Herland Report: Norge er ikke på langt nær så fritt som man vil ha det til. Minoritetsgrupper som ikke godtar det kulturradikale budskap, som ønsker å beholde tradisjonelle europeiske verdier, utsettes i dag for nådeløse totalitære represalier.
Med hardt slående fordømmelse av annerledestenkende eller kritikere av fri sex bølgen, søker man å kontrollere ytringsfriheten. Dette har vært de ny-marxistiske 1968ernes prosjekt fra de tok makten og siden tyrannisk har kontrollert media, forlagene, universitetene og det offentlige rom.
Det er helt åpenbart at man ikke har til hensikt å oppmuntre til respekt for et pluralistisk samfunn, der ulike grupper kan respektere hverandres rett til å leve forskjellig. Ensrettetheten i media i kulturradikal retning innebærer et klart brudd på de tradisjonelle vestlige friheter.
Å mobbe bedehuskristne ser ut til å være den nye sporten. Nå sist gjennom Arnfinn Nordbøs velregisserte pr-stunt i forbindelse med utgivelsen av boken ”Bedre død enn homofil?” Nordbø forteller følelsesladet hvor såret han er over foreldre, bedehus og Misjonssambandet.
Smilende etterlyser han en mer ydmyk og medmenneskelig måte å snakke om hverandre på. Parallellt legger han selv opp til et av Norges historiens mest skruppelløse svertingskampanjer av foreldre i full offentlighet.
LES OGSÅ:
- Sharam Alghasi REN LØGN om Herland Report i Dagbladet.
- Vi trenger systemskifte bort fra partidiktaturet mot direktedemokrati.
- Politisk styring av offentlig debatt foregått i årtier, Hanne Herland
- Ny-marxist 1968 ideolog, Herbert Marcuse om hvordan de kulturradikale skal undertrykke majoriteten!
Det er en nyhetsside som også har en YouTube kanal med TV intervjuer med en rekke av Vestens ledende tenkere.
Herland sier hun alltid har oppfattet Norge fra et utsideperspektiv, kanskje som følge av oppvekst i Afrika, og har bestandig etterlyst et oppgjør med den sosialistiske norske rasismen som ser ned på innflyttere.
Etter å ha bodd mange år utenfor Norge, i Sør Amerika og Midtøsten, med et bredt internasjonalt nettverk utenfor landet, ble det naturlig å danne sin egen mediekanal.
Braksuksessen har åpnet mange dører i USA, der Herland har intervjuet ledende senatorer, politikere, Judicial Watch direktører, ledere fra CIA, NSA, bestselgende forfattere, akademikere og professorer.
Fra det skandinaviske segmentet, har Herland også en rekke spennende stemmer med seg, som Niels Chr. Geelmuyden, Einar Salvesen, Brita Møystad Engseth, Hans-Erik Dyvik Husby, Lillian Muller, Mohammad Usman Rana, Walid al Kubaisi og mange flere.
På Herland Report nyhetssiden finner du artikler fra en rekke av Vestens ledende intellektuelle, forfattere og aktivister om utenrikspolitikk, perspektiver på Midtøsten, den kulturelle nedgangen i Vesten og ramsalt kritikk av New Left kulturradikale bevegelsen på 1960-tallet.
Å demonisere bedehustradisjonen slik Nordbø gjør er dessuten historieløst. Professor Francis Seierstedt sier at livsfilosofien til Hans Nielsen Hauge er en forutsetning for det moderne Norge.
Det er et historisk faktum at den tidlig protestantiske etikken parret med industrialiseringen åpnet for fremveksten av markedskapitalismen og et sterkt Europa.
Selvsagt har mye vært galt med maktsyke kristne i historien, men det samme gjelder ateister i det tyvende århundre.
Å stå frem som homofil, bør være et greit valg i Norge, et av verdens mest homoliberale land. Et samstemt media hyller enhver som er homofili. De fleste av oss har homofile eller lesbiske venner.
Det som derimot ikke er ærverdig, er å offentlig gå ut og gjøre alt i ens makt for å smadre foreldres rykte og kynisk utnytte private opprørende hendelser for å oppnå mediedekning og kortsiktig popularitet.
I en Tv2 Tabloid sending 23.4. der både Nordbø og jeg deltok, inntok han raskt den klassiske offerrollen og presterte spekulativt å latterliggjøre sin egen mor i åpningskommentaren.
Slik behandler han med letthet kvinnen uten hvis omsorg Nordbø ikke engang hadde hatt et liv å dele med sine homofile venner.
Den sorg hans foreldre har påført ham, gjengjelder Nordbø nå offentlig med det onde tusengangeren, noe som fratar ham sånær enhver sympati.
Ved utgivelsen av boken, er hevnens time kommet. Selv har jeg aldri satt mine ben i et klassisk bedehus, og representerer således på ingen måte miljøet.
Men å beskue hvorledes Nordbø kynisk hakker sine foreldres rykte nærmest i fillebiter på en til de grader injurerende måte, har vært en sjelden oppvisning i mangel på integritet.
Det er selvsagt mulig å stå frem som homofil, uten at man av den grunn trenger å hetse sine egne. Foreldrene til Nordbøs holdning har vært å unnlate å gå ut offentlig mot sin egen sønn. De har vist integritet, mens deres sønn har gjort det stikk motsatte.
