Er Norge blitt et anti-kristent samfunn som mobber de troende til taushet? Er biskopene feige som ikke våger å ta opp upopulære sider ved kristentroen? Debatt mellom biskop Jørgensen og meg I NRK Ukeslutt i dag, kl 12:30, link her “Er biskopene feige”.
Vi har altså fått en følelse av at biskopene gjerne snakker om det man vet faller i god jord blant elitene, – gode ting for all del, klima, naturen etc., men tier om de grunnleggende kristne sannheter som irriterer dagens anti-kristne system, tema som nettopp har kraft til å gjenoppvekke interessen for kirkebenken. Nettopp Kirkens åndelighet kan hjelpe mennesker til å løfte blikket utover det rent politiske. Folk søker kristendommen på jakt etter overnaturlig kraft og lys til å overvinne det onde i sine egne liv. Man søker troen for å finne åndelig hjelp til å forstå mekanismene som styrer verden og dens usynlige dimensjon. Det handler, dypest sett, om å finne meningen med livet.
Debattens foranledning var mitt åpningsforedrag ved Oslo Symposium 2015, som biskop Jørgensen reagerte på og svarte meg i Vårt Land. Debatten utviklet seg til en brevskrivning mellom oss som kan følges på verdidebatt.no Vårt Land.
Brevvekslingen går nå som føljetong i avisen Vårt Land, med mitt første innlegg sitert nedenfor. Biskop Jørgensens svar i link her. Neste brev fra meg kommer til uken.
“Kjære biskop Tor B. Jørgensen,
Vår europeiske kultur er i dramatisk endring. Samfunnet reflekterer ikke de samme verdier i dag som det gjorde da Europa først ble en verdensledende sivilisasjon. Da sto den protestantiske etikken, arbeidsviljen og gudsfrykten i spissen for utviklingen av det markedskapitalistiske system som sikret individets eierskap til egen arbeidskraft, privat eiendomsrett og krav om plikter i fellesskapet. I dag har vi har skiftet verdigrunnlag. Vestlig kultur har vært igjennom en altomfattende ny-marxistisk strukturell endring som kulminerte i 1970-tallets verdirevolusjon, der det gjaldt å angripe familiestrukturen, kjønnsrollemønstre, religiøse og tradisjonelle verdier.
Vi fremstår i dag som en ekstremliberal og hedonistisk kultur som i stor grad har blitt anti-kristen i sitt vesen. Jakten på lykke defineres som et materialistisk selvrealiseringsprosjekt, preget av hedonistisk nytelse i en verden som fremstår eksistensielt meningstom, åndsfattig og fragmentert. Kjære biskop, jeg vet at du i likhet med meg er opptatt av disse temaene. Det er derfor en glede for meg å sette startskuddet for en brevveksling mellom oss med utgangspunkt i min åpningstale ved Oslo Symposium 2015.
Jeg reiser mye internasjonalt og skremmes stadig mer av frihetsinnsnevringen i Norge som ser ut til å bli verre med årene. Vi kaller oss liberale, men er i realiteten gjennomsyret av en intolerant, innbitt motstand mot de som bryter med konsensus. Vi er liberale mot alt unntatt de som hevder at det finnes positive sider ved nasjonale verdier og gudstro. Frihet er definert som retten til å si ja til det politisk korrekte, slik det presenteres i media.
Dette gir seg utslag i en stadig mer kynisk mobbekultur på en måte som i andre samfunn defineres som ren forfølgelse av de troende. Dette gjelder muslimer så vel som jøder, kristne og andre som tror på det overnaturlige. En av årsakene til at det sekulær-materialistiske samfunn har en slik motvilje mot kristne, er at kristendommen bryter fullstendig med forestillingen om at det eneste som eksisterer, er det materielle og etterprøvbare. De metafysiske virkelighetsoppfatninger som utgjør de kristne dogmer, innebærer en avvisning av forestillingen om at kun det vi kan se og ta på er virkelig. Det ekstrem-sekulære samfunnets oppfatning av verden er grunnleggende forskjellig fra religiøs, åndelig tenkning.
Ifølge Wikipedia, betegner rundt 75 % i Europa seg som kristne, muslimer og andre er da ikke medberegnet, mens bare rundt 2 % er ateister. I Norge tror over 70 % på en Gud, ifølge ISSP 2008. Den opprinnelig sekulære tanke, altså skillet mellom kirke og stat, var ikke at staten og maktelitene skulle hetse og forfølge de gudstroende i Europa. Men gapestokken fra middelalderen har gode kår i vår anti-kristne tid, det er bare å se på de hatske holdningene mot konservative kristne.
Kristne har lenge levd med den ekstrem-sekulære respektløsheten for de troende. Mange har resignert trukket seg tilbake i lukkede fellesskap som minner mest om undergrunnkirkene i Kina og det gamle Sovjet. Der inne har man dyrket forholdet til likesinnede, og altfor ofte tidd der man burde talt og vært villig til å stå i samfunnets gapestokk og å bli forfulgt for Kristi navns skyld. «Gled dere» sier Skriften, «når de snakker ondt om dere for mitt navns skyld». Det bør være vår ære å bli forfulgt, slik Kristus ble forfulgt og drept og slik disiplene ble martyrer for troen i sin samtid.
Nevner man de ti bud eller henviser til den kompromissløse Bibelen, hvis budskap på mange områder ikke er kompatibelt med ekstremliberale trender, hagler skjellsordene. Og Kirkens feige biskoper har vært dyktige til å adlyde sine mer eller mindre ateistiske arbeidsgivere i staten for å beholde sine sekulære privilegier. De sier mye om politisk korrekte tema som oljeboring, klima og annen politikk, men særs lite om de åndelige kristne dogmene som støter det sekulære, om Guds dommedag der mennesker skal bli dømt for sine handlinger og valg mens de levde, om Lucifers tilstedeværelse i verden og korrumpering av menneskesinnet, om behovet for å gripe Guds frelse og deretter omvende seg fra sitt gamle liv og tre inn i renhet og om den avgjørende kampen mot det onde i vårt indre.
Hvis det heller ikke i kristne sammenhenger settes grenser mellom rett og galt, får vi en kristendom som er en helt annen religion enn den temmelig tøffe varianten som Jesus Kristus sto for.Jesus var en radikal skikkelse og intet mildt lam som smilte til alt som skjedde. Det vi trenger i dag er å finne tilbake til hva kristendom egentlig er og bidra til åndelig lys over Europa.”
