– Jeg mener de fleste av oss burde jobbe hardt for å leve opp til visse standarder, eller idealer om du vil, sier Hanne Nabintu Herland. (Foto: Scanpix)
Øystein Mikalsen og Eva Kylland (foto)
Mye er blitt sagt, og mer skal sikkert sies om Hanne Nabintu Herlands utseende. La oss her bare nøye oss med å slå fast at hun iallfall ikke gjør noe for å tone ned sin kvinnelighet når hun står foran speilet om morgenen. Mer skal ikke sies om hennes ytre i denne reportasjen, vi fokuserer heller på hennes ytringer – de er nemlig minst like spektakulære.
Siste nytt fra den kanten er at hun har skrevet debattboka Alarm! som ble bestselger etter kort tid. Her bruker hun knappe 200 sider på å rope et kraftig varsku om alle sykdomstegnene hun mener å se i dages Norge.
Moralsk forfall
Den røde tråden i Hanne Nabintu Herlands tekster er hennes uro over det hun oppfatter som et massivt moralsk forfall i dagens Norge. Vi er blitt altfor egoistiske og verdsetter ikke det positive ved den tradisjonelle norske kulturen lenger.
–Mange tror at umoral kan unnskyldes bare alle andre også er umoralske. Men det er jo nettopp det som er problemet, sier Hanne og lener seg fremover bordet og bruker både stemmen, øynene, hendene og resten av kroppen til å understreke sin indignasjon. Hun mener at hele samfunnet vårt er i ferd med å gå av hengslene.
Det er ingen enkel journalistisk øvelse å bli satt til å intervjue en av Norges mestmenende meningsbærere.
Hanne Nabintu Herland mener det nærmest har blitt folkesport å degradere samfunnsautoriteter slik som lærer, prest eller lensmann, slik at folk ikke lenger vet hvilke verdier som var verdt å ta vare på. Dette har åpnet for en samfunnsutvikling der egoisme, hensynsløshet og mangel på grensesetting er i ferd med å bli sosialt akseptert.
Mange ser svakheter ved et samfunn som ikke lenger legger vekt på høflighet og dannelse.
–Jeg mener de aller fleste nordmenn har blitt så egoistiske at samfunnet vårt snart ikke tåler mer. Det handler bare om meg og mitt. Idealet er å elske seg selv hemningsløst og gamle moralregler, som for eksempel de ti bud, blir sett på som foreldet tøys. Sannheten er jo at mange av problemene i vårt samfunn i dag skyldes at så få aksepterer å leve i tråd med de ti bud. Vi må rett og slett BEGRENSE OSS, sier Hanne og hever stemmen for å rydde all eventuell tvil av veien.
Men hun vet godt at hun har gitt seg selv en vanskelig oppgave når hun vil mane til moral og måtehold, ikke minst fordi alle, også hun selv, føler seg truffet på et eller annet nivå. Det er for eksempel ingen politikere med ambisjoner om gjenvalgsom setter moderasjon på dagsorden. Likevel tror Hanne at hun vil nå frem med budskapet sitt bare hun gjentar det ofte, og høyt nok.
For selv om det kan være behagelig for den enkelte å bare tenke på seg selv oppstår problemene når din egoisme begynner å gå ut over og skade andre.
–En nasjon av egoister er en umulighet i lengden. Da får vi et anarki, mener religionshistorikeren og samfunnsdebattanten.
Margrethe Munthe
–Hvorfor kan ikke mødre venne ungene av med å sitte og hyle og bære hele tiden.
Hanne har fått stikkordet bareoppdragelse, og trenger ikke mange sekundene på å snu sin moralske indignasjon mot foreldre som ikke har kustus på barna sine.
–Hvis jeg skal om bord i et fly og ser at noen kommer med små barn, håper jeg inderlig at jeg ikke havner i nærheten av dem. Det er altfor mange uoppdragne barn som lager bråk og terroriserer alle rundt seg, sier Hanne, som mener det er unntaket snarere enn regelen at barn kan oppføre seg i Norge i 2010.
–Hvorfor er det sånn da?
–Foreldrene har skylda. Vi har hatt 68’ernes frie barneoppdragelse lenge nok til å se konsekvensen av det. Barn så vel som voksne har mistet vanlig dannelse og høflighet i samfunnet vårt. Det er et problem. Kan ikke de sette grenser sier det seg selv at de får uoppdragne barn. Det er lenge siden jeg begynte å rette på andres unger. «Vet du hvor fort de voksne kommer til å slutte å like deg? Husk at de som er høflige blir likt av andre mennesker, mens de som er frekke, blir mislikt av andre. VI må snakke sammen om hva som er problemet», sier jeg gjerne.
Som mor til to tenåringsgutter på 14 og 17 har Hanne selv nok å bryne seg på. Selv om hun er tydelig på at hun ikke er ufeilbarlig og at kritikken hennes også kan treffe henne selv, mener hun det er viktig å strekke seg for å leve opp til egne idealer. Arbeidet med moralsk opprustning starter nemlig i barndommen.
Hanne har egentlig som prinsipp å ikke snakke offentlig om familien sin. Norge er ikke lenger bare et fredelig land, og hun lever med trusler fra det hun betegner som usiviliserte ikke-vestlige som ikke respekterer norsk lov, derav forsiktigheten.
