Sivilisasjonskonflikt i Midtøsten eller jakt på olje? Syria, Libya

 

Herland Report: Sivilisasjonskonflikt i Midtøsten. Vestlige politikeres press for demokratisering har ført til at islamistiske krefter som motarbeider det liberale Vestens har fått spillerom.

Al Qaida affilierte grupper tar makten i land etter land. Var dette hensikten? Ønsket vi å destabilisere Midtøsten for deretter å ta kontrollen over naturressursene? Mange sier dette.

I denne artikkelen ser jeg på temaet sivilisasjonskonflikt, for nettopp desinformasjonen rundt hva som egentlig skjer i Midtøsten gjør det mulig å få vestens befolkning til å godta at deres skattepenger brukes i milliardklassen nettopp på kriger.

Hvis man visste mer om landene det er snakk om, og hadde større kunnskap om deres sivilisasjoner, ville man antagelig ikke fullt så lett godtatt at egne skattepenger går til å finansiere storkriger i fremmede land.

Det er vanskelig å ikke å bli desillusjonert på Vestens vegne. Det er et av mange eksempler de siste årene som bekrefter hvor rett den amerikanske statsviteren Samuel Huntington har fått i årene etter 1993 da The clash of civilizations? ble publisert.

Han analyserte hvilke utfordringer som kom til å prege verden etter den kalde krigens slutt og hevdet at politiske konflikter fremfor alt ville basere seg på kulturelle forskjeller.

Ulike sivilisasjoner har til dels svært forskjellige virkelighetsoppfatninger. De forstår hverandre ikke tilstrekkelig. Derfor vil globaliseringen få uante konsekvenser og gradvis utvikle seg til en kulturkonflikt på verdensbasis.

 

 

Sivilisasjonskonflikt i Midtøsten. Poenget til Huntington er at heterogeniteten innad er relativt mindre enn de verdimessige skillelinjene langs sivilisasjonenes yttergrenser.

Fordi synet på mann/kvinne, likhet, religion, autoritet er grunnleggende forskjellig, vil mangelen på tilstrekkelig kunnskap om «de andres tenkemåte» i seg selv være en kilde til unødige konflikter.

Den kalde krigen mellom vestlige sekulær-liberale stater og ekstrem islamisme i muslimske kulturer har siden 9/11 preget en hel verden, slik Huntington fryktet. Krigsretorikken og konstruksjonen av fiendebilder går begge veier.

Eksempelvis kaller USA den mislykkede krigføringen i Afghanistan og Irak kampen mot terrorisme, mens fra muslimsk hold betegnes det som en borgerkrig og neo-kolonialisme. Vesten åpenbarer i dag en skremmende mangelfull forståelse for reelle drivkrefter i Midtøsten. Imens ruster Russland og Kina betydelig opp. 

Huntington, som bryter med det rådende paradigmet, har derimot aldri sagt at sivilisasjonene vil gruppere seg først etter den kalde krigens slutt, slik enkelte hevder. 

Han påpeker derimot at de største konfliktene fremover vil basere seg på skillelinjene mellom de allerede eksisterende storkulturene.

Huntington har heller ikke påstått at sivilisasjoner er monolittiske. Heterogeniteten og pluralismen innad i den enkelte kultur beskrives i detalj I hans arbeider.   Nettopp mangel på kunnskap om denne pluraliteten kjennetegner vestlige politiske eliter når man arrogant bryter inn i andre lands indre anliggende og bidrar til borgerkrig.

Robert McNamara påpekte nylig behovet for å ha tilstrekkelige analyser av konsekvensene før en militær intervensjon. I land som Libya har man blant annet endt opp med å støtte Al-Qaida fraksjoner fra Benghazi, – for øvrig det området i verden som de siste årene har levert flest jihad-krigere til Afghanistan.

At lederen for Al-Qaida i Libya, Abdel H. Belhadj, endte opp ved NATO-krigens slutt som Tripolis militære guvernør er talende. Al Qaidas motstand mot og drapforsøk på den sekulære moderator Gaddafi er dessuten velkjent.

