Herland Report: Norge og middelmådighet: For en stund siden satt jeg på en restaurant i Aberdeen sammen med en gruppe skotske forretningsmenn og spurte sidemannen hvordan det var å arbeide med nordmenn som ofte snakker så dårlig engelsk.
Svaret overrasket meg: «Det norske tonefallet er ikke det verste, heller ikke ordforrådet», sa han, – «det verste med nordmenn er deres komplette mangel på dannelse og høflighet. De takker ikke, de sier ikke “please”, de behandler ofte andre på en respektløs måte.»
En av årsakene til at denne middelmådigheten er blitt et norsk kjennetegn er at vi har hatt råd til å slappe av. Norge har fra de første oljefunnene på 1970-tallet og frem til pengene virkelig begynte å sive ned i befolkningen utover på 1980-tallet, blitt et rikt oljeland. Fiskere og sjøfolk i utenriksfart er blitt omskolert til godt betalte oljearbeidere med høy lønn og mye fritid.
Norge og middelmådighet: På tilsvarende måte har norsk ungdom som før seilte på de syv hav og skrubbet dekk fra de var 15 år, blitt erstattet av filippinere og indiere som gjør den samme jobben mens norsk ungdom hviler seg uforstyrret hjemme i Norge der de sitter på sine rom og spiller dataspill.
For det er lett for staten å bevilge seg ut av utfordringer, heller enn å foreta nødvendige strukturelle endringer. Dersom antallet uføretrygdede fortsetter i samme tempo som i dag, omgjøres i realiteten halvparten av den norske arbeidsstokken til passive trygdemottakere, ifølge tall fra NAV. Med dagens trygdeutbetalingsnivå, er oljeformuen oppbrukt i løpet av få år.
RELATERTE ARTIKLER:
- Det rasefokuserte norske stønadssamfunnet.
- Hanne Nabintu Herland tale på Oslo Symposium: Europa i dramatisk endring.
- Norsk middelmådighet og stønadssamfunnet.
Norge er i dag statistisk sett verdens sykeste og mest trygdede land. Her til lands har vi som kjent snart en million trygdemottakere som representerer et statsfinansiert yrkesfravær.
Derfor ønsker en økende andel nordmenn å komme bort fra den konformitetstvang som ligger i det finansmann Christen Sveaas betegner som ”staten som alles mor.”
Man vil ha større vekt på pågangsmot, initiativ, skaperevne og hardt arbeid. I Europa har man sett seg lei på tungrodde, ineffektive og overbyråkratiske statsinstitusjoner der initiativ, dyktighet og høy arbeidsmoral kveles av en likelønnspolitikk som straffer den flittige og oppmuntrer til middelmådighet. Den sosialistiske likhetsmanien opprettholder en jantelovspreget innskrenkning av individets frihet.
Kommentator Jonah Goldberg påpeker dette i bestselgeren Liberal facismder han definerer fasisme som et sosialistisk styre der en sterk stat kontrollerer ytringsfriheten og begrenser individets handlingsrom til det som maktelitene til enhver tid bestemmer er politisk korrekt.
Han viser hvilke koblinger det er mellom overgrep og dagens kulturliberalisme og snakker om venstresidens fascistiske villighet til å gå umoralsk langt for å fjerne de personer hvis politikk man ikke liker.
Det er som kjent bare noen år siden den svenske næringsministeren Bjørn Rosengren betegnet Norge som den siste sovjetstaten. Jens Arup Seip tok i bruk uttrykket “arbeiderpartistaten” som en betegnelse på statsformen i Norge i Arbeiderpartiets regjeringsperiode som med mindre avbrudd varte frem til slutten av den kalde krigen.
Norge og middelmådighet: Han så en trend som skulle bli mer uttalt i vår egen tid, nemlig at makten hvilte på en “forening av embetsverk og parti”. Seip poengterer med andre ord hvorledes den norske embetsmannsstaten gradvis ble omgjort til en Arbeiderparti-stat der Ap folk har inntatt maktposisjonene.
Der Høyre-menn befestet sine borgerlige posisjoner i gamle dager, har et stadig mektigere Arbeiderparti gjennomført den samme prosessen i vår tid. Det siste tiåret har bidratt til en ytterligere utvikling der Ap-staten styres av en liten maktelite kjennetegnet av aristokrater som utenriksminister Jonas Gahr-Støre, – en mann som for øvrig er en klassisk vestkant-gutt som er oppvokst på Slemdal og har levd sitt liv i nettopp borgerlige miljøer.
Denne typen overklasse-personer befester ironisk nok sin makt som eksklusiv Arbeiderparti-elite. På tross av dette har de ingen vansker med å tvinge det som man tidligere kalte arbeidere ut av ordskiftet.
At Norge stadig kåres av FN til verdens beste land å bo i, er ikke rart tatt i betraktning at en av indeksene er bruttonasjonalprodukt pr innbygger.
Selvsagt kommer et så lite land med så få innbyggere og så mye oljeforekomster høyt opp på en slik rangering. Dessuten er Norge som kjent verdens 7. største bidragsyter til FN. Selvsagt hylles Norges vilje til å betale andres regninger. Vi befester hele tiden de fortellingene vi ønsker å høre: vi er snillest, vi er størst, vi er verdens beste.
Forskningsrapporter bygger dessuten på ulike parametere. Financial Times kåret nylig Finland til det beste landet å bo i.
Svakheten ved den radikale venstresidens opprør mot tradisjonelle verdier er i dag åpenbar. Degraderingen av samfunnsautoriteter har ført til mangel på respekt, disiplin, handlekraft og innebærer en likhetsterror som baner veien for et middelmådighetssamfunn der man nesten ikke stiller krav til egen innsats av frykt for å såre de svakeste.
Kronikken ble først publisert i 2007.
Norge og middelmådighet: Følg debattene om samme tema i VG, samt Dagbladet og Aftenposten og Bergens Tidende eller Dagens Næringsliv for mer informasjon.