Men Hanne innser at hun ikke kan holde dem anonyme resten av livet. Dessuten har hun planer om å bruke mer tid på temaet grensesetting og oppdragelse i årene som kommer.
–Vi kan jo ikke forvente at unge mennesker skal oppføre seg bra hvis de ikke har fått solid opplæring hjemmefra.
–Og hvordan har du oppdratt dine gutter da?
–For det første, det er avgjørende å gi kjærlighet, fysisk berøring så vel som rosende ord for å bekrefte barnets egenverdi. Dernest å ta tid alene med hvert barn fra tid til annen, gå på cafe eller i lekebutikk og lytte til hva barnet har å meddele. Å lære kommunikasjon og refleksjon er svært viktige egenskaper som vil hjelpe barnet til å beholde selvrespekten og kunne uttrykke seg i voksen alder. Man må hjelpe barnet til å finne dets egen livsverdi. Tilslutt: Guttene mine måtte tidlig lære seg å respektere voksne. Når voksne snakker skal de tåle å få beskjed om å være stille, når voksne ber dem om noe skal de gjøre som de blir bedt om. Dette er nok en blanding av fransk og afrikansk barneoppdragelse. Det handler om at de skal respektere seg selv nok til å kunne respektere andre. Barn må tåle å få en ordre uten å mukke. Dersom de tre foregående elementene i barneoppdragelsen fungerer noenlunne naturlig, er det ikke så vanskelige å få lydige barn som respekterer voksne.
–Så du er en slags moderne utgave Margethe Munthe?
–Vet du, Margethe Munthe er ikke annet enn et navn for meg. Husk at jeg er oppvokst i Afrika langt fra norsk barnelitteratur og norske barnesanger, sier tobarnsmoren, som, når hun får et lynkors i Margrethe Munthes liv og levnet, konkluderer med at hun og forfatteren nok hadde vært enig om mye, men at også genuin oppmerksomhet og mye kjærlighet er svært viktig for at grensesetting skal fungere. Man kan ikke bare kreve lydighet uten å gi varme, omsorg og aktivt bygge barnets selvbilde.
–Kameratene til sønnene har mer enn en gang fått hakeslepp over måten jeg takler dem på, men jeg har et kjempeforhold til dem etter å satt dem ettertrykkelig på plass. Barn liker klare grenser! Særlig da guttene var mindre, hadde de mengder med kamerater som nesten bodde hos oss.
-Brenn buksene!
Ordene kvinnekamp og likestilling får øynene hennes til å gnistre av raseri.
Hanne hadde absolutt ikke hatt noe imot å ha en datter eller to i ungeflokken, for etter hennes mening er den kvinnelige delen av befolkningen de som kanskje lider mest under det moralske forfallet.
–Mange kvinner går rundt og innbiller seg at likestilling handler om at de skal kopiere mannen i et og alt og det er deres privilegium å gå rundt og kritisere menn, uten tanke på hvordan de selv oppfører seg.
–Hvordan ville du oppdratt en datter da?
–I bunn måtte hun selvsagt hatt de vanlige moralreglene som alle mennesker bør leve etter, men på toppen av dette skulle jeg lært henne å være stolt over sin kvinnelighet. Vi er tross alt mye penere enn dere, sånn er det bare, konkluderer hun.
–Men det er viktig å innpode at går an å kle seg både kvinnelig og utfordrende uten å fremstå som et vandrende bordell. Bare se på meg. Jeg fastholder min rett til å være en sensuell kvinne. Jeg er jo skapt kvinne! Hvorfor skal jeg late som om jeg er en mann?! De som setter tydelige grenser overfor menn, blir dessuten respektert. Det handler om grenser, noe norske jenter burde lære mer om i dag!
Hanne rekker knapt å trekke pusten før hun fortsetter til neste punkt på sin agenda for alternativ kvinnekamp:
–Dessuten ville jeg lært en datter å lage mat. Skikkelig mat. Jeg kommer aldri til å forstå hvordan noen kan tro at det er kvinnefrigjørende å servere ferdigmat fra Fjordland. Fjordland er ikke godt, ferdig med det!
Nei, hadde jeg hatt en datter skulle jeg kort sagt ha lært henne å bli en god partner for mannen hun engang skulle gifte seg med. Kanskje hun til og med kunne bruke mellomnavnet mitt, sier Hanne og smiler bredt.
Nabintu-navnet fikk hun da hun ble født; av en afrikansk høvding som var venn med foreldrene hennes. Nabintu betyr – «Rikdom for den som eier henne».
–Og du har en rik ektemann?
–Jeg har iallfall en mann som slipper å forholde seg til ei sur kjerring som loffer rundt i joggebukse og serverer ferdigmat til middag, sier Hanne. Hun innrømmer at det er tøft i blant å skulle tvinge seg opp av godstolen og kle seg sexy med stilletthæler, men hun er overbevist om at de tjener på det i lengden. Begge to tjener på at den seksuelle dynamikken i parforholdet opprettholdes aktivt.
–Det er jo ikke rart at menn er utro når de er gift med damer som sjelden vil ha sex og som på toppen av alt skal hakke på dem hele tiden.
Den tradisjonelle kvinnekampen handlet om brenning av bh’er. Jeg tror det er på tide at noen tar til orde for brenning av joggebuksene og alle de andre stygge, gevantene mange kvinner ifører seg bare fordi de er behagelige.
Les resten av intervjuet i Norsk Ukeblad, ved Øystein Mikalsen, 2010