Njálssons vilje til med letthet å svelge vestlig propagandas sverting av Gaddafi uten å sette seg nærmere inn i saksopplysningene, er i seg selv en bekreftelse på at Huntington har rett: Vi forstår hverandre ikke tilstrekkelig på tvers av sivilisasjonsgrensene, og nettopp dette bidrar til øket konfliktnivå.

Huntington mener at tendensen til at vestlige land engasjerer seg i angrepskriger, er et uttrykk for et kulturelt overmot og mangel på respekt for andre kulturers råderett i eget territorium.

 

• Vi trenger systemskifte bort fra partidiktaturet mot direktedemokrati.
•  Ny-marxismens 1968 ideolog, Herbert Marcuse beskriver hvordan de kulturradikale skal vinne: Undertrykk Majoriteten i befolkningen!
• Direktedemokrati sikrer folkeviljen. I dag har vi partidiktatur og politikerforakt.
• Hvorfor ser vi så mye propaganda svart-hvitt? Det er nyansene som gir kunnskap.
• Norge har Europas mest lukkede, ny-marxistiske medier.

 

For øvrig er det et betydelig paradoks at det er sunni-wahhabittiske Saudi Arabia som i den pågående religionskrigen i Midtøsten nå krever «beskyttelse av sivile» og vestlig assistanse til å fjerne det shia-alawittiske ledersjiktet i Syria.

Tyve år etter Huntingtons fremtidsanalyse, er det mer åpenbart enn noen gang hvor avgjørende en kulturs religion, etiske verdier og samfunnsstruktur er for samfunnsutviklingen. For The clash of civilizations? ble skrevet lenge før angrepet på World Trade Center i 2001, lenge før Afghanistan krigen som er den lengste i USAs historie og lenge før Osama bin Laden ble et islamistisk ikon i motstanden mot Vesten.

Sivilisasjonskonflikt i Midtøsten. Det var også lenge før den såkalte arabiske våren der land etter land i Midtøsten, – ironisk nok med det finanskrisepregede og forvirrede Vestens militære hjelp, frigjorde seg fra vestlig overherredømme med et kraftig ønske om en reforankring i sin egen kulturelle og religiøse tilhørighet.

Paradoksalt nok har vestlige politikeres press for demokratisering innebåret at islamistiske krefter som nettopp motarbeider det liberale Vestens idealer, har fått langt mer spillerom i regionen.

Dette har åpnet for en alvorlig situasjon der de etniske, religiøse og politiske motsetningene i Midtøsten kommer til overflaten og slår ut i voldelige sammenstøt i land etter land.

Dette rammer ikke minst minoritetene. Den geopolitiske maktbalansen skyves sakte østover, mot Iran, Tyrkia, Kina og et voksende Russland.

Da Samuel Huntington først lanserte sin fremtidsanalyse, kom han også med et forslag på hva løsningen på de globale konfliktene kunne være. Historien har også eksempler på konstruktive krefter som etter en krisetid gjenfant troen på de idealer som opprinnelig gjorde kulturen fremgangsrik. Respekt er nøkkelordet.

Gjensidig respekt for den enkelte sivilisasjons råderett over eget territorium.

Et av Huntingtons hovedpoeng er at i en verden preget av ulike etniske og religiøse identiteter, er det avgjørende at Vesten erkjenner at den vestlige kulturen kun er en av flere sivilisasjoner. Dens kultur er spesiell, men ikke universell.

Den har råderett i den vestlige kultursfære, men ikke innen andre sivilisasjoners territorium. Etter Sovjetunionens fall har Vesten med USA i spissen opphøyet seg selv som verdens supermakt. I den tro at historiens kamp er over, har man forkynt at den materialistisk-liberale vestlige kulturen vant.

Tanken på at vestlige verdier er universelle, henger nettopp sammen med Vestens syn på seg selv som verdensledende.

I selvhevdelsens ånd har man antatt at alle mennesker i alle samfunn egentlig ønsker å bli vestlige; at de straks de får anledning til det vil kvitte seg med sine egne ikke-demokratiske ledere, og distansere seg fra sin egen tradisjonelle kultur, – den de har hatt i tusenvis av år som har vært deres kilde til stolthet og identitetsforankring.

