Den rådende Arbeiderparti elitemakta: Når forfatter Dag Solstad erklærer at han atter er kommunist, innebærer dette at han igjen ser behovet for et opprør mot den rådende ”makta.”
Men hvem er elitemakta i dag?
I romanen Armand V. forteller han historien om en begavet historiker som ser behovet for samtidskritisk tenkning, men som politisk korrekt tier på grunn av frykten for å uttale seg utidsmessig.
Isteden velger Armand en karriere innen diplomatiet, men taus der han burde talt, gnages han innenfra. Solstad mottok Brageprisen i 2006 for romanen. (Foto: Paul Berhard)
Solveig Brandal påpeker i Syn og Segn 3/08 at der Armand tier, taler Solstad uredd med to brennende aktuelle essay, den ene om Ibsens Brand der han kritiserer samtiden for ensidig sekularisering/verdsliggjøring, den andre om at ytringsfriheten bør ha grenser.
Den rådende Arbeiderparti elitemakta: Begge essay møtte bred hoderystende motstand, mens Armands feighetskultur fikk Brageprisen.
Helt fra marxismens og venstresidens begynnelse var opprøret mot elitenes maktmisbruk en kjernesak.
Mellomkrigstidsfilosofer slik som Theodore W. Adorno lanserte kritisk teori som mente vitenskapen ikke bare bør beskrive, men også forandre undertrykkende forhold.
Herfra går en rød tråd til filosofen Jurgen Habermas som viderefører dette politisk-kritiske blikk på det moderne samfunnets utvikling.
Hovedpoenget er at sannheter som presenteres som objektive, sjelden er så. Verdinøytralitet er en myte. Det står som regel politiske maktperspektiv bak.
Presse- og ytringsfriheten er av maktpolitiske årsaker langt mer begrenset enn folk flest tror, særlig i demokratier, mener filosofen Noam Chomsky, nylig kåret til USAs viktigste intellektuelle.
I Neccesary illusions. Thought control in democratic societies spør han hvor fritt demokratiet egentlig er.
Han vektlegger at det er avgjørende, særlig i demokratier, å ha samtidskritiske røster som tenker selvstendig og ikke lar seg kue av de til enhver tid politisk korrekte perspektiver.
Han påpeker at pressen i tiltagende grad er et instrument for vestlig propaganda og fungerer som skalkeskjul for en virkelighet der media, nettopp i demokratier, styres av en politisk-ideologisk elite med stadig behov for å kontrollere folkeopinionen.
Årsaken er enkel: i land med folkestyre er det befolkningen som avgjør politiske valg. Kontroll med opinionen er desto viktigere.
Nettopp dette behovet for å avsløre den borgelige overmakten og utnyttingen av arbeiderklassen inspirerte til studentopprøret i 1968.
Men de samme som under den franske revolusjon avsatte solkongens hoff, ble noen tiår senere regnet for verre enn aristokratiet de fjernet. Napoleon måtte nærmest redde det franske ”folkestyret” fra deres egen nådeløse og lynsjende voldsspiral.
Det er derfor påfallende å betrakte den nåværende venstresidens hamskifte, Arbeiderpartiet i særdeleshet.
De som den gangen deltok i 68’ opprøret mot elitemakten, er de samme som i dag troner på samfunnsmaktens topp. Rollene er byttet. Robin Hood er blitt sheriffen av Nottingham.
Han tar fra de som er ”utenfor” og gir solidarisk kun til de som er ”innenfor.” De som før var undertrykte er nå blitt eliten med nøyaktig de samme våpen i hånd som generasjonene før dem.
Da Arbeiderpartiets Einar Gerhardsen tok makten etter krigen representerte han de undertrykte. Staten var svak. Han gjorde LO og fagforbundene sterke med folkets beste for øye.
Den rådende Arbeiderparti elitemakta: Men samfunnsverdiene er endret. Individualismen har overvunnet og alvorlig svekket solidaritetens felleskap. Etikk og moral er tabu.
