Herland Report: At bistandspenger så aktivt brukes som politisk pressmiddel i fattige land er en av Norges mest mislykkede prosjekter de senere årene.
Bruken av norske NGOs til å presse frem norske interesser, gjør bistandsfeltet til kanskje Norges mest aktive bidrag til korrupsjon verden over. Det gjelder Syria, afrikanske land, politikken med rause pengeutdelinger til Brasil og så videre.
Penger deles lemfeldig ut, kontrollmekanismene uteblir, Norge er nå verdenskjent som landet som har som taktikk å dele ut penger for å kjøpe seg innflytelse.
I Afrika, et kontinent der det kan argumenteres for at korrupsjon er det største problemet, deler Norge villig ut milliarder i bistand, år etter år, til tross for at man vet at man bidrar til å forsterke korrupsjonsproblemet med denne typen utbetalinger.
Historien om Sør Sudan er en total skandale, folk er fullstendig klar over det, men politisk korrekt nok skriver norske medier null om det som egentlig skjedde der. En av de ytterst få som berører bistandsfeltet med et realistisk blikk er professor Terje Tvedt. Det er også innen dette han har sin ekspertise.
Han er forøvrig professor i geografi ved universitetet i Bergen og professor i global politikk ved universitetet i Oslo.
Følgelig, etter å ha betraktet utviklingen i mange år, har han trukket sine konklusjoner og det er ikke oppløftende lesning, men derimot en svært ærlig analyse av hvor elendig det går i Norge med vår aktive pengetildeling i ymse bistandsprosjekter i Afrika og andre steder.
Vi anbefaler alle å følge professor Terje Tvedts arbeider.
Her fra en artikkel fra Forskning.no i 2003:
“Det svært tette samarbeidet mellom staten, frivillige organisasjoner og forskningsinstitutter beskrives som “Den norske modellen”. I 2003 er flere tusen ansatte i statsforvaltningen, i rundt 150 frivillige organisasjoner, på forskningsinstitutter og universiteter knyttet opp til norsk politikk i Afrika, Asia og Latin-Amerika.
– Hvert år forvalter dette systemet rundt 15 milliarder kroner. I 2003 vil norske frivillige organisasjoner motta om lag tre milliarder kroner fra Utenriksdepartementet til sitt arbeid. De driver bistand og nødhjelp i over 100 land og er involvert i nærmere 10 000 prosjekter, sier Tvedt.
Tvedt viser at det er bygd opp en gigantisk PR-kampanje for den gode sak, og analyserer dens konsekvenser for det norske demokratiet og for norske oppfatningen av Norges rolle i verden.
– Hvorfor er Norge aktive på Sri Lanka og ikke i Nepal? Hvorfor har Norge investert mange hundre millioner i Sudan men så å si ingenting i Kongo eller Rwanda, spør Tvedt.
Han poengterer at Norges konkrete politikk ikke kommer som et resultat av en politisk debatt eller som følge av en utenrikspolitisk plan.
– Stortinget utviser på dette feltet ingen aktivisme, de har snarere abdisert og er stort sett opptatt av skammens grense, det vil si av bistandens størrelse snarere enn politikkens konkrete innhold og faktiske konsekvenser.
Partiene får også store beløp til informasjon om u-land fra NORAD og til bistandsprosjekter fra departementet.
– Partiene har altså underkastet seg den utøvende makt, som blir dommer over partiene, det vil si at forholdet mellom statsmaktene er snudd på hodet.
Det er tvilsomt om dette er effektiv politikk, men det er uomtvistelig at dette ikke er i tråd med norsk statsskikk.”
