Herland Report: Den 15. januar holdt Vladimir Putin sin årlige tale til nasjonen. I talen snakket presidenten ikke bare om hvilke utfordringer Russland står overfor og hvordan disse utfordringene bør løses, men annonserte også politiske reformer i form av styrking av Dumaens makt. Hva betyr dette? Hvordan bør vi forholde oss til Putins bebudede reformer?
Størstedelen av Putins tale dreide seg om demografi og sosiale problemer. Han påpekte at Russland står overfor en alvorlig demografisk utfordring, som blant annet skyldes de lave barnekullene på 1990-tallet.
For å lette barnefamilienes situasjon og å heve fødselstallet varslet han flere tiltak, heriblant en utvidelse av det såkalte morskapskapitalprogrammet. Han snakket også varmt om respekt for tradisjonelle familieverdier. skriver Dr. Bjørn Diflef Nistad.
Andre temaer Putin tok opp, var nødvendigheten av å forbedre helsevesenet, behovet for å styrke sivilsamfunnet og betydningen av å sikre alle tilgang til internett. Han sa også at prinsippet om en minstelønn folk kunne leve av burde grunnlovsfestes.
Samtidig snakket presidenten om behovet for å opprettholde budsjettdisiplinen og å holde inflasjonen nede. Han fremhevet betydningen av investeringer og lovet næringslivet stabilitet, fritak fra unødvendig kontroll og bedre tilgang på kreditt.
Mot slutten av sin tale annonserte Putin en rekke politiske reformer, heriblant å gi Dumaen et større ansvar ved utpekingen av statsministeren og øvrige regjeringsmedlemmer og økning av guvernørenes makt. Se Putins tale til nasjonen her.
I etterkant av talen trakk statsminister Dmitrij Medvedev og resten av regjeringen seg fra sine poster, og Mikhail Misjustin, direktør for skatteetaten i 2010–20, som Putin har utpekt til ny statsminister, er i ferd med å danne en ny regjering.
Å si hva dette innebærer er for tidlig. Det er åpenbart at Putin og den russiske eliten ser behovet for sosiale reformer. At sosiale tiltak trengs er udiskutabelt, ikke minst for å heve fødselstallet. 13 prosent av den russiske befolkningen – 20 millioner mennesker – lever idag under den offisielle fattigdomsgrensen.
Svaret til Putin og russiske myndigheter på disse problemene er bedre og mer målrettede sosiale tiltak. Ikke mer skattlegging av næringslivet og en sosial omfordelingspolitikk.
Stabilitet, budsjettdisiplin, overskudd på handelsbalansen, lav inflasjon, lave skatter, investeringer og økonomisk vekst er målet. Tankegangen er åpenbart at når det regner på presten (næringslivet), så vil det også dryppe på klokkeren (befolkningen). Intet tyder på at denne måten å tenke på vil bli oppgitt.
Putin vil fremdeles være den som bestemmer russisk utenriks- og innenrikspolitikk, og noen dramatiske endringer er det ingen grunn til å regne med.
Hvem Misjustin er og hvilken rolle han vil komme til å spille er det for tidlig å si. Det eneste vi idag vet om mannen, er at alle tilsynelatende er enige om at han har vært en dyktig sjef for skattevesenet, som blant annet har digitalisert etaten. Kanskje vil han med egen og andres hjelp kunne bli en handlekraftig politiker som kan etterfølge Putin som president.
Kanskje er han bare en overgangsfigur, slik Boris Jeltsin under sin siste tid ved makten holdt seg med en rekke statsministre. Putin ble for øvrig selv betraktet som en slik overgangsfigur da Jelsin høsten 1999 gjorde ham til statsminister.
Størst interesse er selvsagt knyttet til Putins bebudede konstitusjonelle reformer. Tankegangen bak reformene virker fornuftig.
Kaoset og konfliktene etter Sovjetunionens sammenbrudd gjorde det nødvendig å skape en sterk president. Idag er Russland gjenreist, og det er ikke lenger det samme behov for den sterke presidenten.
Tvert imot vil det kunne være fornuftig å styrke parlamentet og partiene ved å gi de folkevalgte større myndighet, for eksempel ved utpekingen av regjeringen. Resultatet vil kunne bli mer ansvarlige partier og politikere og en revitalisering av det politiske liv.
Samtidig er det grunn til å spørre hvorvidt et så stort land med en så sammensatt befolkning som Russland kan styres på en annen måte enn ved hjelp av et sterk statsmakt konsentrert i en sterk leder.
Det er også vanskelig å se for seg hvordan de sikkerhetspolitiske utfordringene Russland står overfor, skal kunne løses på en annen måte enn at en person som Putin i det minste utgjør et fremtredende medlem av styringseliten. Et Russland uten en dyktig og handlekraftig leder som Putin er vanskelig å forestille seg.
Ville et Russland uten Putin ha håndtert krigen mot Georgia etter det georgiske overfallet på Sør-Ossetia i 2008 på en adekvat måte? Ville et Russland uten Putin ha oppvist den nødvendige handlekraft etter statskuppet i Ukraina i 2014 og sørget for at Krim ble gjenforent med Russland? Ville et Russland uten Putin ha fått omverdenen til å forstå at krisen i Ukraina bare kan løses med russisk medvirkning? Ville et Russland uten Putin ha blitt den ledende aktør i Midtøsten?
Det er grunn til å spørre hva som kan være Putins plan med de bebudede reformene. Er Putins plan å gjøre seg til statsminister når hans andre presidentperiode utløper i 2024, og å styre med basis i en Duma som har fått økt makt, slik mange kommentatorer hevder?
Eller har Putin, som i 2024 vil være 72 år, planer om å trekke seg ut av russisk politikk? I så fall vil han måtte bygge opp en etterfølger som president – eller i det minste et fremtredende medlem av styringseliten – som ikke bare har god greie på internasjonale forhold, men som også har tillit hos sikkerhetstjenesten og de militære, og som har de personlige egenskapene som må til for å håndtere krisesituasjoner.
At Putin til nå tilsynelatende ikke har gjort noe for å finne en slik mulig erstatning for seg selv er en alvorlig innvending man kan reise mot hans styre.
Les om Putins tv-overførte møte med befolkningen i 2019 her. Les om Putins tale til nasjonen i 2018 her.
