Herland Report: Hanne Nabintu Herland svarer Espen Ottosen og mener at han forsvarer Arbeiderpartiets kulturradikale meningsmonopol.
I avisen Dagen pågår en debatt om hva ytringsfrihet egentlig er. Ytringsfrihet hylles ofte som en klassisk, vestlig verdi. Men hvilken form for «ytringsfrihet» er det snakk om? Retten til å si alt det stygge man til andre? Retten til å være frekk, lyve, fremsette udokumenterte rykter, slik det i dag ofte praktiseres?
Den rådende kulturradikale definisjonen gjennomsyrer vår forståelse av “ytringsfrihet”, i en samtid der dannelse, høflighet og grensesetting er tabu. Men hvordan kan ytringsfriheten fungere uten grensesetting?
Ny artikkel i serien: Jeg takker Espen Ottosen (som leder Norsk Luthersk Misjonssamband) for hans innlegg og noterer at han ønsker en videreføring av dagens kulturradikale Arbeiderparti definisjon av ytringsfrihet.
Men det er nettopp 1968-er tenkningen med sin angst for grensesetting, personlig ansvar og etikk som har gitt oss avkristningen.
Man har misbrukt den opprinnelige ytringsretten til å undertrykke konservative, kristne og andre som bryter med den progressive, verdirelative virkelighetsforståelsen.
Studentrevolusjonens far, Herbert Marcuse uttrykte åpenlyst at den kulturradikale tradisjon var avhengig av å undertrykke friheten til enkelte grupper i samfunnet for å lykkes, altså en effektiv illiberal holdning som hadde til hensikt å strupe mangfold i samfunnet.
I A critique of pure tolerance, skriver han om behovet for å begrense ytringsfriheten for å fremme venstresidens samfunnsmål. Det viktige var å «avgrense friheten» på en slik måte at meningsmotstandere mister motet og slutter å stille kritiske spørsmål. Slik ville det kulturradikale prosjekt lykkes.
Det ble meget tydelig definert at de «undertrykkende ideer» som skulle bekjempes var borgerskapet, de kristne og de såkalt konservative. Disse gruppene ble «fienden» som skulle angripes.
Under ytringsfrihetens faner, kjempet man i praksis for å avslutte meningsmangfoldet. Om dette skriver Kirsten Powers, som selv tilhører de liberale venstresiden i USA, The Silencing. How the Left is Killing Free Speech.
RELATERTE ARTIKLER:
- Tidligere innlegg: En ytringsfrihet uten ansvar leder til anarki – Hanne Nabintu Herland.
- Ytringsfrihet har aldri vært ensbetydende med retten til å mobbe andre – kronikk Hanne Nabintu Herland, Norge I dag.
- Danske Iben Thranholm intervjuer Hanne Nabintu Herland: Kvinnene blir taperne av #MeToo.
- Det skitne rotteracet i media mot Trond Giske, MeToo moten og de nye mediene.
Det fremstår underlig at Ottosen setter sin lit til at dagens kulturradikale tenkning vil bidra til større frihet for sub-grupper. Vi har jo observert i over 40 år at det motsatte har skjedd.
Kirken har blitt politisk vingeklippet til omtrent nå å være en slags sosialdemokratisk folkekult, til tross for at over 70 % tror på Gud og 84 % er tilknyttet et trossamfunn, ifølge ISSP 2008.
Dette er en av grunnene til at den tyske filosofen Jurgen Habermas etterlyser mer fokus på kristen etikk. I takt med at den tradisjonelle etikken ble fjernet, ble solidaritet og empati svekket.
Nedtoningen av etikk har også gitt oss dagens medier, der man gjerne kaster folk i gapestokken basert på udokumenterte anklager.
Det er sosial aksept for mediene å fremsi alt det stygge man vil om andre, enten det er sant eller ikke.
Person etter person «felles» i mediene, basert på rykter. Og folket lærer av mobbens ledere: sosiale medier renner over av ondt snakk, sjikane, hets. Nettopp det kulturradikales angst for grensesetting har gitt oss frekkhetssamfunnet vi lever i. Den kristne etikken er fundamentalt annerledes, der idealet er at du ikke skal formidle sladder.