Vestlige universalister og ny-imperialister mener i sosialdarwinistisk ånd at det er deres oppgave å se til at verden implementerer deres kulturidealer, som er summen av den mest opplyste, mest moderne måten å tenke på i verdenshistorien.

I en global verden med økende konflikter langs kulturelle skillelinjer er tanken om at Vestens verdier er universelle potensielt meget farlig, påpeker Huntington. Den gir vestlige krefter en kunstig legitimitet til å bryte inn i andre lands indre anliggende, destabilisere nasjoner og bidra til krig og borgerkrig.

Etter den kalde krigens slutt har det ikke vært en jevnbyrdig militærmakt som har kunnet utfordre det vestlige hegemoniet. Globalt avgjøres politiske sikkerhetsspørsmål raskt i FNs sikkerhetsråd av USA, Storbritannia og Frankrike. Økonomiske spørsmål håndteres like effektivt av USA, Tyskland og Japan.

Disse landene har tette bånd som sørger for å ekskludere mindre land eller ikke-vestlige land. Her spiller FN en viktig rolle, påpeker Huntington. Vestlige lands dominans i FNs sikkerhetsråd har gjort at FN lenge har fungert som tjener for vestlige interesser. Land som tilhører den vestlige sivilisasjonen bruker følgelig internasjonale institusjoner, militær makt og økonomiske ressurser til å dominere den internasjonale scenen.

Avgjørelser som foretas i FNs sikkerhetsråd eller i det internasjonale pengefondet, IMF, bestemmes av de samme landene, mens det hele presenteres overfor resten av verden som om det handler om verdenssamfunnets eller verdensfredens beste. Dette er snedig maktretorikk.

Også norsk utenrikspolitikk har de senere år vært sterkt preget av en eurosentrisk tankegang.

 

• Høstens serie: Lever vi i folkestyre eller i oligarki? – Hanne Nabintu.
• Når media blir upålitelig basert på “sannheter” vi vet ikke stemmer – Hans-Erik Husby.
• Meningsmangfold er blitt folkefienden: Sjikanering, maktretorikk, faktafeil – VGs omtale av The Herland Report.
• APs PR kontroll av media et betydelig problem: Trond Giske #MeToo politisk manipulert – Nabintu.

 

Sivilisasjonskonflikt i Midtøsten. Den såkalte engasjementspolitikken er basert på en arrogant antakelse om at alle verdens land bør bli mer som Norge. Drømmen om at andre land bør gjøre alt de kan for å ligne Norge er en selvforherligende idé som ikke minst bidrar til å forsterke nordmenns urealistiske tanke om lille Norge som verdens beste land.

Man ser ut til å mene at nordmenns måte å organisere sitt eget samfunn på automatisk vil fungere like bra i alle andre kulturer.

Statsviteren Robert Kagan er blant dem som har påpekt at Vesten i det siste tiåret også har ført en aggressiv og selvforherligende militær global politikk med det mål å forme en verden etter sine verdier, og i denne prosessen har de tvunget andre til å bøye seg etter deres vilje på måter som er dømt til å fremprovosere tilbakeslag.

Den arrogante holdningen er bærer av noe irrasjonelt, for man tar ikke innover seg de sterke tegnene på sitt eget samfunns sammenbrudd.

At vestlige land i tiltagende grad har engasjert seg i kriger som verken er defensive langs egne grenser eller handler om lokalpolitiske konflikter, kan på sikt føre til Vestens eget fall. Det vekker en betydelig og forståelig motstand i de nasjoner som opplever Vestens brutale overgrep.

Kjennetegnet på en sivilisasjon i nedgangstid er overmot i en tid da kulturen i realiteten er relativt svekket. Den manglende kulturelle musikaliteten skaper et klima som preges av mangel på ydmykhet og respekt for andre.

Faren for at innføringen av det vestlige demokratiet åpner for kaos og anarki er grovt undervurdert i dagens offentlighet. Mange lever totalt oppslukt i sin egen kultursfære og sin egen samtids politiske og ideologiske narrativer, fanget av ulike fagmiljøers rådende paradigmer og gruppepress, ute av stand til å sette seg inn i andre kulturers virkelighet.