I dag bevilger fagorganiserte seg gode lønnsoppgjør, mens minstepensjonister og andre grupper konsekvent blir nedgradert. Pensjonsreformen (AFP) ga over en million kroner i verdi til ansatte i selskaper som har tariffavtaler, men null til resten.
Arbeiderparti elitemakta har sittet på makten så lenge at man er blitt ”den priviligerte makta.”
Staten eier snart alt og gjennomsyrer samfunnet ved å plassere sine utvalgte lojale i sentrale maktposisjoner. På børsen alene har statens eierandeler gått fra 15 % i 1985 til 44 % i 2002, i henhold til NHO.
Venstresiden er blitt høyresiden, symbolet på borgerskapet.
Sosialismen forringes til en karrikatur av sine opprinnelige idealer.
Journalist og forfatter Peter Jones sier i BBC History Magazine at det moderne folkestyret neppe ville bli regnet som et demokrati i antikken fordi maktkonsentrasjonen rundt få partipamper ligner langt mer på et oligarki, altså en styreform der noen få i realiteten styrer.
For å sitere Maktutredningen fra 2002: ”Spiller det noen rolle for systemets demokratiske kvalitet om partiene består av oligarkiske klikker?”
I den grad kampsonen endres og vekten på folkets beste forvitrer, går solidariteten til grunne. Elite-demokratiet er et faktum, der en liten gruppe har politisk kontroll parret med media som går ”makta” lydig til hånde.
Om det er Høyre eller Venstresiden som regjerer, får man omtrent levert den samme effekten. Norges Offentlige Utredninger 2004 spør høyst betimelig om partiutviklingen er demokratiets endelikt fordi partiene siden 1970 har utviklet seg i retningen av såkalte karteller.
Kjennetegn på kartellpartier knyttes til demokratisk forfall: blant annet har partiene gjort seg finansielt uavhengig av sine medlemmer ved å bevilge seg selv betydelige offentlige midler.
Men grasrota har også reagert: Arbeiderpartiet har gått fra 200.000 medlemmer etter krigen til 51.000 pr 2008.
Distansen mellom hva folket tenker og hva politikerne trumfer igjennom er tidvis betydelig.
Som en taxisjåfør i Bergen nylig uttrykte det: ”Jeg føler at vi er lurt hver eneste dag.” Hva trenger vi egentlig partiene til? Hva hadde vi gått glipp av dersom de ikke fantes? spørres det i Maktutredningen.
Hadde makten da gått tilbake til folket? Hadde Robin Hood flyttet tilbake til Sherwood-skogen?
Frykten for institusjonalisert makt er dog ikke ubegrunnet. Også Dag Solstad beskriver dette. Det var faktisk en av hovedgrunnene til at romanfiguren Armand valgte det trygge diplomatiet.
Armand hadde sett sin venn meterolog Paul Buer gå under som idealistisk varsler da den demokratiske staten knuste ham.
Behovet for varslere er i dag større enn noen gang, men de er stadig påfallende få.
Propagandatidens Sovjet ga solide eksempler på hva som kunne skje dersom en person uttalte seg på tvers av det politisk korrekte: trusler, tap av inntekt, inndragelse av eiendom samt å miste livet.
Den russiske forfatteren Alexander Solzhenitsyn, verdenskjent for sin motstand mot det sovjetiske diktaturet, døde 3. august i år.
The Economist spurte på lederplass uken etter: hvem våger å følge hans fotspor ved å stille utidsmessige spørsmål til maktinnhavere, ikke bare i totalitære stater, men også i Vesten?
Venstresidens anliggende var opprinnelig å kjempe mot den rådende elitemaktas evinnelige forsøk på å sementere og kontrollere sin samtid.
Nå kontrollerer de sin.
Den rådende Arbeiderparti elitemakta: Følg debattene om samme tema i VG, samt Dagbladet og Aftenposten og Bergens Tidende eller Dagens Næringsliv for mer informasjon.