Mediene har gått fra å være kunnskapsformidlere til altfor ofte å være flokkbaserte mobbere. MeToo sakene er skrekkeksempler.
Hva skal vi med en rettssal dersom udokumenterte anklager fremsatt i våre kulturradikale medier, automatisk dømmer personen?
Den anklagede får ikke engang forsvare seg, noe som innebærer en oppløsning av rettssamfunnet.
Eksempelvis Trond Giske saken, der det viste seg ikke engang å være tiltalegrunnlag. MeToo har forresten, ifølge Bloomberg, fått den effekten på Wall Street at folk unngår å ansette kvinner, unngår å ta dem med på forretningsreise, unngår å gå på forretningsmiddag, noe jeg forøvrig skrev om ville bli konsekvensen allerede da MeToo kampanjen pågikk.
Respekten for de gamle er borte, nordmenn er viden kjent internasjonalt som de mest uhøflige i Europa. Høflighetsfrasene er fjernet, alle er «dus».
Respekten for politiet er borte, de også vingeklippet på en slik måte at narkokarteller styrer Oslo og dens underverden.
For ikke å nevne den kulturradikale skolen der kristendom og vårt historisk-etiske grunnlag omtrent ikke nevnes.
Alt er lov og det eneste som ikke er lov er å antyde at vi trenger grenser. Ottosen sier at det finnes bare «en type ytringsfrihet», men viser dermed at han ikke er klar over hvor preget han er av den kulturradikale definisjonen.
For det finnes flere definisjoner på ytringsfrihet, også den historiske som jeg omtalte i min artikkel. Historisk vektlegges retten i offentlig debatt til å fullføre sitt poeng, samt vekten på menneskeplikten og det etiske ansvaret, ikke bare retten til ytring.
Den opprinnelige «ytringsfriheten» sikret religionsfriheten og samfunnets naturlige pluralitet. Sekularismen ble opprettet for å sikre religionsfriheten.
I dag er sekularisme omdefinert til å bli ensbetydende med ateisme, sier Usman Rana i et Herland Report YouTube program.
Den største svakheten ved progressiv ytringsfrihetsforståelsen i FNs Menneskerettighetserklæring er at den ikke definerer ytringsfrihetens grenser:
De sosialetiske rammene rundt alminnelig høflighet og dannelse, respekten for andre, dannelsesnivået som bør prege rasjonelle, saklige debatter.
Dette er grunnprinsipper i den moderne konservatismens far, Edmund Burkes tenkning. Den type personsjikaneargumentasjon vi ser i dag ødelegger oss som samfunnsfellesskap.
En dannet debatt betyr derimot ikke at den er tannløs. Der er knallharde og relevante argumenter, høyt trykk, sterk uenighet.
I historien har både medienes og de intellektuelles rolle nettopp vært å fremsette krass kritikk.
Ottosen undrer seg over at jeg sier at Milo Yiannopoulos har enkelte poeng. Jeg håper Ottosen har verifisert fra Milos egen munn de utsagn han påstår Milo har sagt, ellers blir Ottosen også en videreformidler av sladder. Det er jo en velkjent kulturradikal hersketeknikk å hevde at noen har sagt noe de aldeles ikke har, for å diskreditere dem.
Mitt ståsted har forøvrig alltid vært at selv om jeg har samtaler med en person – her Milo på Herland Report YouTube, betyr ikke det at jeg er enig i alt han har sagt i sitt liv.
I Norge er mange opptatt av å «ta avstand fra» enhver de er litt uenig med. Skulle NRK vært enig om alt med alle de intervjuer, ville også de fått et betydelig problem.
Og fremfor alt, vil jeg gjerne stå skulder til skulder med Espen Ottosen i styrkingen av de sosialetiske rammene rundt ytringsfrihet, slik at vi kan få tilbake en større vekt på dannelse, høflighet og saklighet i Norge.
Also check out these topics at CNN or FOX News. Other sources may be New York Times, USA Today, the Washington Post or from the British angle, BBC, The Guardian, The Telegraph or Financial Times.