En av de siste årenes verste eksempler på Vestens overgrep er Libya-krigen i 2011. Dette er også et av de mest åpenbare eksemplene på Huntingtons poeng. Libyas avdøde president, sosialisten Moammar al-Gaddafi, har i likhet med en rekke vestlige ledere på ingen måte vært feilfri.

På 1970-tallet fremholdt han en aggressiv anti-vestlig holdning sammen med sin gode venn, palestineren Yasir Arafat. Gaddafi drev en stat der borgerne hadde liten personlig sikkerhet, det var ingen sentral organisering. Han maktet like fullt å skape en sterk velferdsstat i den stammeorienterte befolkningen.

Oljepengene ble pløyd ned til befolkningen på en måte som er unik i afrikansk sammenheng.

Allerede på 1980-tallet rangerte Libya som Afrikas rikeste og mest velutviklede land, med høyere levestandard i befolkningen enn Italia, Australia og New Zealand.

Velstanden har vært relativt jevnt fordelt på befolkningen som har hatt gratis skole, stønader til utdannelse for både kvinner og menn, elektrisitet og gode sanitære forhold, samt gratis helsevesen, og med utstrakte rettigheter til mørkhudede libyere fra det sørlige Libya som tidligere hadde vært utsatt for grov undertrykkelse. Men slik så Libya ut før NATO under påskudd av å beskytte sivile bombet infrastruktur, byer, vannledninger og flyplasser i månedsvis, – all denne velstand som libyerne hadde klart å bygge opp utenfor den vestlige kultursfære.

NATO har som kjent gått fra å være en transatlantisk forsvarsallianse til en maktpolitisk angrepsallianse mot svake stater der vestlige interesser er truet.

Men det er lett å glemme at den andre verdenskrig fra de alliertes side var en defensiv militær reaksjon.

Å iscenesette angrepskriger på tvilsomt grunnlag og velte andre regimer, slik også Hitler gjorde, innebærer et langt større ansvar. Med militære midler forsøkes det nå i land etter land å bombe menneskerettigheter, ytringsfrihet og demokrati på plass.

Norges regjering bisto skremmende aktivt. Norge var i Libya ansvarlig for å slippe rundt 588 bomber fra norske jagerfly og delta i 583 angrepstokter.

Tusenvis av sivile ble ifølge internasjonale medier drept. Den politiske ansvarsfraskrivelsen i etterkant av den etniske rensingen og massedrapene i Sirte, sodomeringen og det lovløse drapet på Gaddafi og hans sønn Muattasim har vært hårreisende. Når ga folkeretten klarsignal til å drepe familien til statsoverhoder?

I en rettferdig verden ville de politisk ansvarlige bli stilt for domstolen i Haag for forbrytelser mot menneskeheten.

Når Libya står på randen av borgerkrig som følge av NATOs intervensjon, uttrykker kjølige utenriksministre som Jonas Gahr-Støre: “Det er Libyas innbyggere som må ta ansvar for at Libya nå ikke erstatter et diktatur med et annet. Det er libyerne selv som har ført kampen i Libya.” Den slags sies til tross for at man meget godt vet at bakketropper ble sendt fra en rekke NATO land for å trene, rådgi og lede opprørshæren, stikk i strid med FN mandatet.

For å sitere George Orwell: Når den hvite mann blir en tyrann, er det sin egen frihet han tilintetgjør. Med Vestens nåværende dobbeltmoral, mangel på respekt for folkeretten og andre lands suverenitet, bidrar man til det motsatte av verdensfred. Huntington ser dessverre ut til å få rett.

Klassekampen mars, 2012

 

The level of censorship in social media and search engines is all-time high. Do like thousands of others, subscribe to The Herland Report newsletter here!

Led by Scandinavian bestselling author, Hanne Nabintu Herland, The Herland Report news and opinion website provides independent analysis from leading Western intellectuals and ground breaking YouTube interviews, cutting through the mainstream media rhetoric. It is a great place to watch interviews and read the articles of leading intellectuals, thought leaders, authors and activists from across the political spectrum. The Herland Report believes in freedom of speech and its editorial policy resides above the traditional Left vs Right paradigm which we believe has lost its relevance and ability to describe the current driving forces in Western politics.