Det sier alt om deres moralske ståsted. Broren Jon Petter Nordbøs leserinnlegg i Stavanger Aftenblad 24.4 viser i tillegg at en rekke påstander i boken er direkte feil.
At biskoper som Tor B. Jørgensen i Sør Hologaland går ut i knefall med støtteerklæringer overfor Nordbøs skandaløst uforsonlige korstog, får meg til å lure hva slags kompetansekrav som ligger til grunn for valg av biskoper i den norske kirke.
Er strategien å til enhver tid være enig med siste politisk korrekte taler? I så fall, hvilken fortredelig feighet.
At så få kritiske røster melder seg i møtet med Nordbøs ensidige fortelling, er for øvrig typisk for norsk offentlighet.
Man angriper i flokk og fordømmer den ene part, lenge før begge sider av saken er belyst.
LES OGSÅ:
- Den sekulære ekstremismen i Europa. Mohammed Usman Rana.
- Direktedemokrati sikrer folkeviljen. I dag har vi partidiktatur og politikerforakt.
- Norge har Europas mest lukkede, ny-marxistiske medier. #BorisJohnson.
- Når media blir upålitelig basert på “sannheter” vi vet ikke stemmer – Hans-Erik Husby.
Å kritisere homofile er tabubelagt. Dessuten, en overveldende majoritet av befolkningen er og blir heterofile, og vil aldri kunne vise annet enn overfladisk sympati for en livsførsel man oppfatter som langt fra egen orientering. Dette bør homofile snart forstå.
Nordbøs angrep på meningsfriheten ved spekulative anklagende medieutspill har åpenbart til hensikt å nekte den konservative kristne minoriteten deres demokratiske rett til å hevde at homofili er et avvik.
Poenget er at det bør gå an å stå frem som homofil i et av verdens mest homoliberale land, uten å ty til hets av foreldre og bedehusmiljø.
I et demokrati bør takhøyden være stor nok til at meningsforskjeller godtas. Morgenbladets Frank Rossavik påpeker at homofile snart må slutte å ikle seg den sutrende følelsesladede offerrollen.
I dag er homofile omfavnet av nesten alle, mens respekten for de verdikonservative står svakt.
Biskop Tor B. Jørgensen etterlyser 6.5. den myke forståelsesfulle linjen som er så politisk korrekt å hylle nå til dags. Men er respektfull samtale alltid myk?
Innebærer toleranse at man automatisk bøyer seg for den andre part? Å komme med åpen kritikk viser nettopp at man respekterer homofile som likeverdige mennesker på samme måte som heterofile.
Likeverdige går jo nettopp i kraftig debatt med gjensidig respekt for hverandres ulike ståsted.
Jørgensen brenner åpenbart for den statspålagte inkluderingsideologien som innebærer at det kristne budskapet reduseres til en sekulær-humanistisk folkekult heller enn å representere tydelig kristendom.
Man skal fremstå varsomt selvkritisk og helst være utydelig når det gjelder klassisk kristen forståelse, mens statens ledere fritt får omdefinere hva som bør være kirkens dogmatiske ståsted i sak etter sak. Stadig påpekes overtramp som har vært gjort i kirkehistorien.
Det er dog bred enighet blant forskere om at ingen tidsepoke har bidratt til så mange folkemord og menneskeverdsbrudd som det sekulære og ateistiske tyvende århundre.
Vi lever altså i et land som er blitt så trangsynt at det fremstilles som problematisk at broren Jon Petter Nordbø henviser til hva en bibelsk tekst har å si om såkalt ”synd”.
Bibelen er verdens mest leste bok med svimlende årlige opplag. Broren siterer ikke sine egne ord, men et to tusen år gammelt hellig skrift for verdens 2.3 milliarder kristne.
Hva er Mossiges mål? Å endre bokens urgamle tekst? Bedehuskristne Jon Petter Nordbø har en soleklar rett til å sitere Bibelen nøyaktig når han måtte finne det for godt, uten å bli latterliggjort av den grunn.
Vi kan ikke ha en situasjon der enhver som fremmer kritiske bemerkninger mot homofile, straks blir stemplet som homofob.
På samme måte har mange blitt møtt med rasismeanklager straks man fremmer legitim kritikk mot etniske minoriteter.
Uansett hudfarge, kjønn eller seksuelle preferanser må det da gå an å fremme krass uenighet uten at LLH straks skal på banen og rope intolerance.
Hva motiverer Nordbø i hans manipulative angrep på mange kristnes syn på homofili som et avvik?
Tror han at minoritetsgruppene vil endre syn bare de tyranniseres lenge nok av den velorganiserte homo-lobbyen, hvis landsorganisasjon dessuten ikke har flere enn knappe 2000 medlemmer?
Bedehus-Norge, som er en liten del av en verdensomspennende og sterkt voksende religion med over 2.3. milliarder tilhengere, har sin fulle rett til å mene hva de vil om homofili.
På samme måte har Nordbø rett til å finne seg til rette i sin subgruppe der homofili oppleves som normalitet.
Poenget er at både bedehus og homofile miljøer har livets rett i et demokrati. Takhøyden bør være såpass at forskjellighet aksepteres, hvis ikke strupes enhver individualitet.
Kravet om toleranse bør ikke bli et hersketeknisk moteord som brukes for å tvinge motstandere i kne.
Toleranse betyr slett ikke at den ene part automatisk må bøye seg for den andre. Alle må ikke tenke likt om alt. Stavanger Aftenblad 30.4.09
