Vladimir Putin har som forventet vunnet det russiske presidentvalget i 2018. At Putin ville bli gjenvalgt var det aldri noen tvil om. Putins mål skal angivelig ha vært 70×70, altså å vinne med 70 prosent av de avgitte stemmene ved et fremmøte på 70 prosent.
Han oppnådde 76,6 prosent av stemmene ved et fremmøte på ca 67 prosent, skriver idehistoriker og doktor i russisk historie, Bjørn Ditlef Nistad.
Valglokalene har vært videoovervåket, og valgresultatet er i samsvar med flere meningsmålinger. Presidentvalget er altså utvilsomt et uttrykk for det russiske folks politiske preferanser. Hva forteller det? Det forteller selvfølgelig at det overveldende flertall mener at Putin er den rette personen til å lede dem – eller at de ikke ser noe alternativ til den sittende presidenten.
Den underlige historien britene rykket ut med to uker før presidentvalget om et angivelig drapsforsøk på en tidligere russisk agent og alt bråket denne historien utløste, har utvilsomt bidratt til å øke Putins popularitet.
Et par prosent kan Putin også ha tjent på at valget fant sted på årsdagen for Krims gjenforening med Russland. Men seieren ville uansett ha vært knusende.
RELATERTE ARTIKLER:
- Remarkable Democrat Show: Impeaching a President for wanting to stop Corruption.
- Corruption Russia Gate: Ongoing coup among an elite of Obama administration officials – William F Marshall.
- Notorious liar and war hawk, Hillary Clinton’s best friend is oil rich Norway and #Norwegian Labor Party #Corruption – Hanne Nabintu, WND.
Dernest forteller valgresultatet at dersom det i det hele tatt finnes et alternativ til Putin og hans politikk, består dette av mennesker som lengter tilbake til tryggheten de hadde i sovjettiden.
Kandidaten for kommunistpartiet, Pavel Grudinin, fikk 11,8 prosent av stemmene. Og høyrenasjonalisten Vladimir Zjirinovskij som appellerer til de samme velgerne som kommunistene, for eksempel misfornøyde pensjonister, fikk 5,6 prosent.
Det betyr at minst 20 prosent av befolkningen, trolig langt flere, er kritiske til dagens hyperkapitalistiske Russland – mange som støtter Putin som en sterk leder, er kritiske til myndighetenes markedsorienterte økonomiske politikk.
Skulle det oppstå en økonomisk krise eller andre alvorlige problemer, vil denne gruppen selvsagt kunne øke.
Et liberal-demokratisk alternativ til Putin finnes ikke. Den samlede oppslutningen for de to sosialliberale kandidatene Ksenia Sobtsjak og Grigorij Javlinskij og den høyreliberale næringslivslederen Boris Titov er ca 3,5 prosent.
Vestlige kommentatorer har gjort et poeng ut av at den opposisjonelle bloggeren Aleksej Navalnyj ikke fikk delta ved valget siden han er idømt en betinget straff for korrupsjon, noe de velger å fortolke som en politisk motivert dom.
Navalnyj har utvilsomt en viss oppslutning i Moskva og St Petersburg, men at han på landsbasis skulle makte å oppnå mer enn 4–5 prosent av stemmene er tvilsomt.Les om hvordan norske massemedier nekter å fortelle hvem Aleksej Navalnyj er her.
En person som i en video sammenlikner kaukasiere med kakerlakker og oppfordrer russere til å skyte dem, kan knapt heller karakteriseres som liberal.
Man kan like det eller ikke, men i dagens Russland er oppslutningen om liberal-demokratiske personer og partier i høyden 5 prosent, altså toppen en fjerdedel så stor som oppslutningen om venstre- og høyrepopulistiske grupperinger som lengter tilbake til tiden med en sterk stat som beskyttet befolkningen.
Alternativet til den liberal-konservative moderate nasjonalisten Putin – derom det i det hele tatt finnes et alternativ – er ikke et vestvennlig, liberalt regime som gir tilbake Krim, overlater befolkningen i Øst-Ukraina til sin egen skjebne og søker medlemskap i Nato, slik vestlige kommentatorer synes å tro, men anti-vestlige, hypernasjonalistiske venstre- og høyrepopulister.
At vestlige land i en slik situasjon forsøker å undergrave Putins posisjon ved hjelp av økonomiske sanksjoner og støtte til subversive elementer fremstår som mildt sagt lite gjennomtenkt.
Endelig forteller presidentvalget at russere har et annet forhold til politikk enn folk i Vesten. I Vesten ønsker folk forandringer nær sagt til enhver pris, og de krever at politikken skal ha et betydelig element av dramatikk og underholdning – jevnfør det politiske kaoset vi i disse dager er kastet ut i her på berget.
Russerne, derimot, ønsker ro og stabilitet, og de har åpenbart ingen betenkeligheter med å la seg styre av samme person i et kvart århundre.
Forklaringen er trolig at oppløsningen og røverkapitalismen på 1990-tallet gav folk et sjokk som ennå sitter i ryggmargen, og at de derfor for enhver pris vil unngå alt som kan true stabiliteten og den økonomiske oppgangen de har opplevd siden Putin kom til makten i 2000. Kaoset og borgerkrigen i Ukraina tjener dessuten som en advarsel mot alle former for radikalisme.
Les om hvorfor Putin kan oppfattes som en russisk utgave av den trauste norske landsfaderen Einar Gerhardsen her.
