blant familier hvor barnet bor hjemme. Men overskriften på avsnittet er “80 prosent er fornøyde”.
RELATERTE ARTIKLER:
- Barnevernets føydalmakt i Norge og statens ansvarsfraskrivelse – Einar C. Salvesen.
- Program 2 med psykolog Einar Salvesen om overgrepene i norsk Barnevern.
- TV intervju: Elektro mobilstråling koblet mot kreft? Einar Flydal.
Det er ikke få som da tror gruppen hun refererer til omfatter alle, også de familiene hvor barnevernet har tvangsfjernet barna. Det er iallfall det inntrykket som myndighetene lar få lov til å spre seg hver gang slike undersøkelser foretas. Fra en undersøkelse for ca 15 år siden, hvor man eksplisitt hadde unntatt familier som hadde vært rammet av tvang, ble det rapportert at 90% var fornøyde, mens unntaket nesten aldri ble nevnt.
Muligens er den 80%-fornøyd-undersøkelsen Helleland viste til i nå i august, en som ble publisert i oktober 2015? Den fra 2015 er ihvertfall avslørende om feilkilder: om bevisst utelukkelse (barn som er plassert utenfor hjemmet, er ikke inkludert); om utvalget (barnevernet har foreslått og organisert, og har deltatt i saksbehandlingen sammen med forskerne); om andelen spurte som har sagt ja til å være med; om innsamlingen av data og anonymitet.
“Bufdir-rapport: Åtte av ti er fornøyd?”
De forskjellige enkelthetene i presentasjonen av barnevernets aktiviteter og hvordan den affiserer befolkningen, er utvilsomt bevisst tilslørende.
Det har seg slik at myndighetene i 2002-03 fant ut at alle psykobabbel-begrunnelsene deres i barnevernssaker forårsaket konsternasjon og høylydt og kyndig kritikk.
Derfor gikk de inn for at fra da av ville de, når de uttalte seg, isteden legge vekt på å si at det var så mye rus og vold blant foreldre, for det ville folk bedre forstå og godta. Det var ingen antydning om at sakene ikke skulle fortsette i det gamle spor; det var forklaringen som skulle endres.
Og slik er det visst blitt.
Hvor mange barn fjerner barnevernet fra hjemmet?
Men la meg til slutt nevne en type statistikk jeg finner lite viktig. Det er spørsmålet om hvorvidt barnevernet i Norge tar fler eller færre barn under omsorg enn de gjør i andre land, prosentvis i forhold til befolkningens størrelse.
Vi hører ofte at det er fler, men statssekretærer i Barne- og likestillingsdepartementet beretter fra tid til annen at det er færre eller like mange. Dette blir så brukt til å hevde at norsk barnevern ikke skiller seg uheldig ut og altså er uskyldig i overgrep mot barn.
Norsk barnevern er ganske riktig nokså sammenlignbart med andre land i Vesten. De er alle sammen ute på ville veier, i en tankegang som hverken er basert på intuitiv forståelse av hva barn føler og trenger, eller på reell vitenskap.
Det er bare å begynne i den andre enden: Spør først hvordan det går senere for dem som i oppveksten har vært under barnevernets omsorg.
Spør dernest hvordan de har hatt det i fosterhjem eller på institusjoner, blant annet hvor mange som har flyktet fra barnevernsomsorg, hvor mange som er blitt rusmisbrukere, hvor mange som allerede i ungdommen er blitt småkriminelle eller storkriminelle – sammenlignet med normalbefolkningen. Så hvorvidt rettsapparatet og fylkesnevndene har oppfattet dette.
Gjerne til slutt også hvordan omsorgsovertagelsen foregikk og hva barnevernet anga som tvingende grunner til at barnet måtte berøves sine foreldre.
Slike statistikker finnes, med tall som gir innsikt. Barnevernsmyndighetene unngår med omhu å nevne dem.